"Svigermor?... Ikveld? Jammen-", jeg skjelver i stemmen.
"Jo, vi lovte å komme en tur!", smeller det raskt tilbake.
"Eh... Men atte, jeg har så sinnsykt vondt i ryggen serru", slik starter en lang tirade av halvsannheter. Hun ser ned på meg der jeg ligger i sofaen, ynkelig og lite troverdig. Jeg stirrer tilbake, mens jeg prøver å simulere de ikke-eksisterende ryggsmerterene. Hun himler oppgitt med øynene og noen strakser senere hører jeg bilen hoste seg ut fra garasjen.
Endelig er jeg alene. Gjemt bak en sofapute ligger Prototype, spillet jeg har gledet meg til i så lang tid. Ingen skal komme mellom meg og min Xbox ikveld. Ingen!
Den grønne sirkelen begynner å snurre flørtende mot meg og jeg henter frem den store skålen med ostepop. Nu skal der drepes!
Dangerous
Introduksjonen tar oss rett til et slags postapokalyptisk New York. Der møter vi Alex Mercer, en ganske uvanlig mann. Han våkner til live på en båre på likhuset og husker absolutt ingenting av sitt tidligere liv. Han spretter opp og legger på sprang, bare for å bli jaktet ned og beskutt av store militærstyrker. Men selv etter flere salver bly, klarer Alex fortsatt å sprette over bygninger og komme seg i skjul. Her er det definitivt et eller annet som regelrett stinker av muffins.
Alex fatter ikke en smule av hva det er som skjer med kroppen hans. Hvorfor kan han hoppe ned fra skyskrapere uten å få en skramme? Hvorfor kan han få klør av metall til å vokse ut av kroppen? Alex oppdager raskt at selskapet Gentech har minst én finger med i spillet. Uten minner eller hemninger vil han jakte ned dem som står bak dette og da skal de få stå til ansvar for sine handlinger! Men tiden er knapp, for mens Alex jager sannheten er det noen der ute som forpester byen med et virus som forvandler befolkningen til monstre. Kan Alex rekke å stoppe dem i tide? Scenen er satt for et actioneventyr litt utenom det vanlige.
Off the wall
I rollen som Alex blir man sendt ut på hodeløse oppdrag med hele Manhattan som scene. Å bruke New York for katastrofescenarioer som dette er vel ikke direkte originalt, men det funker. Spesielt om man selv har avlagt byen et besøk, vil man finne stor glede i å hoppe rundt på de mange skyskraperne og tråle gatelangs i det store eplet. Og ja, man kjenner faktisk et sug i magen når man tar løpefart og kaster seg utfor de høyeste byggene i byen. Heldigvis for Alex så tar han ikke skade av slikt.
En ting er i hvert fall sikkert: Alex Mercer har et råtøft utvalg av superkrefter! Han kan løpe rett opp vegger og bestiger skyskrapere uten å blunke. Han kan plukke opp folk, hoppe opp i luften og slenge dem i bakken så hardt at asfalten knuser. Han kan løfte opp biler og bruke dem som prosjektiler, han kan kutte opp kropper i småbiter med kniver som vokser ut av armene, han kan knuse stridsvogner med hender av stein og han kan til og med fly over kortere strekninger. Noe sier meg at dette spillet må passe utmerket for radikale islamister med en viss forakt for amerikanere, for her kan man virkelig gå helt agurk på folk og bygninger.
I tillegg til dette har Alex en ekstraordinær kameleon-evne som gjør at han kan forvandle seg til den personen han drepte sist. For å få til denne forvandlingen må han konsumere personen, hvilket stort sett betyr at han spiser folk. Litt sært, men det er en liten pris å betale for alle superkreftene.
Another part of me
Ved å taulike utfordringer, utføre oppdrag og drepe fiender vil Alex tilegne seg erfaringspoeng. Disse poengene bruker man til å kjøpe seg nye superkrefter og oppgradere disse. Man får stadig tilgang til flere nye krefter og forbedringer, noe som er storartet helt til det etter hvert blir litt i meste laget. For med så mange muligheter, må man ha et velfungerende knappeoppsett til å få samkjørt det hele. Her gjør spillet en litt svak leveranse. Kanskje burde man holdt seg til bare et par superkrefter og heller konsentrert spillkontrollen rundt disse, fremfor å skape et litt overambisiøst utvalg av muligheter. Litt skuffet, og kvalmende mett på ostpop, spiller jeg videre.
