Det er ingen enkel bedrift å gå i strupen på verdens største bilspillserie, men det hindret likevel ikke GRID Legends fra å sikte seg inn på en lanseringsdato bare en uke før slippet av Gran Turismo 7.
Gamer-kollega Andreas Bjørnbekk har allerede spilt og rost Sonys storsatsing opp i skyene, mens jeg tok på meg å gi det litt mindre diskuterte Codemasters-spillet en sjanse. Det høres kanskje ut som en litt dårlig deal for undertegnede, men når alt kommer til stykket er nok GRID Legends' arkadefokuserte stil egentlig mye mer i min gate enn Gran Turismos småstive tilnærming til bilsimulering.
Jeg har i hvert fall storkost meg på løpsbaner verden over den siste drøye uken, med det jeg anser å være det gøyeste bilspillet på lenge.
In medias race
GRID-serien begynte så smått i det herrens år 2008, men har faktisk røtter helt tilbake til TOCA-spillene som var sånn passe populære rundt slutten på nittitallet. Den gang var det hovedsakelig «touring»-biler det gikk i, før serien senere utvidet fokus og ble til GRID-serien slik vi kjenner den i dag.
Dette innebærer et bredt spekter med biltyper, styring som lener seg langt i retning arkadestilen og tonnevis av actionfylte løpsvarianter. GRID Legends tar dette enda et steg videre, og leverer en rå bilspillopplevelse som bruker nær sagt alle triksene i boka.
I sentrum av spillet står den nye kampanjemodusen, Driven to Glory, hvor spillet bruker ekte skuespillere og filmklipp for å bygge opp historien.
Her blir vi kjent med Marcus Ado, en ung entreprenør som gjennom sin utypiske framgangsmåte har staket ut en ny kurs for racing-laget Seneca Racing. Med seg har han den fremadstormende sjåføren Yume Tanaka, den godhjertede mekanikeren Ajeet Singh og selvfølgelig du, i rollen som den hittil ukjente «Driver 22».
Handlingen begynner in medias res, hvor Seneca er med i teten i racing-ligaen, før en stygg ulykke truer med å ødelegge lagets drømmer. Vi hopper så 16 måneder bakover i tid, og får bli med på reisen som har tatt den eklektiske bilgjengen dit de er i dag.
Kjør for å overleve
Det hele er tydelig smidd over samme lest som Netflix' utsøkte Formel 1-serie, Drive to Survive, og har en del av de samme formmessige grepene. Blant annet benyttes intervjuer med figurene flittig; vi får innblikk i hvordan businessen drives bak kulissene; og rivalisering med andre lag tar jevnlig spalteplass mellom løpene.
Historien er på ingen måte enestående eller fryktelig dyp – hvert av klippene varer i knapt to-tre minutter – men jeg biter likevel på takket være uanstrengt troverdige skuespillere, høy «cheese»-faktor og enormt mye glimt i øyet.
Jeg blir rett og slett veldig revet med av de godlynte og sjarmerende skuespillerne: Teamet ditt spilles med skarp besluttsomhet og kløkt, Ncuti Gatwa er til å spise opp som den likendes Valentin Manzi, mens skuespiller Callum McGowan gjør en bunnsolid jobb som den vemmelige motstanderen man elsker å hate. Mot slutten av kampanjen føles det alt i alt som om det er noe skikkelig som står på spill.
«Everybody wants to be my enemy»
Selve kjøringen bygger også opp under denne følelsen. GRID Legends er som tidligere nevnt et mer arkadefokusert bilspill, og kjennetegnes av godt balanserte kjøretøy, deilige kjøreegenskaper, enorm fartsfølelse og masse rom for klabb og babb.
Spillet fasiliterer sistnevnte ved å blant annet ha et liberalt forhold til knuffing og krasjing, med et eget nemesis-system hvor motstandere markeres som rivaler hvis dere egger hverandre for mye opp. En rival vil av og til aktivt gå inn for å knuffe tilbake når du er i nærheten, og desto mer fiffig er det at denne rivaliseringen gjerne kan vedvare på tvers av flere løp.
