Rallyspillet Colin McRae: Dirt var et av fjorårets beste opplevelser for oss som liker kombinasjonen spill og bil. Nå kommer Codemasters med et splitter nytt produkt i Race Driver: Grid, en videreføring av velkjente Toca Race Driver. Spillet bygger på den samme spillmotoren som Dirt brukte, men denne gangen er både baner, biler og kampanjemodusen kraftig endret. Dette er heftig, og da er det slett ikke vanskelig å bli begeistret i samme slengen.

Bygg eget lag

Spillets ryggrad er kampanjedelen. Her starter du som en ukjent sjåfør, som må kjøre for andre lag i starten for å tjene noen grunker. Når du har nok penger kan du starte ditt eget lag og dermed renner pengene inn. Du må prestere i tre ulike soner. Japan, USA og Europa. Alle sonene tilbyr unike biler og løpstyper, og de er delt opp i tre ulike divisjoner.

For å låse opp nye divisjoner må du gjøre deg fortjent til et nytt førerkort. Dette gjør du ganske enkelt ved å ha suksess. Dess bedre du gjør det, dess bedre rykte får du. Dette gir seg utslag i poeng, som igjen bestemmer hvilke førerkort du innehar. Prispengene er også viktige, det er disse du kjøper nye og spreke biler for (gjerne brukt, på Ebay Motors). Her er alle lisenser på plass, og det er mye snop å kose seg med i de ulike regionene. Bilene lakkeres og pyntes i teamfargene du har plukket ut, så du føler en sterkere identitet til dem enn i mange andre racingspill.

Videre får du stadige tilbud av sponsorer. Disse setter ulike krav til hvor godt du skal prestere, så det gjelder å avpasse annonseringen etter hvor god du er i de ulike løpstypene. Du må også bestemme hva som skal være hovedsponsoren, for det er her de store pengene ligger. Alle sponsorer er ekte, det vil si skikkelige merkenavn fra den virkelige racingverdenen.

Etter hvert som du avanserer i nivå kan du utvide teamet ditt med flere førere. Disse kjører sammen med deg i løpene, og da kan du begynne å hevde deg i lagkonkurransene. Slike førere tar selvsagt sin del av sponsorkaka, og du må ofte betale dyre dommer for å hente dem inn. Likevel er det herlig å kunne føle en lagtilhørighet, selv om du bare spiller med den kunstige intelligensen. Disse kan riktignok være i overkant egoistiske, og det er småirriterende å bli hindret av en lagkompis under løp.

Du og dine førere må hele tiden forholde dere til den globale rangeringslista, som bygger på ryktepoengene. Kampanjemodusen er delt opp i sesonger, og målet er selvsagt å nå helt til topps – både individuelt og som lag. Dette er en lang prosess, konkurrentene ligger jo aldri på latsiden, men det er en fin målestokk for dine prestasjoner.

God blanding

Det viktigste av alt i Race Driver: Grid er selvsagt kjøringen. Denne plasserer seg, som i Dirt, et sted midt i mellom arkade og simulasjon. De som vil ha så realistisk kjøring som mulig vil med andre ord ha litt av hvert å sette fingeren på her. Målet er imidlertid ikke å simulere virkeligheten, men å gi oss en så heftig spillopplevelse som mulig. Her lykkes Codemasters.

Slik sett er bilfysikken grei, og den varierer fint fra biltype til biltype. Lave racingbiler har for eksempel et langt bedre veigrep enn store og tunge muskelbiler, og svingene kan være en mare om du ikke beregner riktig med bremse og gass. Kjørefølelsen kan bli litt kunstig og i enkelte svinger, der bilen føles noe lett, men dette er ikke kritisk. Mer avanserte spillere kan stille på vanskelighetsgraden for å få en noe mer utfordrende kjøreopplevelse, men spillet blir likevel aldri en simulator.

Man får riktignok ikke så mye tid til å reflektere over bilens oppførsel i Grid, her skjer det noe hele tiden. Den kunstige intelligensen er nemlig svært aggressiv og kalkulerende. Rivalene dine er alltid ute etter å gjøre livet surt for sine konkurrenter, og det involverer naturligvis deg. Her kan en liten dytt sende deg spinnende ut i gresset eller krasjende inn i autovernet. Vrakrester flyr hele tiden forbi frontruta, og andre biler fyker forbi i en rasende fart. Du er nesten aldri fortapt i Grid siden konkurrentene også har det med å ødelegge for hverandre, så alle løpene i dette spillet lever sitt eget herlige liv – du vet aldri hva som kan skje rundt neste sving.

Skademodellen er viktig for å kunne holde denne konstante spenningen ved like. Her kan du nemlig ikke droppe bremser og brekk i hver en sving, du har en bil å ta hensyn til. Ved stadige kollisjoner nedsettes bilens ytelsesevne, og hvis du er uheldig kan motoren finne på å eksplodere. Her kan også hjul falle av, vinduer knuses og støtfangere forsvinne. Sistnevnte er spesielt farlig, siden vrakrester har en tendens til å sende andre biler i fart rett i grøfta – noe som gir spillet en ekstra pirrende spenningsfaktor.