Rundt om i byen ligger det flere hundre lysende kuler som utgjør ulike hint og landemerker. Det anbefales at man plukker med seg så mange av disse som mulig. For heldigvis har man ikke her, som i andre spill, bare gjort denne ikonsankingen til en fånyttes jakt etter achievements. Javisst er de vanskelige å finne, men de er verdt mye XP, som man igjen bruker til å kjøpe superkrefter, og dermed vel verdt å lete etter. Selv har jeg hatt mye glede i å dra på skattejakt etter disse kulene blant New Yorks mange skyskrapere og kvadratiske strøk.
En litt artig greie i spillet er ”Web of intrigue”, som best forklares som et kart inne i hjernen til Alex. Ved å gjennomføre oppdrag får man muligheten til å utforske dette hjernekartet, som består av minner og historier, brikker i et stort puslespill. For hver lille del man låser opp vil man forstå mer av hvordan hele historien i spillet henger sammen. Men det er ikke bare i Alex’ sin hjerne vi finner disse ”hukommelsesnodene”. Rundt om i byen går det nemlig mange mennesker som vet noe om hva som foregår og ved å konsumere disse vil man få tak i deres kunnskap. Dette er ganske interessant og gir spillet en ekstra piff, for historiene er mange og sannheten ligger dypt begravd.
Beat it
Samtidig som kontrollen har veldig mange valg og kombinasjoner, så går spillet til tider unna i et veldig tempo. Man kan finne seg omringet av uttallige soldater og monstre, som alle gjør sitt ytterste for å ta deg av dage en gang for alle.
Det intrikate systemet til tross, her blir det mye button-mashing og ofte må man stikke av fra situasjoner for å kjøpe litt tid og gjenvinne kontrollen over det hele. Spillkontrollen føles rett og slett ikke rask nok til at man skal klare å hanskes med spillet på best mulig måte.
Selv om Alex hovedsakelig tar i bruk superkreftene som sine hovedvåpen, har man også muligheten for å plukke opp skytevåpen. Siktingen foregår enten ved å holde inne en knapp som låser seg inn på et mål i nærheten eller man må bare skyte på måfå fra hofta. Jeg liker dårlig at man ikke har muligheten for å finsikte manuelt. Spesielt er dette en plage dersom man befinner seg på gateplan og skal besvare ild fra fienden. Siktesystemet er ikke spesielt intelligent, og fremfor å sikte seg inn mot den største trusselen i nærheten, vil man ofte sikte seg inn på tilfeldig forbipasserende på gaten. Ganske irriterende å måtte bytte mellom 30 ulike mål, alle uskyldige, mens en hel hær av soldater plaffer løs på deg.
Det er i det hele tatt mange slike ting som gjør at spillet leverer gjennomgående middels. Ofte blir kontrollen litt stykkete og Alex beveger seg mindre sømløst enn ønsket. Om man løper opp en vegg, vil man ved en liten sidebevegelse foreta en stor sving i gal retning. Hvis man beveger seg i trange områder er det veldig vanskelig å ha oversikt og spillet føles mer kaotisk enn hva det allerede er.
Konklusjon
Prototype er et underholdende actionspill som lar deg ta kontrollen over en ganske uvanlig superhelt og slippe ham løs i Manhattans gater. Selv om spillet har tilløp til å være genialt, ønsker man å oppnå mer med spillet enn hva man kan levere. Resultatet er at man biter over for stort og spillet ender opp med å føles uferdig på mange områder. Bevegelsene burde vært mer sømløse, knappeoppsettet mer brukervennlig, den kunstige intelligensen mer tilstedeværende, siktingen mer presis og bevegelsene mer sømløse. Her burde man jobbet mer med finjusteringen, før spillet ble slengt på markedet.
Og jeg som hadde gledet meg så fælt. Jeg blir sittende med en bismak i munnen og føler ikke at spillet har levert i nærheten av sitt potensiale. Kanskje er det bare ostepopen...
