Anmeldelse

Ratchet & Clank: Going Commando

Heltene fra et av fjorårets mest kritikerroste spill vender tilbake - til ellevill jubel fra iallfall én anmelder. Radarparet må igjen ut på nye eventyr for å opprettholde ro og orden i en fjern galakse, og frister igjen norske forbrukere i et spill av forholdsvis store dimensjoner.

Side 1
Side 2
Side 3

Voldsomme, virile våpen i hopetall
Våpen og litt ekstra skjold kommer alltid godt med, så da er det bare til å ta turen innom nærmeste handelsstasjon. Disse ligger praktisk plassert rundt på de ulike planetene, gjerne akkurat der du starter etter et mislykket forsøk på noe du visste aldri kom til å gå uansett. Utvalget av forskjellige typer masseødeleggelsesapparatus er enormt, i korte trekk det beste undertegnede har erfart i et plattformspill. Med et slikt arsenal blir det morsomt å ta seg igjennom de ulike brettene, spesielt med tanke på at det ikke er nok å kun benytte seg av en gitt type våpen. Ulike våpen har ulike fordeler og de fleste har så liten kapasitet at de ikke varer lenge nok til at du klarer deg igjennom hele sekvenser med dem. Dermed blir det påkrevd å beherske flere typer våpen på din strabasiøse ferd fra planet til planet for å komme til bunns i mysteriet.

Gjennomspillingen av de ulike planetene og oppdragene foregår på standard plattformvis. Hopping, plattformer og ulike hjelpeobjekt er elementer som inngår i dette sammenserumet, men det er vel de fleste som går til innkjøp av denne typen spill klar over på forhånd. I tillegg har utviklerene sørget for at det er flere sekvenser som for min del bare kan beskrives som heftige. Flere titalls skumlinger som angriper deg samtidig kan få enhver plattformhelt til å bli overrasket og se seg nødt til å finne fram hagla for å redde seg ut av situasjonen. Avbrekkene fra den klassiske plattformformen er imidlertid aldri langt unna og sørger for at du ikke setter deg fast i en kjedelig repeterende modus. Plattformpausene består blant annet av romsekvenser hvor du må utkjempe slag mot rompirater og annen styggedom eller sekvenser hvor du i rollen som en gigantisk Clank kjemper mot andre enorme skapninger. Mech-fans kan for en gangs skyld slippe å bortforklare at de spiller et plattformspill! I tillegg til de litt større avbrekkene, har de ulike brettene et sett med standardiserte minioppgaver som må løses med jevne mellomrom for å få åpnet en dør eller aktivert en heis.

En redning for den fortapte
Skulle du mot formodning rote deg helt bort i din kamp for et bedre romsamfunn, kan du heldigvis finne fram kartet over de ulike planetene du hopper rundt på. Særdeles praktisk for å finne de områdene eller de oppgavene du enda ikke har vært innom, eller bare for å skaffe seg en oversikt over situasjonen. Selvfølgelig kan det kanskje være like greit å ikke vite hvor man skal hele tiden, slik at man heller blir stående og titte utover det utrolige landskapet og den fantastiske detaljrikdommen som enkelte av planetene har. Flygende biler og fartøy av ymse sort suser forbi mens du gjør ditt ytterste som hoppende helt fra plattform til plattform.

Realismen i plattformspill pleier vanligvis å være en forholdsvis laber sak. Plassert i gjennomført fiktive verdener er kravet til at ting skal oppføre seg på en troverdig måte ikke nødvendigvis et prioritert område. Overraskelsen var derfor stor for undertegnede da han for første gang opplevde å ødelegge objekter som tilsynelatende var statisk bakgrunnsmateriell. Lamper kunne knuses og lyktestolper rives ned. Dette enkle elementet sørger for at større kamphandlinger får et langt mer "realistisk" preg, der man fort ødelegger både fremmedlegemer og fiender i samme slag. I tillegg blir monstrene påvirket fysisk av at du skyter dem, slik at de blir kastet bakover eller enkelt og greit utfor en kant. Morsomt!

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden