Ordentlig kruttlappistol
Som man ville forventet av et spill satt til den ville vesten går det for det meste i utveksling av kuler og krutt. Heldigvis fungerer det såpass godt at spillet faktisk overlever over hundre forskjellige oppdrag som alle involverer å fyre av et skudd eller femti.
Først og fremst skal selvsagt den grunnleggende spillmekanikken takkes. Det er rett og slett grisemoro å skyte folk og fe i Red Dead. Enten du skyter hardt og brutalt mot topplokket, eller sadistisk skyter vekk både knær og albuer sørger spillet for en skremmende naturtro effekt på både deg og dine ofre når det smeller.
Riktig så naturtro er muligens ikke Marstons store ess i ermet, nemlig Dead Eye-modusen. Marston har nemlig spist såpass mye gulrøtter at han enkelt kan fryse tiden og treffe tiøringer fra titalls meter avstand. Marston er ergo ingen mann å spøke med, faktisk kan han tidvis faktisk være litt for effektiv. Men hva gjør så det? Resultatet er i hvert fall svært så fornøyelig.
I tillegg til å være morsomt tjener Dead Eye forøvrig også en annen vesentlig funksjon, nemlig Marstons rykte og berømmelse. Gjennom spillet dukker det nemlig opp hundrevis av moralske valg man som spiller må avgjøre. Eksempelvis kan man som nattevakt, en av spillets flere deltidsjobber, velge hvorvidt man skal la gjerningsmenn slippe unna med livet eller ei.
Situasjoner hvor det står mellom liv og død oppstår stadig, og da gjelder det å tenke fort. Det er da Dead Eye-modusen blir unnværlig: Skal man skyte innbrudstyven i skolten og få det overstått, eller skal man nøye seg med et skudd i kneskåla og deretter jakta ned den haltende forbryteren med lassoen?
Banditt eller helt?
Skyter man stort sett først, og spør etterpå vil etter hvert hederlige folk unngå ditt selskap. Navnet ditt blir bare hvisket på gata og folk vil generelt sky deg som pesten. Skulle man derimot velge den motsatte vei vil etter hvert folk lovprise deg, og ikke minst, spørre deg om hjelp til alt fra å fakke butikktyver til oppsporing av tapte kjære. Det er dog ikke bare mas og fjas å spille nobel ridder, av og til kan man belønnes med gaver og andre belønninger man ellers ikke ville funnet.
Muligheten for å velge en moralsk sti gir absolutt spillet litt ekstra dybde, i hvert fall om man lever seg litt ekstra inn i spillet. Spillets historie går nemlig sin gang upåvirket av ens moralske valg, noe som selvsagt er litt synd.
Revolver eller pistol?
Gjennom Marstons lange og stort sett spennende reise får man utveksle bly og stål med både banditter og soldater, fugl og dyr. Og ikke minst, får se det meste vesten har å tilby. Alt fra enorme ørkener full av farlige rovdyr, til frodige skoger pakket med elg og hjort.
Som etter hvert har blitt kjennetegnet på spill fra Rockstar-gjengen geleider historien deg elegant gjennom samtlige av spillets områder, mens man samtidig gradvis introduseres til spillets enorme utvalg av muligheter og fritidssysler som jakt og pokerspilling.
I tillegg er det nok et aspekt spillet introduserer deg til, nemlig tidens tann. Spillet endrer seg sakte, men forsiktig fremfor ved å introdusere nye teknologiske hjelpemidler. Især så gjelder dette selvsagt våpen, 1900-tallet var starten på den andre industrielle revolusjonen og spillet inkluderer elegant flere av datidens nyvinninger.
Eksempelvis gjør både pistolen, maskingeværet og bilen sitt inntog i løpet av spillet. Morsomt er det også hvordan utviklerne har klart å få med skepsisen blant folk til teknologien. Ikke alle var like begeistret for togets og elektrisitetens inntog.
Konklusjon
Red Dead Redemption er kort oppsummert et massivt og sukkersøt eventyr. Sandkasse-sjangeren har igjen fått en ny målestandard, og med tanke på konkurransen, sier det sitt.
Skurk eller sheriff, jeger eller botaniker, poker- eller terningspiller, Red Dead kan tilby deg alt. Og det er nettopp det jeg liker best med Red Dead, nemlig at man får såpass mye ekstrainnhold som alene står på egne ben. At man i tillegg får en god og svært fyldig historie ... vel, det blir nesten for mye av det gode. Det er rett og slett vanskelig å sette fingeren konkret på hvorfor Red Dead imponerer såpass, ergo kan man bare konkludere med at spillet leverer knallsterkt over hele fjøla.
Noe pirk er det dog dessverre, spillet har nemlig sine feil. Flygende hester, usynlige vegger og lignende har en tendens til å dukke opp på verst mulig tidspunkt. Dessverre er spesielt flerspiller-delen sjenert av rare feil, men det er jo alltids lov å håpe på en oppdatering etter hvert.
Red Dead Redemption gjør så å si alt rett, kun litt slurv med finpussen hindrer full pott. Ergo gjenstår det bare å si: Finn fram seksløperen, hiv deg i salen og ri ut.
Den ville vesten venter.
- Les også: Halo: Reach får dato
- Les også: – Er dårlige foreldre
- Les også: Killzone 3 annonsert
