Rayman Raving Rabbids kom som et snedig spill i 2006. Av en eller annen grunn hadde Ubisoft valgt å ta vare på den gamle plattformfiguren Rayman og gitt ham ny jobb sammen med en bråte gale kaniner.

Spillet viste at også tredjepartsutviklere kunne lage spill som på en tilfredsstillende måte utforsket Wii-kontrollerens jomfruelige terreng. Om ikke dette var nok, var kaninene sjarmerende og tidvis hysterisk morsomme. Kombinerer du dette med den innledende fascinasjonen til Wii-kontrolleren, hadde man et morsomt spill hvor spilltekniske svakheter havnet på skyggesiden.

Rayman Raving Rabbids 2 er som sin forgjenger en samling av minispill og har egentlig ikke noe mål, mening eller historie å fortelle. Spillets hoveddel handler om at kaninene reiser til forskjellige plasser i verden og gjør intetsigende og dagligdagse ting, ofte representert ved at du ukritisk sitter i sofaen og vifter med Wii-kontrolleren.

På samlebånd

I og med at spillet er noe så usjarmerende som en samlebåndsoppfølger gitt ut ett år etter det første spillet, burde Ubisoft vært mer fokusert på å vise frem noe nytt. På dette punktet feiler de stort, og tror at det spillende publikum bare ønsker seg mer av de rabiate kaninene.

Rayman Raving Rabbids 2 er resirkulering på så høyt plan at hele klimakonferansen på Bali ville applaudert. Det dette spillet forteller meg, er at jeg ble totalt desillusjonert da jeg for et drøyt år siden satte meg ned med det første spillet i serien. Der eneren som tidligere nevnt kamuflerte et noe teknisk svakt spill under store lag av humor og kontrollererotikk, blir toeren et patetisk forsøk i å prøve å gjøre det samme. Det er som å leke gjemsel med barn: Til tross for at du nettopp fant gutten i klesskapet, kan du være sikker på at poden løper akkurat samme plass neste gang du setter i gang med tellinga.

Dette går bare ikke.

Fra latter til frustrasjon

Man ler aldri like godt av en vits den andre gangen den blir fortalt, og hvis noen forteller den samme vitsen om og om igjen en kveld, og samtidig selv gapskratter hver bidige gang, har det som opprinnelig var humoristisk, konvertert til å bli et irritasjonsmoment.

Spillets kontrollere er til tross for å være responsive nok, veldig mye av det samme som det var i det forrige spillet. Med ett år på baken har spillutvalget til Wii vist at kontrolleren kan brukes til så ufattelig mye mer meningsfylt enn det dette spillet klarer.

Minispillenes kvalitet varierer veldig, og mens noen faktisk er litt morsomme, er det nok flere som slekter på meningsløst skrot. I enkelte av disse tar du deg selv gang på gang ristende eller vippende på kontrolleren i femten sekund, før det hele er over og en mellomsekvens samt lasteskjerm som varer i tre ganger tiden du spilte, tar kommandoen.

Arkademaskin

En av de, ironisk nok, morsomste delene av spillet er et skytespill lik det vi har sett på arkademaskiner i tivolier siden midten nittitallet. I bakgrunnen kjøres en ekte film eller bilder, mens kaniner og andre skumle fiender dukker opp. Ved å peke kontrolleren på skjermen og trekke av, skal du nedlegge disse før de de får avfyrt mot deg.

En annen sentral del av spillet handler om å dunke den rette rytmen til kaninversjoner av sanger som for eksempel Smoke on The Water. Dette er en særdeles simplifisert versjon av sterkere rytmespill som for eksempel Guitar Hero og Elite Beat Agents, og burde vært gjort bedre. Det er ingen form for mestring som ligger til grunn, det er bare å riste på en av Wii-kontrollerens to deler til rett tid, som en Guitar Hero-gitar med to knapper i stedet for fem.

Ubisoft har så klokketro på kaninenes humoristiske engasjement at de totalt blottlegger hele franchisen med dette spillet. Det tar vel i overkant av en time å spille gjennom de ulike minispillene, og hvis du spiller alene er gjenspillbarheten ikke-eksisterende. Det er faktisk så ille at man kan spørre seg om det er noen spillbarhet i utgangspunktet.

God og konkurransepreget flerspiller

Det som redder Rayman Raving Rabbids 2 fra en total fiasko er først og fremst flerspillerdelen. Når to, tre eller fire personer spiller mot hverandre, kommer det plutselig et konkurranseaspekt inn i bildet. Det har ingen betydning om dere skal vifte frem og tilbake med kontrolleren, riste den og så videre – alt handler om å gjøre det fortere enn personen som sitter ved siden av deg i sofaen.

Det er intensiteten i disse konkurransene som skaper underholdningen i dette spillet. Som tidligere nevnt mangler spillet mye av morsomhetene fra det første. Kaninene gjør at du trekker på smilebåndet og en og annen gang ler, men du har i utgangspunktet sett det før.

Spillet ser heller ikke spesielt pent ut. Dårlige teksturer og billig akvarellpreg er med på å gjøre spillets grafiske ansikt forglemmelig, og det hjelper ikke akkurat på å komme fra pene og velproduserte Super Mario Galaxy. At Ubisoft ikke en gang later til å ha tenkt på å gjøre en oppfølger penere, er bare et av flere momenter som peker meg i retning av konseptmelking.

Konklusjon

Hvis du anser deg selv som en oppdatert gamer som spiller det meste av spill, er et kjøp av Rayman Raving Rabbids 2 det samme som å kaste pengene rett i dass. Det er en skamløs resirkulering av en av de morsomste titlene til fjorårets Wii-lansering, hvor utbrukt kaninhumor og intens tro på meningsløs kontrollfekting står i hovedfokus.

Hvis Wii-en står øverst på ønskelista denne julen og du går lei av obligatoriske Wii Sports, fungerer dette spillet greit som gimmick for hva som kan gjøres med den mye omtalte kontrolleren. Sammen med en godt snekret flerspillerdel, redder dette spillet fra katastrofe.