Tomskaller
Den kunstige intelligensen i dette spillet må være noe av det verste jeg har sett i min karriere som gamer. Fiendene vil sjeldent reagere om de blir skutt på, de må fysisk se deg før motangrep blir et faktum. Skyter du på flere av gangen vil disse samle seg i en merkelig mølje som gjør det enda lettere å plukke dem ned. Enkelte ganger vil de prøve seg på unnvikende manøvrer, noe som i praksis betyr at de tar en baklengs salto. Etter at de har vist deg hva de lærte på turnskolen er det bare å skyte så det utrolig kunstige ketchupblodet spruter veggimellom. Fiendene blir noe bedre på høyere vanskelighetsgrader, men da kun til å treffe deg fra usannsynlige lange avstander.
Grafikken i Psychotoxic er et kapittel for seg selv, ja den kunne faktisk ha fylt en hel omtale alene. Ikke bare ser det meste direkte stygt og feilskalert ut, spillet vrimler av feil og mangler rundt det visuelle. Listen over disse feilene er lang som evigheten, men jeg kan nevne noen av de mest merkbare. Vi har fiender som forsvinner men lar pistolen henge skytende igjen i løse lufta, ditt våpen vil også forsvinne titt og ofte, du dør stadig vekk automatisk like etter innlasting av et lagret spill, døde fiender forblir stående oppreist og den skriptede fysikken ser ut som en stor vits.
Ikke morsomt
Spillet er som sagt grelt i alle visuelle avdelinger, og svært få av miljøene klarer å skape en ramme som underbygger det Psychotoxic forsøker å formidle. I det ene øyeblikket er det umulig å ødelegge en liten vase, mens i det neste kan du knuse svære vinduer for å sikre din fremgang. De mange filmsnuttene er parodisk dårlige, ja direkte latterlige. Filmene leverer et bidrag som er med på å dra helhetsinntrykket ned i søla. I kombinasjon med stemmegivningen gir de deg en vond smak i munnen, og det brenner formelig i øyne og ører.
Lyden følger ikke uventet det visuelle hakk i hæl, feilene myldrer her også. Våpeneffektene er ofte forsinket, øvrig lyd er dårlig balansert (du kan høre folk mumle hundrevis av meter unna) og forstyrrende. Stemmegivningen gir meg frysninger på ryggen, min stumme tante kunne gjort jobben mye bedre. Musikken er fullstendig pregløs, noe som faktisk er det mest positive med lydbildet. Er det bare meg, eller virker Psychotoxic å være en hån mot oss som liker spill? Uansett, jeg ler ikke.
Konklusjon
Har du lyst å bruke litt penger? Bruk dem heller som toalettpapir eller i lapskausen til mor fremfor å svi av dine sedler på Psychotoxic. Enkelte spill klarer å prestere selv om det innehar mange skadelige feil, dette er ikke tilfellet her. En halvhjertet historie kombinert med elendig spillbarhet gjør totalopplevelsen til et mulig pensum på eventuelle torturskoler rundt omkring i verden. Enkelte brett hever seg så vidt over snittet, men det er langt i fra nok til å redde Angie Prophets karriere som spillkarakter. Spillet er langt, noe som faktisk er utelukkende negativt hvis du ikke liker å pine deg selv. I Psychotoxic snakker vi om en spillkalkun på størrelse med to afrikanske elefanter, jeg hadde heller kjøpt et dusin katter og puttet dem i en sekk fremfor dette makkverket.
