I det siste har SimBin spydd ut bilspill fortere enn vi klarer å fordøye dem. Faktisk tok det mindre enn to måneder fra GTR 2 traff butikkhyllene til RACE: The WTCC Game ble lagt ut for salg. Derfor er det kanskje ikke helt uventet at spillet slekter en hel del på sin noe eldre bror.
I praksis ligger den viktigste forskjellen i hvilken racingform som simuleres. Mens GTR-spillene tar for seg FIA GT-serien med supersportsbiler og GT Legends fokuserer på eldre sportsbiler, er det WTCC-serien som står for tur i RACE: The WTCC Game. Det betyr at Porsche, Lamborghini og Ferrari må vike til fordel for Honda, Seat og BMW. Uansett hvor trist det måtte høres ut; det er mye god underholdning i blodtrimmede, bensinslukende familiebiler.
Intense dueller
For én ting skal være klinkende klart: Dette er meget potente racingbiler, og den noe reduserte motorkraften bidrar sterkt til å gjøre løpene både tettere og mer nervepirrende. Nærmeste konkurrent er sjelden langt unna, og bytter gjerne lakk med støtfangeren din om det går for sakte i svingene. Strategiske sporvalg, dragsug fra bilen foran og bremsepunkt er derfor, som i virkeligheten, helt avgjørende når forbikjøringer skal planlegges eller forhindres. For å tyne bilen til det maksimale må du ligge på grensen av hva både naturlover og nerver tillater. Her teller hvert tiendedels sekund, og en svak utgang av svingen forplanter seg utover hele langstrekka.
Noen av banene kjenner vi fra FIA GT-serien, men det kjøres også på andre baner, spredt over tre kontinenter. Vi får dermed stifte bekjentskap med et litt annet utvalg enn tidligere, og flere av de nye banene er lite brukt i bilspill. Fortsatt er de basert på GPS-data, og gjengitt til minste detalj. Nye utfordringer er alltid velkomne. Litt trist er det likevel at flere av verdens mest kjente baner er fjernet. Selv om det ikke kjøres på Nürburgring Nordschleife i WTCC-serien, kunne SimBin lagt den (og andre) ved slik at den som vil kan kjøre løp der. De er jo tross alt allerede utviklet for tidligere SimBin-spill.
Foruten andre biler og baner, er en av de største nyhetene de bevegelige vindusviskerne. Det er unektelig ganske tøft å se dem jobbe mot regnet, men det sier likevel en del om hvor likt spillet er GTR 2. Både grafikk- og fysikkmotor virker å være identiske. Lydene er selvsagt forandret i henhold til de nye bilene, og holder samme høye kvalitet, men en 4-sylindret rekkemotor gir ikke akkurat den samme bakoversveisen som en brutal V12-er eller en sofistikert boxer-6-er.
To løp per helg
Reglene er naturligvis også hentet fra den virkelige serien. Det betyr blant annet at hver løpshelg består av to løp, foruten trening, kvalifisering og oppvarming. I det første løpet starter førerne etter kvalifiseringstid. I det andre løpet startes det etter resultat i det første løpet, men med en viktig vri. De åtte beste førerne starter i omvendt rekkefølge, noe som legger forholdene til rette for ekstra harde kamper og rikelig med forbikjøringsforsøk.
Som forventet av en ekstrem simulator, kreves det trening og mer trening for å kunne presse bilene til det maksimale. GTR 2 hadde egen kjøreskoledel. Denne er borte i RACE: The WTCC Game, men den beste treningen er uansett å eksperimentere på banene. Du er også avhengig av en viss teknisk forståelse for å sette opp en konkurransedyktig bil. Det finnes et lite hav av innstillingsmuligheter, og et oppsett tilpasset din kjørestil kan kutte både tideler og sekunder av rundetiden din. Du må naturligvis også tilpasse bilen til de ulike banene. En bane full av krappe svinger krever gjerne en annen tilnærming enn en høyhastighetsbane.
Fysikkmotoren til GTR 2 er imponerende, og følgelig er den også det RACE: The WTCC Game. Du kan virkelig føle dekkenes kamp mot asfalten i fingrene. I alle fall om du spiller med et skikkelig ratt, noe som nærmest burde være obligatorisk i et slikt spill. Ikke bare er det essensielt å kunne gasse, bremse og svinge med høy presisjon, Force Feedback-effektene formidler også når dekkene er i ferd med å miste grepet. For ikke å snakke om når du klatrer på curbsen. Fokuset er imidlertid kun konsentrert om selve racingen. Kollisjoner og ytre skader har vi sett håndtert langt bedre.