Dette gjør at det ringer litt surt og skaper noe «ludonarrativ dissonans» at det gjøres et stort nummer ut av at kjeltringen i historiemodusen er hissig på banen – særlig når jeg nettopp har kvestet Hiyori Ito inn i en tunnelvegg og brukt lagvennina hans som bremsekloss i en hårnålssving. Men det er kanskje ikke til å unngå.
Den kunstige intelligensen er ellers helt ålreit – avhengig av hvilken vanskelighetsgrad man velger – men utmerker seg ytterligere ved å være tydelig feilbare. De andre sjåførene er litt sånn som deg og meg, og gjør faktisk feil underveis i løpet. Noen ganger dundrer de inn i autovernet fordi de feilberegnet; av og til krasjer de i hverandre og skaper kork lenger framme; mens de andre ganger har kjørt så skjødesløst at kjøretøyet deres kveiler.
Ingenting av dette er revolusjonerende i og for seg selv, men er med på å bygge opp en følelse av at dette er rå og ekte racing.
Verden rundt
Spillet består av en rekke ulike disipliner og baner fra overalt på kloden, og her leverer GRID Legends akkurat som forventet.
Noen moduser er forfriskende nytenkende, slik som «multi-class»-løp hvor to vidt forskjellige biltyper ryker i tottene på hverandre. Det som vanligvis ville vært dypt urettferdig, utjevnes ved at de antatt svakere kjøretøyene får et mektig forsprang, som den andre biltypen da må hente inn i løpet av løpet.
Selve bilutvalget virker dessverre litt begrenset, og et klønete økonomisystem gjør at jeg fortsatt har til gode å kjøpe og få noen dypere tilknytning til en enkelt doning.
Da er nivåene man kjører rundt på en helt annen fortelling: Jeg er stor fan av mange av banene her, de er flott designet med masse visuell snacks å se på langs veikanten, og det skader heller ikke at spillet er en grafisk innertier.
For lett, for vanskelig
Det er også forfriskende at spillet ikke alltid skal ha deg til å vinne. I begynnelsen av Driven to Glory nøyer for eksempel Seneca seg med små framskritt, slik at det å komme innenfor topp ti er mer enn godt nok.
Jo lenger ut i kampanjen man kommer, jo større krav er det for å bestå og ta seg videre, men selv da føles ikke betingelsene overveldende på noen måte. Noen ganger holder det faktisk sågar å delta, slik som når man skal sparre med lagmedlemmet sitt eller teste en ny bilkonfigurasjon.
Når klutene virkelig settes til, sliter spillet til gjengjeld litt med at det er vanskelig å finne noen god balanse mellom for lett og for vanskelig. Jeg finner at en del løp gjerne blir for lette på «hard», mens andre løp virker nærmest umulig på den neste vanskelighetsgraden «elite». Jeg skulle da helst hatt større frihet til å justere utfordringene, og kanskje hatt enda flere dynamiske valgmuligheter.
Da byr flerspillerdelen på en grei mellomting, hvor jeg er helt bevisst på at jeg er milevis unna toppskiktet, men likevel storkoser meg med å knive om alt fra sjette- til tolvteplasser (av de totalt 22 plassene i hvert løp).
Konklusjon
GRID Legends lykkes stort takket være artig racing, en rekke spennende moduser, lekker grafikk og en upåklagelig ærlig og dypt «cheesy» fortelling. Det er rett og slett et veldig gøyalt spill, og jeg koser meg stort sett kontinuerlig mens jeg spiller.
Spillet er på ingen måte særlig realistisk, men bruker kunstig intelligens godt for å lage billøp som likevel føles rå og ekte; hvor motstandere også gjør grove feil; og dine handlinger underveis i løpet blir husket i lang tid framover.
Bilparken kunne godt vært mer variert, vanskelighetsgraden i enspilleren er ujevn, og det er en rekke systemer som virker noe klønete, men til tross for alt dette er GRID Legends et bilspill jeg lett kan anbefale til de som liker lettkjørt og actionfylt moro.
GRID Legends er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.
Andre kule bilspill er Gran Turismo 7 og Forza Horizon 5.
