Er det noe som er symptomatisk for store artister med en i det minste noenlunde solid utgivelseshistorie (selv om det også her eksisterer unntak) så er det at et samlealbum med de beste enkeltlåtene kjapt nok står på trappene. Sånn sett er det ikke overraskende at rytmespillenes Michael Jackson, Guitar Hero-konseptet, omsider har tatt seg et lite pust i bakken kreativitetsmessig og fått et nytt tilskudd i form av en samlepakke med en heftig mikstur av sanger fra flesteparten av de tidligere spillene i serien.
Salig blanding
En typisk «greatest hits»-samling er som regel et sammensurium av suksesslåter ispedd ymse nyversjoner, live-versjoner og andre små drops som gjerne er ment å gi en litt tam samling ekstra smak og karakter. Sånn sett kunne ikke denne utgivelsen ha vært mer tro til inspirasjonskilden sin, for dette er i utgangspunktet rimelig tamme saker som hjelpes svært mye av et friskt tilsnitt og en rekke forholdsvis små forandringer som ender opp med å utgjøre en respektabel totalpakke.
En av tingene som gir denne boksen livets rett er at alle de tidvis håpløse coverversjonene som preget de første spillene i serien er erstattet med originalopptak. Den gangen jeg satt med det første Guitar Hero-spillet og den medfølgende plastgitaren foran meg føltes ikke opptakene helt på trynet, men nå som jeg endelig har et referansepunkt føler jeg meg mer skamfull enn Milli Vanilli på tidlig nittitall for at jeg tillot meg å nyte smørja. Bare for å være hyggelige har Beenox Studios også valgt å erstatte to sanger fra tidligere av med nye live-versjoner, og litt forandring skader jo aldri. Stjerne i margen.
I tillegg til dette støtter alle de gamle sangene nå samtlige instrumenter som har blitt tilført serien i ettertid. Dette gjør selvsagt også sitt for å sørge for at selv de som har hatt befatning med de andre spillene i serien kan finne ny glede i gamle sanger. I tillegg tilfører det nok selvstendighet til at utgivelsen kan måle seg opp mot en mer spesialisert tittel som Guitar Hero: Metallica og giganten Guitar Hero: World Tour, i stedenfor å bli oppfattet som et desperat forsøk på å melke en svært populær franchise.
Hva selve sangutvalget angår har utviklerne faktisk maktet å samle en høyst godkjent og representativ blanding av gode sanger, sanger som ikke allerede er tilgjengelige til PlayStation 3, Xbox 360 og Wii. Her får vi gammel og ny musikk og mer obskure perler som mange spillere kanskje har fått et kjærlighetsforhold til gjennom serien. Sangene er hentet fra «kun» fem av spillene i serien, noe som betyr at du ikke vil kunne spille låter fra for eksempel Guitar Hero: World Tour eller den ferske Metallica-utgaven. Dette er dog ikke noe problem, da det er nok å sette klørne i her.
Noe nytt og noe gammelt
Et av elementene jeg satte aller størst pris på i Guitar Hero: Metallica var måten historiedelen var bygd opp på. I stedet for den håpløse settbaserte inndelingen i World Tour, hvor man måtte spille en forutbestemt liste med sanger i forutbestemt rekkefølge for å låse opp nye sanger og fortsette videre i historien, har man langt større puljer med sanger hvor du selv velger hvilke du vil spille. Hvor godt du presterer bestemmer hvor mange stjerner du får, og du trenger et visst antall stjerner for å låse opp neste pulje med sanger. Det samme systemet blir benyttet i dette spillet, og jeg har ikke ord for hvor befriende det er. Ja takk til personlig frihet!
Dette er dog ikke det eneste Greatest Hits har lånt av Metallica-versjonen. Også den splitter nye trommeeksklusive vanskelighetsgarden expert+ som tilbyr trommeeksperter muligheten til å bruke to stortrommer samtidig. Iherdige lyttere av metall og tungrock kjenner nok godt til fenomenet, men for de som ikke har noe kjennskap til hva det innebærer så kan det forklares så enkelt som at den begrensede simultankapasiteten du trodde at du hadde blir redusert til problemer med å ytre enstavelsesord samtidig som du spiller i månedsvis fremover. En ekstra påskjønnelse til trommisene som alltid kommer i skyggen av vokalistene, altså.
Blant de resterende delene av spillet finner man muligheten til å spille fritt valgte sanger alene eller med opptil tre venner, en musikkstudiofunksjon hvor man kan spille inn sine egne sanger, en innføringsdel som i mine øyne er for knotete og langdryg, og masse mer. De mer konkurranselystne gitarheltene kan også bryne seg på andre mennesker over nettet, og her har man valget mellom alt fra en klassisk gitarduell til et tostemt adrenalinjag hvor man oppfordres til å bruke skitne triks. I tillegg til disse modusene har man selvsagt også mulighet til å ta med sitt private band på internett og konkurrere med andre likesinnede.
Ikke bare fryd og gammen
På samme måte som Guitar Hero: Greatest Hits makter å kombinere gode elemententer fra de ulike spillene i serien, bærer det også med seg noen av de tingene som trekker ned i tidligere utgivelser.
Noe jeg har ergret meg mer og mer over etter hvert som denne spillserien har utviklet seg er den forferdelige historiefortellingen, som består av korte, sjarmløse og til tider intetsigende animasjoner som i stedet for å gi deg den barske rockestjernefølelsen man forventer, heller gir deg følelsen av å være med i et dårlig og halvhipt barneprogram på Cartoon Network. Det hadde neppe kostet utviklerne allverden å i det minste gjøre et hederlig forsøk på å surre seg til en mer omfattende historiedel, men det er tydeligvis ikke førsteprioritet. Synd er det, for det kan godt være det krydderet serien trenger for å ikke stagnere helt i den samme gamle gjørma snart.
Konklusjon
Det var med en viss skepsis jeg så på spillcoveret til Guitar Hero: Greatest Hits for første gang, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg lurte på hvordan i alle dager de kunne rettferdiggjøre en slik samling så tidlig. På sett og vis har jeg fortsatt ikke blitt helt overbevist verken i den ene eller andre enden, men det er ikke til å stikke under en stol at uansett hvordan man ser på det så er dette er et fryktelig solid spill som kombinerer mange av de beste sangene og elementene fra de tidligere spillene til en ny superbastard.
Nå sitter jeg egentlig bare og håper at Activision ikke lar Guitar Hero-merkevaren stå på autopilot, drar en Michael Jackson og gir ut flere samleutgaver enn selvstendige produkter. Hvis du verken har et behov for å spille en anseelig mengde av de tidligere sangene på det nye favorittinstrumentet eller et behagelig sted å bli introdusert for serien på så kan dette nemlig bli ganske kjedelig. Se over sangutvalget og tygg litt på hvor viktig det er for deg å kunne hamre løs som en psykopat på trommesettet til «Through The Fire and Flames». Til syvende og sist er det hvilke sanger du liker som bør avgjøre hvorvidt det er dette, Metallica-versjonen eller World Tour du bør hendle deg. For et av de tre bør man ha.