Skadene på bilene er hele tiden synlig med små symboler på dashbordet, og laglederen du har på øret passer på å fortelle deg om eksterne skader og hvor alvorlig de er. Detaljer som dette gjør at man virkelig føler at man er på jobb for et team, noe som er midt i blinken. Dessuten er det ikke dumt det ikke at bilskadene er visuelt slående, fra små lakkskader til vinduer som knuser i tusen biter.

Reprise

Selv om uhellet er ute, og du kolliderer stygt, betyr ikke det at håpet er ute. Codemasters har lagt til en funksjon ved navnet «flashback» som en liten sikkerhetsventil. Denne funksjonen gjør at du kan spole tiden litt tilbake et begrenset antall ganger, slik at feil og kritiske kollisjoner viskes bort.

Dette er utvilsomt et tveegget sverd. På den ene siden gir det spilleren roen som gjør at man kan gasse skikkelig i hver bidige runde, men på den andre siden blir kanskje tryggheten litt for stor – den sitrende spenningen er ikke så ekstrem. Funksjonen kan heldigvis skrus av, noe som anbefales når kontroller og baner sitter godt i hukommelsen.

Grid har en enormt god banevariasjon over de tre territoriene. Her kan du råkjøre midt i San Francisco, kose deg på Nürburgring eller drifte rundt på et lite kaiområde i Japan. Alle banetypene har sine sjarmerende sider, og du skal spille lenge før du klager over monotone løp. Jeg elsker blant annet topografien i San Francisco, her går det så mye opp og ned at du nesten får dykkersyke. De tette løpene i Japan er også svært spennende, selv om løpene der du skal drifte ikke alltid er like interessante. Dette kan komme av at jeg vil kjøre raskt og være først, og ikke samle poeng for å kjede sammen flest mulig sladder.

En fin bonus er selve Le Mans-løpet, der du skal kjøre i 24 «timer» i strekk. I spillet er dette noe slikt som 12 minutter, men du opplever at døgnet skiftes dynamisk, og det er absolutt å anbefale. Dette løpet avslutter hver sesong i kampanjemodusen, men det er valgfritt å faktisk stille opp med laget ditt.

Vill og vakker

Visuelt er Grid intet annet enn slående. Det grafiske inntrykket er variert og de mange banene er veldig detaljrike. Her er hver brist i frontruta laget med kjærlighet, det er det ingen tvil om. Den fine skademodellen har vi allerede nevnt, men gummirøyken har så langt sluppet unna omtale. Denne fortjener absolutt å bli rost, for røyken fungerer utmerket. Ved start eller når du snurrer blir røyken et teppe som skaper fullstendig forvirring. Dette er både skummelt og spennende, for du vet aldri hva som venter deg utenfor det hvite intet. Slike detaljer hever Grid inn i den absolutte toppklassen i sin sjanger.

Fartsfølelsen er også solid, takket være god bruk av «motion blur», dessuten skal Codemasters roses for detaljfokuset på de mange lisensierte bilene. Det merker du spesielt om du velger den briljante innendørs synsvinkelen – instrumentene er imponerende og gir vann i munnen om du liker biler og duppeditter. Prisen for alle godesakene er lastetid som går en del over det akseptable, men man har i hvert fall klart å få dem noe ned fra Dirt.

Om det visuelle er bra i Grid, er lyden den aller største stjernen. Her har man spilt inn en effekt for nesten alt, ja det er nesten slik at man kan høre fluene treffe frontruta. Uten at jeg har mange referansepunkter høres billydene unike og autentiske ut i forhold til hva du kjører, og det er flott å oppleve skriking i svingene og dunkingen ved girskifte. Stemmene du har på øret er gode og behjelpelige, selv om man enkelte ganger gjentar seg selv litt i overkant. Musikken passer også spillet som hånd i hanske, og blir noen ganger brukt til å intensivere opplevelsen under løp.

Den største mangelen ved Dirt var at man ikke hadde lokal flerspiller, og en skulle tro Codemasters hadde lært. Neida, Grid er heller ikke noe for lokalsosiale spillere. Dette er et dypt savn, for Grid er som skapt for å deles med andre. Trøsten får være en grei flerspillerdel over nett. Her kan du kjempe mot andre på flere av de samme banene som i enspillerdelen, og man blir selvsagt behørig rangert i forhold til prestasjon. Som i enspillerdelen er flyten god, og det er en sann glede å kjempe mot opptil elleve andre spillere i store hastigheter.

Konklusjon

Jeg elsker rally, derfor var Colin McRae: Dirt et av mine favorittspill i fjor. Race Driver: Grid har litt rallycross i seg, men fokuserer mest på gate- og baneløp. Likevel har jeg falt hodestups forelsket i dette actionmonsteret. Blandingen mellom arkade og simulasjon er svært vellykket, banene og løpstypene er varierte og interessante og skademodellen gjør det nesten morsomt å kollidere.

Grid er rett og slett et fantastisk spill og leverer bøtter og spann med fartsunderholding. Det eneste minuset er mangelen på lokal flerspiller, men spillet har så mange sterke sider at dette raskt glemmes. Hvis du har et forhold til bil, eller intens action, er dette et pliktkjøp!