Mannen i gata har nemlig fått nok, og de maktsyke lederne skal få betale for sitt hykleri. Der Red Faction hadde en rimelig original historie om en gruppe undertrykte arbeidere som gjorde opprør, stiller oppfølgeren med en svakere og mer standard historie. Red Faction 2 kommer skjevt ut fra starten av, og dessverre bedrer det seg ikke noe særlig heller.
Alt kan sprenges
Vi befinner oss på jorda i det 22. århundret, og nanoteknologi har blitt utviklet på Mars av et selskap som går under navnet Ultor. Det er flere som er interessert i denne teknologien, og den blir stjålet, stjålet igjen og stjålet enda en gang før den til syvende og sist ender opp i hendene til en fascistisk diktator ved navn Sopot. Han benytter teknologien til å skape supersoldater ut av vanlige mennesker, og disse utvikler seg til å bli noen meget effektive drapsmaskiner. De blir så effektive faktisk, at Sopot bestemmer seg for å utrydde dem slik at de ikke kan utgjøre noen fare. Du tar rollen som en av seks gjenlevende supersoldater. Ditt navn er Alias og din spesialitet er sprengning. Innbyggerne som lever under Sopots regime ønsker sin diktator fjernet, og har ansatt deg og dine fem kompanjonger til å utføre den jobben. Det ventes med andre ord at du plukker opp våpenet ditt, får fart på beina og gjør deg klar for en skytefest.
Teksten ovenfor er basert på introen som står skrevet i den medfølgende manualen til Red Faction 2 (heretter RF2). Dersom du ikke gidder å lese denne, vet du ingenting om bakgrunnen til denne krigen du plasseres midt inne i. Den korte introsekvensen viser at du befinner deg på et helikopter sammen med et par andre soldater. Deretter sier det vips og så befinner du deg midt oppe i en krigssone. RF2 gir deg mye å leke med, både i form av våpen og kjøretøy. Du får muligheten til å late som du er med i en John Woo-film ved å bruke to pistoler samtidig. Her har spillet inkludert en artig detalj, og det er at du skyter med pistolene annenhver gang. Det betyr at du kan lade om den ene mens den andre spruter ut kuler. Realistisk? Nei. Morsomt? Ja. Du får benytte maskinpistoler, granater av forskjellig slag og selvfølgelig også nano-våpen. Spilleren får oppleve å kjøre blant annet en tanks og en u-båt, i noe som er et forsøk på å sprite opp spillet. Dette gir litt variasjon, men effekten begrenses noe da det hele føles veldig arrangert. Frihetsfølelsen er så liten at det nesten føles som å kjøre på skinner.
Noe av det som Red Faction originalt er kjent for, er at omgivelsene er interaktive. Det betyr i praksis at det meste kan sprenges, skytes eller ødelegges. Dette er fortsatt med i denne oppfølgeren. og det er meningen at du skal gå løs på omgivelsene med bomber og granater. Dette må du gjøre for å komme deg videre i spillet.. Du vil oppleve å måtte saumfare omgivelsene for å finne ut hva det er som må ødelegges for at du skal komme deg videre til neste sted. Spillet gir nemlig ikke noen gode indikasjoner på nøyaktig hva det er som skal ødelegges. Noen ganger er det en vegg, andre ganger er det et tårn eller noe annet langt oppe i høyden. Rett skal være rett; du blir informert om hva målet ditt er, men det er ikke alltid like enkelt å finne det i praksis. Slik som det er kan du skyte febrilsk på en vegg uten at den får så mye som en sprekk, mens en annen vegg sprenges i fillebiter av den samme behandlingen. Det blir verken fugl eller fisk. Det som kunne gjort seg her hadde vært en form for indikator som lyser opp hver gang siktet ditt traverserer et vitalt mål. Siktet ditt forandrer farge når du sikter på fiender, og burde gjort det når du sikter på sprengbare objekter også.
Edderkopp-roboter
Denne letingen etter sårbare nøkkelpunkter i miljøet hadde kanskje ikke gjort så mye dersom du hadde hatt tid på deg til å lete ordentlig. Ofte i RF2 vil du oppleve at det kommer en uendelig rekke fiender ut av den samme døren uavhengig av hvor mange du skyter. Greit nok at du er i mindretall, men det får være grenser. Medsoldatene dine hjelper deg underveis, og du får ofte muntlige beskjeder om hva som er rett forut. Du møter diverse bosser gjennom spillets gang, og disse er ikke så altfor vanskelig å ta knekken på. Det som er litt stilig her er at du får ta over våpnene deres etter at du har bekjempet dem, og disse våpnene er av den mer heftige sorten. Fiendens kunstige intelligens er grei nok, men det finnes bedre i andre titler av den samme sjangeren.
Det er mye som er irriterende i RF2, og det beror først og fremst på mangler. Mest irriterende er at aspektet kommer i form at et påfunn og ikke en mangel. Edderkopp-roboter er påfunnet jeg sikter til, og disse små skapningene sprenger så fort de kommer i kontakt med deg. Selv om du har verdens beste reflekser kan du ikke unngå å bli skadet av et par av disse. Ikke misforstå meg. Jeg liker en god utfordring, men når utfordringen er så vanskelig at det er umulig å gjennomføre den bra, og en rett og slett bare må peise på å håpe at en overlever så er det noe seriøst galt et sted. RF2 hadde rett og slett klart seg bedre uten disse skapingene.
