Ratchet & Clank: Nexus

Årene går, men Ratchet & Clank består. Serien om det katteaktige romvesenet Ratchet og robotkompisen Clank har blitt 11 år gammel, og det er ikke rent få eventyr den usannsynlige duoen har rukket å oppleve siden oppstarten i 2002. Det har derimot gått en stund siden vi fikk se de intergalaktiske heltene i sine faste roller, og etter to middelmådige forsøk på sofamoro og tårnforsvar, vender spillikonene tilbake til røttene med Ratchet & Clank: Nexus.

Spillet fungerer som en epilog til seriens PlayStation 3-trilogi, og det er tydelig at Insomniac har lyttet til fansen denne gangen. Det vi får servert her er nemlig så Ratchet & Clank som det kan få blitt, med spinnville våpen, herlig plattformlek og solid humor på alle bauger og kanter.

Bonanza

Ratchet & Clank: Nexus begynner så smått i en av rommets fjerneste ytterkanter, når den karismatiske kjeltringen Vendra Prog er original nok til å pønske ut en plan som vil komme til å ødelegge hele universet. Det blir dermed opp til den kosmiske helteduoen å stoppe henne, og ferden bærer ut i en hjemsøkt galakse, hvor farer truer høyt og lavt.

Det er en klassisk fortelling om heltemot, vennskap og moral, og den klarer akkurat å unngå klisjeestempelet, ene alene på grunn av spillets spennende rollegalleri. Vendra Prog er den mest interessante figuren, og hun kommer virkelig til live gjennom supert stemmeskuespill og et fabelaktig grafisk uttrykk. Seriens tegneserieaktige preg glitrer virkelig i Nexus, og alt fra Ratchets lodne ører til de latterlige våpnene formelig skinner med grafisk kvalitet.

Hva sier du til en kanon som transformerer fiender til snømenn, eller et granatbasert troll i eske som skremmer livskiten ut av den barskeste motstander?

For hva er vel et Ratchet & Clank-spill uten våpen? Insomniac har lenge hatt rykte på seg for å lage det beste og sprøeste arsenalet i spillbransjen, og de skuffer heller ikke denne gangen. Hva sier du til en kanon som transformerer fiender til snømenn, eller et granatbasert troll i eske som skremmer livskiten ut av den barskeste motstander? Jeg sier i hvert fall «ja, takk!» Hvor utviklerne får ideene sine fra vet jeg strengt tatt ikke, men jeg kan ikke gjøre annet enn å le hjertelig når våpen som spiller av julesanger har fått plass i Ratchets arsenal.

Enda bedre er det da at klassikere som Mr. Zurkon og Warmonger vender tilbake, bedre enn noensinne takket være et fantastisk oppgraderingstre som lar deg styre i hvilken retning våpnene skal utvikle seg. Som før får hver enkelt gønner nye nivåer jo mer man bruker den, og når én pistol har nådd maksnivået bærer det straks over på neste. Slik sikrer utviklerne at alle våpen blir tatt i bruk, og selv de mest ubrukelige må i ilden hvis man skal låse opp alt spillet har å by på.

Det at man kun har 12 våpen til rådighet (et av de laveste antallene i serien) er et lite skår i gleden, men sett i sammenheng med resten av spillet er det forståelig.

Mangelfull fortelling

Der de foregående spillene i Ratchet & Clank-serien har hatt heftige historier med timevis av underholdning, er Nexus rett og slett litt stutt. Det tok meg omtrent seks timer å fullføre kampanjen, og da gikk jeg inn for se alt spillet hadde å by på, med hemmelige gjenstander og våpenoppgraderinger i forsetet. Mer enn selve lengden er det derimot plottet som ikke strekker til.

For selv om hovedskurk og helteduo briljerer i sine respektive roller, får vi se altfor lite av begge parter. Historien har ingen oppbygging, ingen solid struktur, og der vi potensielt kunne fått en spennende fortelling om hvordan Vendra ble fanget av Ratchet og kompani, seks måneder før Nexus starter, er det ingenting.

På sitt beste har handlingen spor av karakterutvikling, men før vi virkelig får lære figurene å kjenne er det hele over. I dagens skytespillera er kanskje seks timer med fortelling mer enn nok, men jeg forventer mer av et Ratchet & Clank-spill, og spesielt når potensialet er så stort som det faktisk er.

Resultatmessig får vi et underutviklet og avstumpet romeventyr som kunne vært så mye mer. Det er aldri direkte dårlig, men det griper meg heller aldri, slik jeg for eksempel ble grepet av Dreks planer om verdenherredømme og Clanks bakgrunnshistorie i originalspillet, eller Nefarious hinsidige personlighet og håp for galaksen i Ratchet & Clank 3.

Noe nytt og noe gammelt

På innholdssiden er Nexus likevel en heidundrende fest, som til tross for den korte historien har overraskende mye substans. Hver av de fem planetene man får besøke i Nexus skilter med sømløse blandinger av plattformhopping, gåteløsning og skytingen, og balansen mellom de ulike bestanddelene er plettfri. Uavhengig av hva han gjør styres Ratchet som en drøm, enten det er i nevekamp med krokodillebanditter i storbyen Weeblesnog eller en rakettstøvletur i sumpene på planeten Thram.

Balansegangen mellom nye og gamle ideer er også svært god, og der ingen lar seg overraske av gladiator-aktige kamper, storkoser jeg meg som Clank i et parallelt univers, med tyngdekraften i min hule hånd.

Når man har fullført historien én gang venter også en ekstra utfordring i spillets utfordringsmodus. Her er fiendene ekstra barske, men til gjengjeld får man lov til å oppgradere våpnene sine ytterligere, plukke opp flere bolter og oppleve mer av spillets herlige spillbarhet. I min tid spilte jeg igjennom Ratchet & Clank 3 tre-fire ganger på grunn av denne modusen, og jeg ser ikke bort fra at det samme vil gjelde for Nexus som jeg nå er halvveis gjennom på forsøk nummer to.

For så gøy er det å spille Ratchet & Clank: Nexus.

Konklusjon

Ratchet & Clank: Nexus er et svært godt spill som konkluderer seriens PlayStation 3-trilogi på en bunnsolid måte. Hovedpersonene er like sjarmerende som alltid, og humoren er på plass, både gjennom slapstick-pregede handlinger og helsprø våpenkonsepter.

Det er for eksempel en sann fryd å se fiender transformeres til snømenn mens julesanger spyr ut gjennom høyttalerne, og det er like gøy å sprenge de i fillebiter med en komisk stor rakettkaster.

Barnlig glede og kaldblodig massedrap går hånd i hånd, og kampene blir derfor aldri kjedelige. Tvert imot kan det nesten bli litt for kaotisk til tider, og spesielt et stykke ut i spillet flyr kuler, snømenn og krokodillebanditter så mye fram og tilbake at man nesten blir svimmel. Det tar likevel ingenting vekk fra opplevelsen, og når det uansett er så lekende lett å styre Ratchet, hopper jeg gjerne ut i kaoset med begge beina først.

Nexus er med andre ord svært underholdende, og da er det bare synd at eventyret er over så altfor fort. Spillets plott utgir seg for å være en god historie, med interessante figurer og godt manus som forløpere, men man innser fort at det ikke er mye substans her, til tross for stort potensiale.

Jeg har likevel storkost meg i rollen som kosmisk helt, og jeg ser nok en gang lyst på fremtiden til den intergalaktiske duoen. Ratchet & Clank på PlayStation 4 kan bare komme.