Til tross for en enorm tilhengerskare og salgstall andre utgivere ikke engang kan drømme om, er det ingen hemmelighet at verdens mest populære racingserie har støtt på noen bommerter de siste årene. Overdrevent fokus på gateracing og tuning av importbiler har gjort sitt for å fremmedgjøre tilhengere av de eldre Need for Speed-spillene, mens titler som bærer preg av å ha blitt lansert alt for tidlig får andre til å rynke på nesa.
Heldigvis for racingentusiaster verden over, later Electronic Arts til å ha tatt seg selv i nakken og fått serien tilbake på riktig kjøl med det forholdsvis nylanserte Need for Speed: Shift. Her har gateracing og neonlys blitt kastet ut av vinduet, til fordel for en mer realistisk kjøreopplevelse som falt i god smak hos vår anmelder.
I kjølvannet av denne suksesslanseringen kommer Need for Speed: Nitro til Nintendos konsoller. I stedet for å spikre sammen en nedskalert utgave av storebroren Shift, har man denne gangen valgt å lage et spill som står på egne bein og skilter med en spillopplevelse vidt forskjellig fra den vi får på Sony og Microsofts konsoller. Stikkordet er arkaderacing, noe som betyr at du verken trenger å kunne særlig mye om biler, eller ha den helt store interessen for profesjonell racing for å falle inn under målgruppen gigantutgiveren har peilet ut.
Lettfattelig og tilgjenglig
Før du får kommet deg skikkelig i gang, virker ikke Nitro som den helt store opplevelsen. Menyene er mørke og kjedelige og skjermen for innstillinger prydes av færre valg enn det som har vært normen i de håndholdte forgjengerne. Det er i det hele tatt lite du kan fikle med utenfor selve spillmodusene, for det er gameplay og ikke presentasjon som har vært utviklernes fokus denne gangen. Det er imidlertid ingen grunn til å fortvile, da Nitro til tross for den litt billige presentasjonen byr på mye god, fartsfylt underholdning.
Spillet kommer med en rekke moduser, og av disse er karrieredelen den mest interessante om du har tid til mer enn et raskt løp. Her har du muligheten til å svi gummi på racingbaner, suse gjennom trange gater eller kruse på landeveier i seks forskjellige land. Da hvert av disse byr på minimum seks lokasjoner og fire forskjellige vanskelighetsgrader, hersker det ingen tvil om at Nitro er et innholdsrikt spill som vil gi deg mye å bite i.
Det Nitro derimot ikke er i nærheten av å kunne tilby, er en realistisk kjøremodell. Gameplaymessig har det nemlig mer til felles med Nintendos helsprø Mario Kart enn storebror Shift, og selv om de tretti bilene i spillet er lisensierte modeller fra produsenter som Audi og Porsche, har realismen måttet ta baksetet.
En helt bak rattet
At spillet kan sammenlignes med Mario Kart betyr ikke at sjåførene er jungelaper og snakkende drager som kaster banan- og skilpaddeskall etter hverandre. Nitro er en fargesprakende tittel hvor biler gjør tredoble saltomortaler og det er en selvfølge at doninger som krasjer i 160 kilometer i timen ikke pådrar seg skader eller riper i lakken. Mangelen på realisme gjør at du har lite annet enn din plassering i feltet å uroe deg over, og kan konsentrere deg om kontrollert sladding og såkalt heroisk kjøring, som er fellesbetegnelsen for nyvinningene i Nitro. For min del fungerer dette ypperlig, men om den arkadepregede spillbarheten passer like godt for den som virkelig tar racing på alvor, er heller tvilsomt.
