De todimensjonale plattformspillene er basert på en av de mest uforgjengelige og levedyktige formelene i spillverdenen og forer oss stadig med næringsrik underholdningskost. Mye av dette er takket være en kontinuerlig fornyelse av sjangeren, som ofte består i besnærende audiovisuelle konsepter og andre revitaliserende påfunn. Det seneste plattformsprellet fra Sonys utviklingsavdeling SCE Japan Studio er et prakteksempel på nettopp dette.
I Puppeteer spiller du som Kutaru, en uheldig gutt som har blitt frastjålet hodet sitt av den ondskapsfulle Månebjørnekongen, som også har kidnappet en hel horde med guttesjeler. Han holder sjelene fanget inni dukker som brukes til å vokte slottet hans. Heldigvis besitter Kutaru den egenskapen at han kan bruke dukkehoder som midlertidig erstatning for sitt eget, og etter å knabbet en magisk saks fra Månebjørnekongen legger han ut på en ytterst lunefull reise for å finne hodet sitt og befri de fangede sjelene.
Dukketeater i spillform
Spillet er lagt opp som et slags dukketeater, komplett med sporadisk applauderende publikum i bakgrunnen og en fortellerstemme som utbroderer historien mens du spiller. Hver verden, eller «akt» som de heter i spillet, har tre brett, eller «scener», hvor du overkommer hindringer, samler mynter og leter etter ulike nye hoder som gir deg forskjellige egenskaper. Til å bistå deg disponerer du en spøkelsesaktig katt ved navn Ying Yang, som du styrer med høyre tommelstikke og bruker til å undersøke og finne ting i bakgrunnen.
Ellers er det den magiske saksen som på mange måter har hovedrollen. Denne bruker du til å klippe deg gjennom ulike tekstilmotiver som dukker opp på skjermen, og ved å klippe beveger spillfiguren seg i klipperetningen, også i løse luften, noe som brukes til å både nedkjempe fiender og forsere hindringer. For eksempel klipper du deg rett som det er gjennom bladene langs en trestamme for å komme deg over en avgrunn, eller oppover snirklete slyngelplanter mellom lumske trusler.
Men det aller første som slår i mot deg i denne anomalien av et spill etter at teppet går opp er det aldeles praktfulle, skrudde og fjetrende stemningsfulle spilluniverset som rulles ut. Det er et surrealistisk fantasi-oppkok som nærmest hypnotiserer deg inn i en slags våken søvntilstand med en drømmeaktig designlogikk og en insisterende, grenseløs uforutsigbarhet. Fortellerstemmen og teaterkoloritten bidrar også med sitt til å gjøre den bisarre opplevelsen komplett, og skaper vage assosiasjoner til barndommens eventyrfortellinger, med en tilsvarende mørk og uforklarlig selsom undertone.
Velfungerende plattform-action
Den fengslende stemningen henger også nært sammen med detaljrikdommen til omgivelsene og den fullstendig helstøpte stilmessige og grafiske utformingen. Alt passer sømløst inn i teaterkuliss-temaet, og samtlige objekter bærer nøye utarbeidede, organiske teksturer som formidler materialenes egenskaper på treffende vis. Spe på med masser av humør og personlighetsrikdom og det hele blir litt som å være til stede i en levende lekegrind, hvor neste overraskelse alltid ligger godt utenfor forestillingsevnens rekkevidde.
Men, Puppeteer er heller ikke kun en øvelse i uttrykksmessig originalitet. Spillet er konstruert rundt en stødig grunnstruktur av velprøvde og velsmurte plattformelementer som riktignok ofte er høyst gjenkjennelige, men likevel kyndig realisert. Ingenting føles som tam resirkulering, og hindrene er både fordringsfulle og reelle, samt noen ganger genuint utfordrende. Den magiske saksen du bærer med deg, som jo utgjør en sentral del av spillmekanikken, er en forfriskende og artig vri som på en besynderlig måte supplerer den vante, men akk så underholdende, plattformaktiviteten.
Variasjonen finner man i alle ledd. Nye hoder du plukker opp underveis gir som sagt nye egenskaper, som for eksempel muligheten til å kaste bomber, noe som gir atter nye ting å øve seg på og mestre, og som tilfører mer spillmekanisk bredde. Egenskapene krever ofte ferdigheter som må finpusses blant annet for å nyttiggjøres i de spektakulært oppfinnsomme sjefsfiende-sparringene. Men variasjonen gjelder selvsagt også for selve nivåene, som uavbrutt overrumpler deg med både utsøkt psykedeliske scenarier og hysterisk absurde fantasifostre. Hva mer trenger man egentlig?
Konklusjon
Plattformsjangeren er vanskelig å finne opp helt på nytt, og mange av komponentene som verserer i denne type spill er dømt til å dukke opp igjen. Til en viss grad er dette tilfelle også med Puppeteer, men den tekniske, spillmekaniske gjennomføringen er mer enn god nok til å frikjenne spillet fra eventuelle beskyldninger om overfladisk, pompøs estetikk. Her går de tvert imot hånd i hånd i et spill som er oversvømt både av gledesspredende, viltre påfunn og inspirert, kreativ galskap.
Det er selvsagt ikke perfekt, og av innvendinger kan det blant annet nevnes at fortellerstemmen i spillet kan bli noe påtrengende og enerverende i lengden, særlig om du allerede brygger på negative følelser som følge av hyppige dødsfall eller andre ugunstige omstendigheter. En annen potensiell irritasjonskilde er at når spillfiguren tar skade, mister han som sagt hodet, og det som da skjer er at dette gjerne ruller avgårde til utilgjengelige plasser. Dermed får du ofte ikke tak i det igjen før det er for sent, eller du må ofre livet.
Kontrollsystemet er som regel upåklagelig, men det finnes enkelte situasjoner hvor styringen av figuren føles litt løs og upresis, noe som oftest gjør seg gjeldende i situasjoner hvor du bruker saksen. Ingenting av dette er dypt graverende og forandrer ikke på det faktum at Puppeteer er en svimlende kreativ berg-og-dalbane av velsmakende uforutsigbarheter og lekne idéer som plattformtilhengerne definitivt bør avmerke på radaren.
Puppeteer er i salg eksklusivt for PlayStation 3.
