Kjempende kamproboter
Du har blitt tildelt to kamproboter som følger med deg på hele din ferd gjennom helvete, og du kan kommandere robotene til å utføre dine taktiske ønsker ved hjelp av D-pad-en på kontrolleren. Robotene kan aldri forsvinne helt, men de kan ende opp som en haug med skrot og brukne deler dersom du ikke hjelper til med å knuse ulumskhetene dere snubler over. Samtidig kan de også være behjelpelige med å redde deg ut fra situasjoner hvor det hadde vært praktisk med litt ekstra hjelp for å komme seg over store gap, eller for å skru på plass et par løse skruer mens fiendene grafser til seg helsepoeng etter helsepoeng. En flott ting som er tatt med i spillet, er at man kan ta med seg en kamerat og spille i samarbeidsmodus. En mulighet vi savner i alt for mange spill, og som utvider appellen til spillet noe.
Flerspillermodus for spilling på Internett er forøvrig inkludert, og bygger videre på det vi ble presentert for i forrige versjon. Her kan du spille med fem forskjellige regelsett, og den som oppretter spillsesjonen kan forandre en horde innstillinger. En rankingliste over alle spillerene i din region er også tilgjengelig, men det er dessverre ikke alltid så stor aktivitet på nettverkssonene. Det betyr at du mest sannsynlig lander i et spill sammen med folk som er langt over snittet gode, blir knust sønder og sammen, og bestemmer deg for at dette egentlig var ganske kjipt. Dersom du har venner og bekjente kan du imidlertid velge å spille sammen med kun disse, samtidig som det også er lagt til rette for intern klanspilling og organisering i nettverksmenyen.
Plattforminspirasjon
Herligheten har et mer anonymt og ensidig preg enn de tidligere Ratchet og Clank-spillene, ettersom det er mindre variasjon mellom utformingen av de ulike brettene. Her er det kamparenaer det går i hele veien, men heldigvis har personene bak brettuformingen lagt seg litt i sjela. Det er fortsatt et utvalg av klassiske plattformutfordringer som ligger i bunn av spillet, selv om fokuset er mer hektisk enn tidligere. Dessverre faller spillet gjennom en del av sikkerhetsnettene de tidligere har briljert over, mye på grunn av den særdeles korte spillopplevelsen. En rutinert spiller suser gjennom dette spillet i enspillermodus fra start til slutt på grove fem timer, og det blir for dårlig i forhold til de tidligere eventyrene. Det kan riktignok legges ned mye tid i å låse opp alle utfordringer og minimale detaljer i spillet, men dette forblir en oppgave for de spesielt interesserte.
Det hektiske tempoet og de store mengdene fiender som dukker opp samtidig gjør spillet til tider morsomt, men samtidig også slitsomt. PlayStation 2 sliter flere ganger med å dytte ut polygonene raskt nok, og bildene kommer treigere og treigere for å erstatte hverandre. Det er synd, for dersom det hele hadde blitt plassert i en langt mer utvidet posisjon og maskinvaren hadde vært kraftigere, kunne dette blitt et mye bedre spill.
Konklusjon
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette spillet fortsatte en stolt plattformtradisjon i en veletablert serie, men det er dessverre ikke sannheten. Ratchet Gladiator er for all del ikke et dårlig spill, men de store øyeblikkene, den storslagne historien og de flotte detaljene i både utforming og fortelling fra tidligere har blitt skremt bort i en krok. Resultatet vi sitter igjen med virker som et forsøk på å bryte ut fra tradisjonen, og hadde passet bedre som et minispill eller en actionsekvens i en større historie. Alene vakler den pelskledde og den lille hvite, og vi hinker Ratchet og Clank-serien inn i 2006.
