Jeg husker veldig godt da Red Bull ble tillatt i Norge. Første salgsdag var tilfeldigvis også første eksamensdag det semesteret, og jeg rakk akkurat å kjøpe noen bokser med meg på veien. Hvorvidt det hjalp eller ikke, er et annet spørsmål. Drikken inneholder egentlig ikke mer koffein enn en normal kaffekopp, men placebo-effekten skal naturligvis ikke undervurderes. I tråd med sitt energi-image, arrangerer selskapet jevnlig konkurranser i stuntkjøring på motorsykkel, og en virtuell versjon har nylig funnet veien til Xbox Live.
Brukne vinger
X-Fighters er på mange måter et nokså standard fristil-spill. Du kjører i høy hastighet mot hopp av forskjellige slag, og bruker knappekombinasjoner til å utføre stunts. Banene helt og holdent todimensjonale, men med tredimensjonalt perspektiv, på linje med spill som Trials HD. Det er kun to kontroller for å kjøre, nemlig gass og brems. På mange måter fungerer dette bra, siden kombinasjonene for å utføre stunts er såpass kompliserte at jeg ikke hadde tid til å tenke på mye annet.
Bakover-knappen var en av de hyppigst brukte da jeg spilte igjennom X-Fighters. Den lar deg umiddelbart starte fra begynnelsen, og er nyttig hvis du ikke får til stuntene som du skal. Du må nemlig belage deg på å se en betydelig mengde stygge beinbrudd og verre – disse er riktignok ikke animert. Generelt har jeg ikke noe imot å krasje ofte i spill, men dette forutsetter at mageplaskene er fortjent. Naturligvis er de ofte det her også, men alt for mange ganger opplevde jeg at et stunt ikke tok slutt da jeg slapp knappene, eventuelt at stuntet startet på nytt. Noen ganger er selvfølgelig et triks for langt til at det kan avsluttes realistisk, men det virker som det er litt etterheng på å registrere når du slipper knappene.
Korte vinger
Selv om jeg ofte lot meg irritere over lite gjennomtenkte baner i forhold til hvilke stunt jeg ble bedt om å utføre, er de fleste banene likevel helt greie. Mange av utfordringene er underholdende, og det er lett å bli fanget inn i forsøk på å forbedre resultatet. Likevel må jeg innrømme at spillet ikke klarte å holde meg særlig lenge. Dette var delvis fordi enspillerkampanjen var forferdelig kort, og særlig fordi spillet ikke har noen flerspillerdel. Bortsett fra ledertavler er det overhodet ingen mulighet til å prøve seg mot andre spillere. Dermed er du ferdig med alt spillet har å tilby i løpet av noen timer, med mindre du ønsker å få toppresultat på alle utfordringene.
Det samme gjelder ting du kan låse opp, som motorsykler og klær. Du låser enkelt opp alle disse i løpet av et par timer. I det øyeblikket du har den raskeste sykkelen, blir også mange av de tidligere utfordringene nesten latterlig enkle. Derfor angrer jeg egentlig litt på at jeg i det hele tatt prøvde å få bedre resultat på de tidligere banene. Som regel ble det svært enkelt å få gullmedalje, så lenge jeg konsentrerte meg om ikke å miste balansen. Den raskeste sykkelen er såpass ustabil at du havner på ryggen på null og niks hvis du ikke er forsiktig. Stort sett gjorde dette spillet mer interessant, men effekten er kanskje litt vel overdrevet. Dette naturligvis med forbehold om at jeg egentlig aldri har kjørt motorsykkel i det virkelige liv.
Når du har fullført alle utfordringene med bronsemedalje eller bedre, har du derfor egentlig ikke noe mer å spille for. Du kan naturligvis prøve å få gullmedaljer og flere «fans», men ingen av delene er egentlig særlig underholdende. Langt enklere spill klarer å holde på spilleren i mye høyere grad – jeg tør ikke en gang å anslå hvor mange timer Elasto Mania la beslag på i gymnastiden. Jeg ønsker likevel ikke å svartmale spillet fullstendig; jeg hadde flere fornøyelige opplevelser, men disse er ikke nok til å fortsette å spille i lengden.
Udetaljerte vinger
Jeg forventer stort sett ikke alt for mye fra grafikken i denne typen reklamespill, men denne gangen ble jeg likevel skuffet. Spillet ser bokstavelig talt flere år gammelt ut. Detaljnivået er elendig, og banene mangler inspirasjon. Likevel klarer spillet til en viss grad å lage stemning, for eksempel ved hjelp av fyrverkeri-effekter på enkelte punkter i banen. Men det er ikke til å komme forbi at dette ser fullstendig ut som et reklameprodukt, i ordets negative forstand.
Det samme gjelder lydsporet. Stemmen som annonserer løpene er irriterende, og både lydeffekter og musikk er mer eller mindre fullstendig generisk. Irriterende annonsører er vel å merke et problem også i mange gode motorspill, så det kan jeg tilgi. Men når dette kommer på toppen av et ellers svært blandet inntrykk, teller det absolutt ikke positivt.
Det bør også nevnes at menysystemet var noe forvirrende. Det var for så vidt min feil at jeg brukte tid på å lete etter en flerspillerfunksjon som ikke var der, men akkurat det er også illustrerende for systemet. Det hele er akkurat litt for uoversiktlig, og hoppingen mellom menyene er til tider ulogisk. Igjen kan dette kanskje tilgis hvis kvaliteten ellers er god, men det bidrar til inntrykket av at dette er et rent reklameprodukt, snarere enn et gjennomført spill.
Konklusjon
X-Fighters-turneringen i det virkelige liv er garantert en nokså heftig affære. Den virtuelle varianten lever dessverre ikke opp til dette, selv om spillet underholder i perioder. Jeg måtte til tider smile av den heftige akrobatikken, og også mageplaskene som uunngåelig oppstår. Dessverre blir det alt for mange av disse, og litt for ofte er ikke dette spillerens feil. Kontrollene er til tider litt trege, særlig med å avslutte triks på rett tidspunkt. Dette selv om det tilsynelatende skulle være fysisk mulig å komme seg tilbake på sykkelen i tide.
Selv om disse irritasjonsmomentene bidrar til et noe svakt inntrykk, er kanskje hovedproblemet at spillet mangler innhold. Å fullføre enspillerkampanjen tar deg maks to-tre timer. Når du har gjort dette, er det ikke stort mer å gjøre. Du låser opp alle sykler og klær raskt, og det er ingen flerspillerdel du kan hevde deg i, annet enn en rangeringsliste. Til sist står du igjen med kun muligheten til å få bedre resultat og flere “fans”, som egentlig ikke gir deg noe som helst.
I tillegg ser X-Fighters ut som om det kom på markedet for flere år siden. Grafikken er udetaljert og uinspirert, og banene ser rett og slett kjedelige ut. Noen få virkemidler klarer å lage en viss stemning, men totalinntrykket er rett og slett platt. Hvis dette hadde vært delt ut gratis på Narvesen ved kjøp av vingedrikken, kunne utgivelsen hatt en viss reklameverdi. Men som betalingsprodukt lukter det dessverre av melking av en merkevare.
