Den første utgaven i det som nå har blitt en spillserie, imponerte anmeldere over hele verden med sin lekne humor og orginale historie. Unektelig en videreutvikling av sjangeren etter 2001s store slager, Jak & Daxter. Årets utgave av spillet lover å gi oss mer av det samme og gjør det så vidt jeg kan avgjøre til tilnærmet ti i stil.
Settingen er vridd til seks måneder etter avslutningen av det første spillet, hvor Ratchet og Clank stadig vekk har fått mindre og mindre å gjøre. Det er nå engang slik at dersom man har superhelt som jobbtittel, kan det fort være varierende etterspørsel etter tjenesten dine. Overraskelsen er imidlertid ikke stor over at dette snur seg rimelig fort i introduksjonen til spillet. Det spørs vel hvor populært et spill som i hovedsak gikk ut på å se to animerte figurer sitte i en sofa og kjede seg med hverandre hadde blitt (og dersom noen lager det, så proklamerer jeg herved at det var min idé). Heldigvis gikk det ikke den veien, så dermed er det nok en gang duket for viltre eventyr med et særdeles underlig radarpar.
I det spillet starter opp, møter du våre to venner sittende foran TV-skjermen med en godt gjenkjennelig kontroll i hånden. Spillet som spilles er selvfølgelig R&C, en orginal og artig vri på oppstartsbildet i forhold til vanlig. Allerede på dette punktet innser du at du er i ferd med å oppleve noe som befinner seg litt over normen for plattformspill om dagen. Humoren i spillet ligger aldri langt under overflaten, men befinner seg på et balansert nivå som burde passe de fleste perfekt. Poengene er løst krydret og dandert utover et hav av planeter og ulike filmsekvenser, ispedd et utrolig utvalg av våpen og objekter som gjør det hele mulig. Dersom du var en av de heldige som tok seg en tur innom orginalspillet, får du muligheten til å importere våpnene du samlet sammen den gang inn i dette spillet. En overraskende og artig detalj jeg håper flere produsenter av oppfølgerspill tar med seg inn i fremtiden.
Kredible karakterer
Karakterdesignet er orginalt og levner liten tvil om at det er en rekke fantasifulle personer som jobber hos Insomniac. Tiden har vært lang og frustrasjonene mange over de til tider svært så platte og ensidige figurene man møter i spill om dagen, men her får vi endelig litt av variasjonen tilbake. Det klare skillet mellom godt og ondt man til tider presser nedover hodet til folk blir mer og mer visket ut etter hvert som historien utvikler seg. De særdeles pene og godt rendrede filmsnuttene som du snubler over med jevne mellomrom underbygger karakterdesignet på en fin måte og sørger for at både historien og de involverte personene utvikler seg underveis.
Som i de fleste klassiske plattformspill befinner det seg et utall forskjellige miljø også i dette spillet. Historiens utvikling sørger for at du stadig vekk må forflytte deg til en ny planet et annet sted i det aktuelle solsystemet. Samtidig skaper også spillet en velkommen variasjon med at du ikke nødvendigvis kan fullføre alle oppgavene på en gitt planet øyeblikkelig, men heller må komme tilbake på et senere tidspunkt i handlingen. Dette beskriver samtidig et konsept som gjør at det ikke alltid er like innlysende hvordan en gitt oppgave skal løses, ettersom det fort kan være at løsningen ligger både tre og fire planeter unna i ditt eget hode.
