Leddløse Rayman er tilbake, denne gangen på rykende ferske Wii. Rayman Raving Rabbids er imidlertid ikke et stemningsfylt plattformspill, slik man kanskje kunne forvente. Her får du nemlig servert en ellevill samling minispill, bundet sammen av en tynn (men morsom) historie. Wii-versjonen er dessuten skreddersydd til konsollens unike kontroller, så se opp for sterke sener om du har svake håndledd (slik som Rayman). Verken omgivelsene eller utholdenheten din er trygg når dette spillet fyres i gang, et nabovarsel kan være på sin plass om du bor i leilighet.
Fanget
Rayman har blitt tatt til fange av en haug med kaniner. Kaniner som alle virker å ha rømt fra galehuset, hvis noe slikt eksisterer for disse lodne gnagerne. Med en gigantisk sjefskanin i spissen, skal Rayman underholde hordene i et slags kolosseum. Hvert brett består av fire minispill, i tillegg til et finalespill når du klarer minst tre av disse. Hvis du har suksess får du utdelt en dosuger (en trepinne med sugekopp på), og det blir etter hvert klart at du må samle flittig på slike for å sikre din egen frihet. Myriaden av oppdrag er dessverre over alt for raskt, og da er det greit å ha en fin flerspillerdel å støtte seg til.
Mellom slagene kan du underholde deg selv på cella di under arenaen. Her kan du skifte klær, høre på musikk og spille om igjen minispill du allerede har mestret. Etter hvert som spillet skrider frem vil cella bli finere og du får stadig flere plagg og sanger du kan kose deg med. Hvem sa at fengsel er en grusom straff?
Minispillene i Raving Rabbids varierer fra det småkompliserte til det enkleste av det enkle. Den stadig varierende vanskelighetsgraden gjør spillet uforutsigbart, og det blir sjeldent kjedelig å hjelpe Rayman med hans absurde oppgaver. Enkelte oppgaver er unnagjort på sekunder, mens andre kan du slite med i langt lengre tid. Det som er hardt for noen, kan i sin tur være en lek for andre. Her handler det nemlig om koordinasjon, reaksjon, interaksjon, rytmer og innsikt i gravitasjonens krefter. Vi har alle svakheter og styrker på disse feltene, derfor er det også spennende å nyte denne tittelen sammen med andre.
Dansedronning
Det viktigste minispillet er nok dansing. Her står du og digger herlig musikk midt på en scene, mens kaniner kommer inn på et slags samlebånd fra både styrbord og babord. Rytmesansen står i fokus når du skal bevege fjernkontroll og Nunchuck i forhold til hvilken side kaninene kommer fra. Hvis du timer riktig renner poengene inn, og du får en merkverdig følelse av å flyte på musikken som spilles i bakgrunnen. Dessuten skader det ikke at flere av kaninene danser sammen med deg om du gjør det godt. Denne formen for underholdning er også svært morsom i flerspillerdelen, noe vi kommer tilbake til litt senere i omtalen.
I tillegg til å frigi seg selv, må Rayman også redde små froskelignende vesener kalt Globoxer. Her kommer et annet sentralt minispill inn, skyting med dosugere. Dette er en modus inspirert av førstepersons skytespill, men du og dine fiender bruker det sugende doredskapet som et relativt harmløst våpen. Disse brettene er varierte og detaljrike, og du møter på kaniner forkledd som blant annet cowboy, indianer, supermann og selveste Sam Fisher(!). Dermed må du være raskt på avtrekkeren i denne avanserte varianten av Duck Hunt, hvis ikke må du gå tilbake til cellen din med kroppen full av sugemerker. Om du skulle lykkes i din bevæpnede skinneferd venter en liten Globox på slutten av brettet - dens søte smil gjør krigens "helvete" til en fryd.
Kontrollen er selvsagt helt sentral i Raving Rabbids' suksessoppskrift. Spillet utnytter Wiis fjernkontroll og Nunchuck på en herlig måte, og aktiviserer umiddelbart den eller de som spiller. Oppgavene er som nevnt varierte, og det betyr stadig nye utfordringer. Det skal likevel nevnes at enkelte av minispillene ikke spiller 100 prosent på lag med kontrollen og at du må sitte relativt nærme TV-sensoren for at den ikke skal falle helt ut. Sistnevnte fenomen er faktisk et problem jeg ikke har opplevd på noen andre Wii-titler så langt.
Humor
Selv med kaniner som er visuelt usjarmerende, er det mye positivt å fortelle om grafikken i Raving Rabbids. De fleste minispillene har svært funksjonell grafikk, noe som er helt sentralt med tanke på kontrollsystemet. Videre formidles spillets iboende humor godt gjennom de visuelle, her vil du få deg en god latter med jevne mellomrom. Skytebrettene er og blir en favoritt for meg, og enkelte av disse er faktisk skildret slik at de er svært stemningsfulle. Selv om det hele går på skinner, blir du involvert i kampen mot de avtrekkerglade kaninene. Lasting blir heldigvis aldri et problem i denne tittelen, og pedagogiske tekster før brettene dreper nitidig ventingen.
Hovedtyngden i lydbildet ligger på musikken. Raving Rabbids har et lydspor der stadig nye låter låses opp i takt med din fremgang, og disse blir raskt integrert i selve spillopplevelsen. Dansebrettene er helt avhengig av slike sanger, og da er det en lettelse at kvaliteten er høy. Ellers består lydbildet av humoristiske effekter og utbrudd fra kaninene, samt greie miljølyder. Slike effekter er tidvis viktig for at du i det hele tatt skal klare et minispill med bravur, så skru på høreapparatet før du setter i gang.
Raving Rabbids er morsomt alene, men det er sammen med andre at spillet virkelig får konkurranseinstinktet til å våkne. Igjen er det dansespillet som viser seg som den største suksessen. Spesielt om dere er fire som deler denne glade kontrollgalskapen, forlenger dansemodusen livet til samtlige ved hjelp av flere gode latterkuler. Kanskje dette kan være et godt alternativ til spill som Buzz og Singstar på adventstidens mange vorspiel? Merk deg at du må låse opp spillene i enspillerdelen før de kan nytes i felleskap. Slik bør det strengt tatt ikke være, da flerspillerlysten kan komme snikende innpå deg ganske raskt etter anskaffelse av dette kaninfiendtlige spillet.
Konklusjon
Hvis du liker absurd humor og kaninstek bør Rayman: Raving Rabbids være midt i blinken for deg. Her må du tenke, reagere og handle på en gang, noe som er veldig stimulerende for kroppens spillfibere. Kontrollene er godt implementert, og det kommer spesielt godt til syne når man spiller flere sammen. Dessverre betinger flerspillerdelen at man låser opp spillene alene først. Dette er en litt klønete løsning siden ferske konsoller ofte er en sosial affære. I tillegg er ikke varigheten på Raving Rabbids den helt store, enspillerdelen er over på få timer. Til gjengjeld får du litt ekstra moro når bevegelsesglade mennesker stikker innom. Husk bare på å smøre leddene dine godt før du setter i gang, dette er en svært intenst opplevelse for alle som er glade i spill.