Begrenset skadesystem
Skadesystemet både imponerer og skuffer. Deler deformeres og bulkes ved små sammenstøt, som seg hør og bør, men etter ekstreme kollisjoner i 250 km/t ser bilene overraskende hele ut. Litt snodig, men skadesystemet gjør en betydelig bedre jobb på andre områder. Deler rives av bilene, flyr gjennom luften, og blir liggende i veibanen hvor de kan skade andre biler. Passer du ikke på bilen, eller har uflaks, kan du også erfare flere problemer som punkteringer, utslitte dekk, tom bensintank, skader på hjuloppheng, blåst motor, aerodynamiske skader og så videre.
Som de tidligere spillene er det også støtte for clutchpedal og H-gir, for den som har tilgang til et slikt ratt. Dette er absolutt med på å forbedre opplevelsen betraktelig. For eksempel kan du risikere å kvele motoren eller låse opp drivhjulene om clutchpedalen ignoreres eller brukes feil. Feinschmeckere kan selvsagt også koble til TrackIR, for en enda mer troverdig opplevelse.
Også grafisk holder spillet samme kvalitet som GTR 2. Visst er bilmodellene detaljerte og asfalten innbydende, men det meste annet (les: det du ikke har tid til å legge merke til i et løp) er flatt, statisk og kjedelig. Effektene er imidlertid jevnt over av høy klasse. Røyken fra svidd gummi, flammer og knallsvart røyk etter en havarert motor, rødglødende bremseskiver, rødmende solnedganger, regndråper som knuses mot frontruta og ørsmå duggdråper som virvles opp og samler seg til skyer av tåke bak bilene.
Gummirester utenfor idealsporet
Racing har alltid hatt et betydelig strategielement i seg. Kalde dekk og bremser tvinger deg til å starte forsiktig og kjenne deg frem. Slitte dekk kan bety slutt på moroa, og gummideler, rusk og rask virvles opp og legger seg utenfor idealsporet, slik at veigrepet reduseres betraktelig. Dessuten virker det som det tar litt tid å bli kvitt all skitten i dekkene etter en tur i sandfella.
Modiene er omtrent som forventet. Ingenting må låses opp, så alt fra første stund kan du hive deg ut i trening, tidstrening, løpshelg, full sesong eller hva hjertet måtte begjære. Dessuten får du to bonusklasser å leke med. Hva med et løp med utelukkende Morris Mini på startstreken? Eller BMW og Alfa Romeo fra 1987?
De datastyrte motstanderne gjør en akseptabel jobb, men det er likevel mot andre spillere det blir skikkelig moro. Det er en smal sak å finne et spill via spillets lobbysystem. Vær bare forberedt på at nivået er høyt. Grunnleggende trening gjøres best i enspillerdelen, og idiotkjøring i flerspiller blir ofte slått hardt ned på. I likhet med tidligere SimBin-spill henger nettkoden noe etter konkurrentene. Lagg kan forekomme, men er normalt ikke noe stort problem.
At spillet kom så raskt etter GTR 2 merkes ikke bare på alle likhetene. Det er dessverre også tydelig at det har gått litt (for) fort i svingene. På noen områder gir det rett og slett en litt upolert følelse. I menyen kan du sette opp girspaken til å takle syv gir, på tross av at ingen av bilene har mer enn seks, nedtelling til start er uoversiktlig og rotete og det virker å være mer eller mindre tilfeldig hvilke løp det lagres reprise av. Ingenting av dette er ødeleggende for selve kjøringen, men er like fullt småhår i den ellers så gode suppa.
Konklusjon
RACE: The WTCC Game er praktisk talt GTR 2 i nye, spennende klær. Derfor får vi ingen store overraskelser servert, men i stedet en utprøvd formel med ingredienser av høy kvalitet. Fysikkmotoren er brutalt realistisk, væreffektene overbeviser og motorlydene setter prikken over i-en. RACE: The WTCC Game er et spill av og for perfeksjonister, og en sikker vinner for alle simulatorentusiaster.
