Super Mario 64 DS har allerede vist seg som et plattformspill av høy kvalitet på Nintendo DS, Rayman DS har dermed en vanskelig sjangerfrende å konkurrere mot. Jeg overrasker antageligvis ingen når jeg sier at Mario forblir den ubestridte kongen på Nintendo DS, men det hindrer ikke Rayman i å underholde oss. Hvem sier vel nei takk til å styre en merkelig skapning med armer og føtter som er separert fra kroppen og ører som kan brukes til å sveve lykkelig omkring?
Pirater!
Som nevnt er Raymans verden i fare, onde pirater røver og fanger frie folk om bord i sitt gigantiske flygende skip. Når spillet starter finner du deg selv noe omtåket i et av fangehullene om bord, hva skal du gjøre? Heldigvis dukker en gammel venn opp, Globox, og han hjelper deg med å rømme. Dermed er eventyret i gang, i en verden av episke proporsjoner Et av dine første oppdrag er å frigi din mentor Lyu, som tilbyr nyttig assistanse videre i spillet. Du vil stadig møte nye venner underveis i Rayman DS, og alle har ulike hjelpemidler og tips å dele med deg.
Mens du spiller de ulike brettene er det fordelaktig at du samler inn noe som kalles Lumnies. Disse lysende kulene finnes i ulike farger, og har naturlig nok ulik funksjon. De gule er for eksempel viktig for at nye brett i det hele tatt skal låses opp, samler du ikke nok må du ta en ny runde samme sted. De rødbrune gir deg energi, og fyller opp streken som demonstrerer hvor mye livsenergi du har igjen. Spillets sentrum er et sted som har dører til alle opplåste verdener. Herifra har du tilgang til hvilket som helst brett, i tillegg til enkelte minispill.
Alle brettene varierer i lengde og oppbygning, og de fleste tilbyr gode utfordringer for plattformentusiaster. Rayman er blant annet i stand til å hoppe, fly, klatre, dykke og skyte. En allsidig herremann med andre ord. At brettene er varierte og krever ulike ferdigheter fra deg er spennende og bidrar til å forlenge spillets levetid. Enkelte av brettene er uhorvelig lange, og det er i denne sammenheng de første problemene med spillet begynner å vise seg.
Mulighetene for å lagre er nemlig svært begrenset, kun når du har fullført et helt brett har du mulighet til å forevige din fremgang. Dette er litt uheldig, da spesielt med tanke på hvor store brettene er. Litt av moroa med Nintendo DS kan hevdes å være at den til enhver tid er tilgjengelig for en kort spillrunde, gjerne der du prøver ulike spill. I så henseende faller Rayman litt utenfor når vi ser på lagringsintervallene, et par sjekkpunkter underveis hadde vært til stor fordel for spillet i sin helhet.
Full kameramann
Rayman DS gir deg sjansen til å kontrollere din helt via den trykkfølsomme skjermen, på samme måte som i nevnte Super Mario 64 DS. Uheldigvis er styringen både unøyaktig og klønete lagt opp, og Rayman får dermed en relativt høy dødsrate hvis du kontrollerer han på denne måten. Slik blir denne muligheten fort en kjedelig ulempe framfor en spennende fordel, noe som er svært skuffende.
Også visuelt er Rayman DS varierende. Selve grafikken er helt grei, men jeg savner litt bedre kvalitet over hele linja. Brettdesignen varierer fra det geniale til det dårlige, dermed vil enkelte perioder av spillet fremstå som noe langtekkelige. Spillets hovedproblem er kameraføringen, og det skulle ikke forundre meg om de ansvarlige bak dette har fått sin lærdom gjennom diverse postordrekurs i praktisk kamerabruk. Når ujevn kameraføring er skyld i rundt sju av ti dødsfall sier det seg selv at spillet har et stort forbedringspotensial på dette området. Enkelte ganger henger kamera seg til og med opp slik at man ikke kan se Rayman i det hele tatt, svakt!
Lyden i Rayman er begrenset, ganske enkelt for at den spiller en relativt liten birolle. Den begrenser seg til bakgrunnsmusikk av grei kvalitet og enkelte lydeffekter. Videre er den litt mer fremtredende i dialoger som utydelig tulleprat à la The Sims. Lyden er ikke spesielt viktig i dette spillet, men hadde den vært fra øverste hylle kunne tittelen fått et lite løft.
Konklusjon
Rayman har klart overgangen til et nytt format tilfredsstillende, men vil neppe blåse tupeen av ivrige gamere. Feilene rundt spillets kamera og den slette styremekanismen på trykkskjermen trekker sammen med store intervaller mellom lagringspunkter mest ned. Samtidig er de delene av spillet som fungerer uten tvil underholdene og spennende. Et nevneverdig høydepunkt er når Rayman bruker sine plattføtter som vannski gjennom hasardiøse farvann. La oss håpe Ubisoft lærer til neste gang vår snodige venn stikker innom på Nintendo DS, for potensialet er absolutt til stede.
