Pursuit Force er et spill med få overraskelser, så mye hår på brystet at det nesten kryper over skjortekanten og alle de klisjeene et menneske som er flasket opp på VHS-action kan ønske seg. Du spiller rollen som hardkokt purk som bekjemper kriminalitet i alle former, i en slags fiktiv amerikansk stat (som egentlig ligner ganske mye på de statene vi ser på Americas Most Wanted Criminals). Her snakker vi kort sagt om bil/båtjakter med tung våpenbruk, A4-skurker og Hollywood-stunts fra Arnold Schwarzenegger-skolen. Hm, det hørtes ikke akkurat originalt ut.
Smått innovativt
Men det er likevel et par nyskapende drag over måten utviklerne har løst denne forbryterjakt-bonanzaen på. Det aller kuleste er at spilleren faktisk har muligheten til å bokstavelig talt hoppe mellom kjøretøy i halsbrekkende hastigheter. Hver gang du kommer i nærheten av et annet fremkomstmiddel på veien eller vannet, kan du med et enkelt trykk på sirkelknappen gjøre et voldsomt byks over på panseret eller bagasjelokket til motstanderbilen – og etter en liten kamp hvor du henretter de som kjører (mens de forsøker å riste deg av), kan du overta kjerra og nyte forskjellene i kjøreegenskaper. Hei, noen ganger finner du til og med et bedre skytevåpen i hanskerommet.
Nederst på skjermen finner du en slags energisøyle. Hver gang du overtar et annet kjøretøy fylles søylen med litt blå farge. Denne energien spiller en taktisk rolle: Du kan enten velge å bruke den som påfyll på helsen din, eller vente til søylen er helt full og dra god nytte av et ganske heftig spesialangrep som knuser all motstand i sakte film ala Max Payne. Det funker som bare fy, og gir den hektiske bilkjøringen variasjon og en dypere dimensjon.
Det andre og kanskje ikke like opphissende påfunnet er sekvensene hvor du forlater bilen og gjennomfører deler av oppdragene til fots. Et klart ønske fra utviklerne side om å utvide spillopplevelsen, som dessverre ikke klarer å overbevise helt på grunn av spillets største feilgrep: Spilleren har ikke helt kontroll, og disse brettene ender opp i en klumsete vandring gjennom et skytegalleri hvor skurkene står og venter på å bli plaffet ned.
Tatt i kontroll-kontrollen!
Her er vårt hovedankepunkt ved Pursuit Force: Det er fint å kreve en innsats av spilleren. Det er beundringsverdig å ville stille oss på prøve, å teste ferdighetene våre. Men kniveggen mellom utfordring og frustrasjon er så smal, så smal – spillmotoren må være fullstendig balansert for at opplevelsen skal bli noe å vokse på som gamer. Pursuit Force føles dessverre ikke alltid helt balansert, og i stedet for å bli utfordrende blir det etter en stund litt kjedelig.
Det aller mest problematiske er selve kjørefølelsen. I en verden med ekstremt polerte racere som Gran Turismo og Ridge Racer, finnes det liksom ingen plass for bilspill hvor det er umulig å brekksladde seg gjennom en skarp sving. Her er det god fartsfølelse, men for lite finfølelse i styringen, det blir mer en kamp å kjøre enn en fartsfylt nytelse. Når du så beveger deg ut på vannet blir opplevelsen enda mindre elegant – båtene er veldig tungstyrte og mangler den berusende farten du får på motorveien.
Underveis i spillet får du testet ut ulike våpen, fra trege pumpehagler til knatrende og livsfarlige maskingevær – det merkelige er at spilleren ikke har noen mulighet til selv å velge våpen, du er pokka nødt til å bruke det arsenalet spillmotoren vil du skal bruke. Et annet irritasjonsmoment er siktefunksjonen. Pursuit Force gjør hele jobben for deg, og plukker ut hvem du skal skyte på. Greit nok i de fleste tilfeller, men når det virkelig blir hett rundt ørene hadde det vært greit med litt innflytelse over hvor kulene skal treffe.
Pen purk
PSP står egentlig for Pent, Sexy, Perfekt. Som alle nå vet er dette en håndholdt konsoll som virkelig kan pushe polygoner, og Pursuit Force følger godt opp, og leverer noen herlige kuttscener, et sugende fartsbilde og visuelle stunts som aldri blir kjedelige å se på. Bak det hele ligger et svulstig og dundrende deilig lydspor som jager opp pulsen og gjør det litt enklere å innbille seg at du er en skinnjakkekledd lovens vokter på hjul etter feite mafiabosser. Så får vi heller se mellom fingrene med at miljøene kan være litt kjedelige og at noen av kjøretøyene mangler litt særpreg.
Pursuit Force er et innholdsrikt spill, og det skjer hele tiden mye. Belønningene for å klare oppdrag er mange og sørger for at valgmulighetene i menyene stiger kjappere enn antall korrupte, smultringspisende purk i en gjennomsnittlig amerikansk storby. Her er rene fartsprøver hvor du alene må kjempe mot deg selv og file rundetider, her er kappløp mot de etter hvert tallrike forbryterbandene du arresterer, i tillegg til den omfattende karrieremodusen med totalt 30 oppdrag. Men det finnes merkelig nok ingen flerspillermodus, og det er litt for lett å kjøre seg fast i den vanskelige karrieremodusen. Mange av oppdragene er veldig lange, og mangler sjekkpunkter underveis – resultatet er litt for mye unødvendig omspilling av de samme partiene. Likevel er Pursuit Force en liten pakke det føles greit å bruke litt tid på å pakke ut, og oppleve alle skjulte hemmeligheter. Noe å pusle med i ledige stunder.
Konklusjon
Det er en kul idé å kunne kapre biler i fart, og det funker også veldig godt i praksis. Adrenalinet koker litt mens du strever med å manøvrere bilen i posisjon for et hopp med dødsforakt. Dessverre sliter Pursuit Force med poleringen, glansen falmer litt ved siden av konkurrerende bilspill – det er gjort noen merkelige kontrollvalg og kjørefølelsen vekker nesten like mye irritasjon som nytelse. Selv om UMD-disken inneholder masse innhold, er nok sjansene store for at du aldri gidder å anstrenge deg nok for å se absolutt alt stæsjet. Pursuit Force er nok best i små doser. Men det er kanskje alt du trenger.
