Og ikke nok med det: du ankommer gjerne planeter der du vet at det finnes rompirater, fordi oppdraget ditt er å ta knekken på dem, og likevel dukker de ikke opp. Løsningen er å fortsette å trykke på planeten til de endelig finner det for godt å titte frem. Hva er meningen med det? Skal det bygge spenning? Gjøre spillet mer uforutsigbart? Det eneste synlige utfallet er en dramatisk økning i antall overflødige museklikk, og det er ikke som om spillet skortet på fruktesløs klikking i første omgang.
Alt i alt er romnavigasjonen en pest og en plage, og gjør oppdrag til langdryge affærer det blir vanskelig å holde styr på. Du glemmer gjerne hvor du er på vei innen du er halvveis på grunn av dårlige kartmarkeringer og gjentatte konfrontasjoner med ymse romavskum. Når oppdragene er komplett uengasjerende og gjerne belønner deg med lange, intetsigende fortellingssnutter med en kvasifilosofisk romskurk i hovedrollen, er det lett å miste motet.
Forsvunnet i rommet
Galactrix’ største problem er egentlig ikke den notorisk uærlige kunstige intelligensen eller oppdrag med ett kromosom ekstra: det virkelige slaget i trynet er den katastrofale fortellingen, som nærmest tvinger deg til å bryte spillet ned til rene mekanikker for å redde deg selv fra galskapen. Det er rett og slett umulig å identifisere seg med de slappe, ukarismatiske hovedpersonene (med mindre du er slapp og ukarismatisk selv), og bifigurene er omtrent like artige som eksem.
Spillets humoristiske alibi, en hårete skapning som skal være Galactrix’ helt egne Chewbacca, forsøker å lette stemningen med sin ”festlige” aksent og hvis resten av figurene er sur kløe, er denne hårballen langt fremskreden syfilis. Ingen av figurene viser noen antydning til motivasjon eller utvikling i løpet av spillets gang, selv om de trøtte dialogsekvensene gjerne varer og rekker.
Når oppdragene koker ned til masse forvirret trykking rundt på kartskjermen, punktuert av hyppige slagsmål og pakket inn i spake unnskyldninger om at du leverer forsyninger eller jakter på rompirater, blir det nesten umulig å bry seg. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe den meningsløse fiklingen med kartskjermen, og bare gått rett på sak. Heldigvis kan man starte frittstående kamper fra hovedmenyen, og disse er perfekte for lunsjpauser og korte avbrekk. Uheldigvis er du pukka nødt til å spille kampanjen for å tjene penger og oppgradere skip og utstyr.
Dessuten er ikke minispillene tilgjengelige fra hovedmenyen, så med mindre du har lyst til å gå glipp av konteksten som gjør kampene meningsfulle, må du finne deg i både fortelling og oppdrag. Heldigvis går det an å hoppe over de langtrukne dialogene, og tro meg: Du går ikke glipp av noe som helst.
Uheldigvis er det også begrenset hvor lenge kampene er moro. Når du har funnet den kombinasjonen av våpen og utstyr som passer din spillestil best, blir slagene raskt ren plankekjøring. Det er moro å eksperimentere med våpen og utstyr, og du føler deg unektelig litt barsk første gangen du knerter en motstander før vedkommende får sitt første trekk, men det suger moroa ut av spillet. Det tar riktignok mange timer å komme så langt, og bare det å få oversikt over spillets mange subsystemer og det katastrofale kartgrensesnittet tar sin tid, men det er kvantitet over kvalitet. De fleste subsystemene er grunne som sølepytter og med det rette utstyret knekker du raskt ryggen på det stakkars spillet. Så fort det er gjort, sitter du igjen med en uengasjerende fortelling og et kronglete kart, og da er det ærlig talt bare å legge det på hylla.
Konklusjon
Når Puzzle Quest: Galactrix gjør slikt et stort nummer av å være et rollespill, er det litt forbløffende at det samtidig mangler så mange av tingene som gjør rollespill spennende og medrivende. Man skulle tro verdensrommet ville by på endeløse muligheter, men det snevre spillrommet makter ikke å harke opp noe du ikke har sett før. Puslespillene er i seg selv velgjorte saker, mens strukturen som omgir dem ser ut til å ha blitt smelt sammen av noen med dyp forkjærlighet for komplekse systemer og null forståelse for god design.
Hvis du ser etter et puslespill med et dypt og omstendelig rollespillunivers vil ikke Puzzle Quest: Galactrix stille din lengsel. Hvis du har en særskilt (og ikke minst ukritisk) interesse for science-fiction, masse tålmodighet og ikke lar deg plage av slett fortellerteknikk, er det mange timer med underholdning i spillet. For oss som ikke er like lette å tilfredsstille blir det mer som å klemme vann ut av en stein. Likevel, det er alltid moro å flikke med brikker og se kaskader av kjedereaksjoner forme seg rundt gjennomtenkte trekk, og de velfungerende puslespillsystemene løfter et ellers uengasjerende produkt til det middelmådige.
