Seks fot under
Spillet strekker seg over et relativt stort areal bestående av totalt fem områder. For å komme deg videre i spillet må du frigjøre sektor etter sektor. Dette gjøres til dels via spillets hovedoppdrag, men hovedsakelig ved at du utfører sideoppdrag og knuser bygninger som senker EDFs kontroll over en sektor.
Sideoppdragene er ved første blikk mange og varierte, men blir likevel fort repeterende, hovedsaklig fordi grunnstrukturen i alle er såpass like. Det finnes dog et par typer oppdrag man aldri går lei, som eksempelvis de som gir deg en tanks og et oppdrag hvor du må knuse 100 fiendtlige kjøretøy.
Sideoppdragene er heldigvis i stor grad nokså valgfrie, ettersom en tur med bulldoseren gjennom det lokale kjøpesenteret svekker EDF nesten like mye som å utføre sideoppdrag. Ergo står man fritt til å velge framgangsmåte for å senke de slemme jordboerne.
Når EDFs kontroll over en sektor har sunket til null er tiden inne for å gjøre hovedstøtet. Dette gjøres via diverse hovedoppdrag som generelt er nokså varierte og spennende. Alt fra kapring av kjøretøy til å redde sivile er noe av det du må gjøre.
Felles for alle oppdragene og spillet generelt er dessverre to ting. Du vil dø veldig, veldig, veldig, veldig, veldig mange ganger. Hovedsakelig fordi samtlige oppdrag er tidvis frustrerende vanskelige. Det føles som om spillet lider litt under at det ikke håndterer den åpne verden spesielt bra. Ettersom man stort sett kan ”angripe” et oppdrag hvordan man vil, blir ofte fiendens respons svært varierende. Det kan egentlig rangeres fra illsint lemen til brennende vepsebol.
Du vil kjedelig ofte befinne deg i hva som best kan beskrives som en stor møljefest. Både fiender og venner er spredt på kryss og tvers mens de skyter på alt som rører seg. Resultatet av dette er at du ofte befinner deg bak en tynn murvegg med en bataljon av fiender på andre siden. Noe som i utgangspunktet er ille nok, men ekstra vanskelig blir det av at så og si alt i dette spillet ødelegges før eller siden. Ergo er dekning stort sett ubrukelig. For å toppe isfjellet strømmer fiendene i mange tilfeller i uendelige strømmer, uansett hvor mange du skyter kommer ti nye sekunder senere.
Dermed føles det aldri særlig rettferdig når du dør, ettersom du sjeldent føler at du faktisk hadde en real sjanse mot overmakten. Det er veldig synd, ettersom frustrasjonen titt og ofte forbigår gleden i dette spillet.
Spektakulært destruktivt
Red Faction har så visst en historie å by på, denne er dog såpass kort og forutsigbar at jeg skal ikke ødelegge den. Den er forsåvidt nokså spennende jevnt over, så i frykt for å røpe noe skal jeg ikke utdype mer enn det. Men hvorfor nevner jeg dette nå? Jo, forbi selv om historien riktignok er tilstede lurer den ingen. Red Faction handler om å ødelegge ting, verken mer eller mindre.
Noen vil kanskje påstå det blir litt tynt å basere et spill utelukkende på ødeleggelse, men i dette tilfellet fungerer det faktisk ganske godt. Jeg har ikke møtt på en eneste bygning på Mars som ikke detter sammen når jeg gir den nok deng, det i seg selv er ganske imponerende. Enda mer imponerende er hvor det naturtro og vakkert bygningene faktisk detter sammen, det er faktisk litt skremmende. Bygninger både knaker og svaier før de endelig braker sammen, man får vitterlig inntrykket av at det foregår noen millioner kalkulasjoner inni konsollen, som jobber for harde livet.
Du vil dog oppleve et par unntak hvor for eksempel bygninger står fjellstøtt selv om de balanserer på toppen av avløpsrør, men det må man nesten tilgi. Ikke riktig så tilgivende er det at bygninger av og til ikke merker vekt. Klarer du å lande en ti tonns søppelbil oppå et utedo skulle man da tro at det ville kollapset. Det skjer av og til, men langt ifra hele tiden.
Hva landskapet på Mars angår er det et relativt kjedelig skue. Det finnes både områder dekket med snø og ildrød marsjord, men den føles likevel litt monoton jevnt over. Spillet ser absolutt pent ut, men det faller godt innenfor normen.
Konklusjon
Jeg har koset meg mye på Mars, veldig mye. Men jeg har også vært frustrert, veldig frustrert. Man skulle da kanskje tro at det er snakk om et enkeltregnestykke, én minus én er null. Men Red Faction fortjener bedre enn så.
Red Faction kan tilby timesvis med moro, hvor du bare skaper faenskap og knuser alt og alle du møter på. Det i seg selv er mer enn hva mange andre spill klarer å by på. Og om du attpåtil føler for å frigjøre Mars, så venter det deg en spennende historie.
Om du ikke allerede har kjøpt deg billett til neste romferge til Mars, bør du absolutt gjøre det snarest. Mye herlig destruktiv moro venter.
