Quake 4 = Quake III
Det samme gjelder flerspillermulighetene. Istedet for å kaste seg på bølgen med lag- og målbasert flerspiller à la Counter-Strike eller Unreal Tournament, handler Quake 4 om deathmatch. Ikke hvilken som helst deathmatch heller, dette er den beste deathmatchen på markedet: helt lik den i Quake III. Våpnene er litt forskjellige, men i prinsippet er de helt like. De funksjonelle, litt abstrakte, banene fra Quake III er også tilbake: I motsetning til de fleste nye spill baseres ikke brettene rundt et tema, som en egyptisk borg, eller en undersjøisk base. I Quake 4 er brettene bygget om den intense deathmatchen. Kampene strekker seg over flere plan, i brett hvor situasjoner alltid føles åpne.
En kamp fortsetter gjerne over et stort område, hvor spillere hele tiden skifter posisjon i forhold til hverandre og jager hverandre rundt for å få overtaket. Siden alle våpnene er så tett balanserte, handler alt om å bruke omgivelsene sine for å skape fordeler. Her kommer de gamle, gode "jump pad"-ene fra Quake III inn. Tråkk på en, og du blir sendt avsted til en annen del av brettet. Vips! Kampen er flyttet, og dermed forandrer forutsetningene seg. Ettersom arenaene er så tettdesignete og hvert område byr på sine egne muligheter for utnytting av våpen og taktikker, gjør dette en genuin forskjell i forhold til de fleste andre spill.
Ved siden av de rene deathmatchene, er det selvsagt mulighet for lagspill som "Capture the Flag". I god Quake-ånd er dette også først og fremst action, og ikke taktikk. Brettene følger mye av den samme designfilosofien som deathmatch-brettene, med mer vekt på skikkelig ildveksling enn snikskyting. Ildkraft fremfor taktikk. Det er solid og ikke minst frenetisk og spennende, men fordi det er så actionorientert, vil nok mange synes at det er grunnere og mindre taktisk enn for eksempel Counter-Strike eller onslaught i Unreal Tournament 2004.
Det er veldig tydelig at det er deathmatch som er i fokus her. Et nytt og trivelig tillegg er dessuten innebygd klanstøtte, og turneringsstiger for én-mot-én-kamper. Det er mulig jeg ikke følger skikkelig med om dagen, men jeg har aldri sett slik støtte før. Hvor vanskelig kan det egentlig være å legge litt til rette for organisert spill? Pent, uansett.
Det er ingenting nytt og spennende med Quake 4. Listen for grafikk er flyttet ett hakk opp rent teknisk, videreutvikling av Doom 3-motoren har klemt systemkravene litt ned og den grafiske ekstravagansen enda litt opp. Men dette er først og fremst teknisk prakt, og ikke et vakkert eller velrealisert design. Monstrene skinner kanskje flott i lyset, kledd som de er i flere lag bump-maps og pixel-shadere enn de mindre begavede blant oss kan telle, men de er stadig teite B-film-faksimiler. Det samme gjelder de evig mørke og triste korridorene du slakter deg gjennom på vei mot den endelige kampen mot den nye Makron (hvilken versjon da? Kokos?). Du har sett det før, det var ikke særlig spennende den gangen, og flere polygoner hjelper ærlig talt ikke så mye.
Konklusjon
Det hadde vært enkelt å gi Quake 4 det glatte lag, blottet for stil og eleganse som det er. Problemet er at det ikke ville være rettferdig ovenfor den solide action-opplevelsen Raven tross alt har skrudd sammen. Selv om du har sett alt før, og selv om Quake 4 representerer et stort og bestemt skritt bakover i utviklingen av førstepersons-genren, ville det være enda mer bakvendt å slakte det fullstendig av den grunn. På samme måte som Doom 3 gjennom enkel og effektiv bruk av sjangeren skapte et hårreisende skummelt skrekkspill, gjør Quake 4 et enkelt og effektivt, men intenst actionspill. God action blir ikke gammel med det første, og selv om Quake 4 bærer den etterhvert falmede fanen fra de to første Quake-spillene videre, er det ikke dårlig.
Du har bare spilt det så mange ganger før. Dermed er det opp til deg om du virkelig vil spille det én gang til.
