Det klør i hele kroppen. Blikket hopper ned til hjørnet, hvor sidenummeret står. Så blar jeg for sikkerhets skyld helt bak i boka. Ser litt i hjørnet der også. Sammenligner de to tallene. Om fem sider er jeg sånn cirka halvferdig. Uff. Selv favorittbøkene mine ender ofte opp med å bli en øvelse i hvor kjapt jeg kan fordøye informasjonen. Jeg nyter dem, inntar det de har å fortelle meg og elsker innholdet, men jeg vil bli ferdig. Jeg vil kunne gå over til neste prosjekt.
Jeg opplever akkurat det samme med film og spill. Fallout: New Vegas er sannsynligvis et av de beste rollespillene jeg noen gang har spilt, men det står fortsatt uferdig oppe i hylla. Jeg blir så motløs av å vite hvor mye innhold jeg har foran meg, hvor mange sideoppdrag som står uoppgjort. Nå bør det nevnes at jeg vel har over 50 timer bak meg i ødemarka utenfor Las Vegas, men problemet er gjennomgående.
Kurert MMO-monster
Skyrim er desto mer massivt enn den nevnte postapokalyptiske godbiten, og kanskje enda litt bedre. Jeg har ikke bestemt meg helt. Det er i hvert fall et fantastisk rollespill,og blant de få spillene jeg virkelig har gledet meg til de siste årene. Men jeg sliter med å engasjere meg. Noen ganger tar jeg meg selv i å bla gjennom lista over Xbox Live Arcade-spill idet jeg skal starte opp Skyrim, bare for å se om jeg har noe uoppgjort. Her om dagen satt jeg plutselig med Shadow Complex uten at jeg var klar over det.
Det har jo ikke alltid vært sånn. Da jeg var yngre spilte jeg MMO-spill ekstremt aktivt. I et par år var det vel stort sett det eneste jeg gjorde etter skolen i ukedagene. Raiding av Blackwing Lair, utforsking av Lower Guk eller endesløse timer i handelskanalen i Anarchy Online. Det å spille uten mål og mening var helt fantastisk, fordi jeg visste at jeg aldri rakk å fordøye innholdet før nytt ble lagt til.
Også i solospill storkoste jeg meg med å bare flakse rundt. I Final Fantasy IX var jeg fast bestemt på å finne alle sideskattene, selv om jeg gav beng i hva de bestod av. Å prøve ut en helt ny, alternativ figur i Baldur's Gate 2 eller Fallout var like spennende hver eneste gang. Nå sliter jeg med å spille det som sannsynligvis er et av favorittspillene mine.
På tide med noe nytt
Mye av dette kan naturligvis spores tilbake til at jeg har blitt voksen. Jeg er på jobb til fire om ettermiddagen, før jeg lager middag og finner på noe med samboeren min. At jeg samtidig jobber med videospill på fulltid, og ofte overstimuleres av dem, er selvsagt også et poeng. Når jeg vil ha et avbrekk så skal det være umiddelbart givende og kunne legges ned på kort varsel.
Derfor trekker jeg kjapt mot Xbox Live Arcade og småtitlene på PlayStation 3. Alternativet er flerspillerspill, hvor jeg kjapt kan hoppe inn i en kamp mot en kompis. Det frister noe fryktelig å kjøpe Modern Warfare 3, selv om jeg i grunn spilte meg lei av serien for tre prestige-nivåer siden. Selv om jeg synes at Battlefield 3 er et bedre spill. Selv om jeg egentlig bryr meg like lite om krig i førsteperson som eurytmi.
På samme vis er det bisarrt nok utrolig spennende å sjekke fremgangen i Tiny Tower. Knote litt frem og tilbake, kjøre litt heis i jakten på Towerbux. Det er ikke så interessant å ta frem de store, grandiose opplevelsene før jeg har en helg eller noen feriedager å slå ihjel. Jeg klør etter følelsen av å utrette noe, og det krever gjerne mer enn en liten time ute i ødemarka. Da er det lettere å finne glede i å snekre en ny etasje på boligblokka mi.
Ingen fare
Det blir helt sikkert en liten time med trollmannen min i kveld også. Akkurat nå fyker jeg rundt med en firebolt i hver hånd og lager faen. Det er fryktelig stilig, og alt håp for hvileløs vandring ute i intet er ikke tapt. I går kveld rota jeg meg bort nede i en gammel Dwemer-by og drepte robotedderkopper i et par timer, og hadde det helt fantastisk. Det blir helt sikkert en liten time i kveld også, men de sene nettene er nok et stykke unna.
Jeg har allerede kjøpt og lagt av Alpha Protocol til juleferien i Trondheim, i tillegg til at siste rest av New Vegas skal til pers. Det er nok ikke helt usannsynlig at jeg tar opp Dark Souls igjen heller. Noe research må man jo gjøre, og når det er høysesong for storutgivelsene så er det ikke vanskelig å finne noe å slå ihjel tid med. Bekymringen kommer kanskje i vår, når ting dabber av igjen. Så får vi se hvor mye av Skyrim jeg har rukket å utforske når snøen smelter.
Aller mest tror jeg at jeg trenger enda en hobby. Man kan ikke lære en gammel hund nye triks, så jeg tror at jeg prøver Carcassone og Munchkin i første omgang. Man behøver jo ikke å skeie helt ut.
Opplever du en lignende innstilling til spill? Jeg hører gjerne fra likesinnende i kommentarfeltet under.