Like viktig som å passere målstreken først, er poenginnsamlingen som heroisk kjøring muliggjør. Nye lokasjoner låses ikke opp før du har sanket nok poenger, noe som kan gjøres ved å ta snarveier, kjøre på hopp eller gjøre spesielle manøvrer. Disse fiksfakseriene lar deg blant annet hoppe over motstandernes biler når du kommer i nærheten av dem, og vippe bilen opp på to hjul for å unngå hindringene politiet stadig setter opp for å stoppe moroa. Å foreta manøvrene krever ikke mer enn et knappetrykk, men i og med at trykket må komme på et bestemt tidspunkt, er timing selvfølgelig også inne i bildet.
I tillegg til heroisk kjøring, tjener du også poeng på å male områdene du kjører på ved å samle spesielle ikoner. Poengene flyr inn på konto når du kommer i kontakt med disse ikonene, samtidig som bygningene rundt deg skifter farge i det du suser forbi dem. Selv om fargeflørten på ingen måte er banebrytende, er funksjonen med på å sprite opp stemningen og tar spillet et steg nærmere arkadehallen, hvor det på en større skjerm hadde hørt hjemme for ti-tolv år siden.
Gode arkaderacere er avhengig av en god fartsfølelse, og også på dette området presterer Nitro å imponere. De fleste av løpene byr på en fin balanse mellom strak cruising og poenggivende sladding, og med passende, variert musikk i bakgrunnen føler man til tider at man virkelig er den som hersker på veien. Hvis du da ikke er en av dem som lider av kraftig rock- og hip-hop-fobi.
Å være regent er dog sjelden en problemfri tilværelse, og i Nitro er det de datastyrte motstanderne som er steinen i skoen din. De er nemlig noen underlige sjåfører som kjører i bestemorfart når du sliter, men suser forbi deg uten problemer når du er på ditt beste. Dette irriterer til de grader, og jeg må dessverre konstatere at den klassiske episoden hvor man blir forbikjørt tjue meter foran målstreken for meg har gjentatt seg uttallige ganger, på samtlige vanskelighetsgrader.
Småspikk
Nitro er utvilsomt et av de bedre racingspillene på Nintendo DS, men helt feilfritt er det ikke. Spillmodusen «smack ’em» all er et godt eksempel på dette, da den verken fungerer skikkelig eller kan unngås i karrieredelen. Målet i denne modusen er å knuse alle objekter som knuses kan, noe som er minst to hundre ganger kjedeligere enn det høres ut som. Områdene modusen kaster mot deg er ørsmå, noe som fører til en mengde uunngåelige krasj og sterkt overdreven bruk av revers. Du kan dog trøste deg med at du neppe pådrar deg varige mén, da ødeleggelsesmodusen ikke er blant de som dukker oftest opp i karrieredelen.
Det ville dessuten vært et sjakktrekk å ha utvidet den allerede eksisterende flerspillermodusen med mulighet for å gruse andre spillere på Internett, da lokal flerspiller fungerer upåklagelig. Det faktum at nettspill var mulig i de to forrige DS-utgivelsene i serien gjør mangelen ekstra tydelig, og man kan undres over hvorfor man denne gangen har valgt å ekskludere muligheten. Utover dette har jeg vanskelig for å finne de helt store ankepunktene, da Nitro på de fleste måter er en flott arkaderacer i håndholdt format.
Konklusjon
Need for Speed: Nitro er en solid håndholdt arkaderacer som er fullpakket med innhold og byr på en særs underholdende kjøreopplevelse. Fullstendig mangel på realisme vil muligens gjøre spillet mindre attraktivt for den som forventer en opplevelse sammenlignbar med virkeligheten, og for den som håper på en håndholdt utgave av Need for Speed: Shift, vil Nitro være en gedigen skuffelse. Er du derimot på jakt etter et innholdsrikt, uhøytidelig racingspill som lar deg svi gummi på bussen, er Nitro et knallgodt kjøp. Spillet er ikke fritt for småfeil, men vil like fullt glede de aller fleste som måtte finne det under julegranen i slutten av desember.
Need for Speed: Nitro er i salg for Wii og DS (testet).
