Professor Layton og hans lojale medhjelper Luke mottar et mystisk og urovekkende brev som ser ut til å være sendt av Luke selv ti år inn i fremtiden. Ifølge brevet har London gått til grunne, og som første ledd i den påfølgende etterforskningen ledes Luke og Layton til en lokal urmaker for å finne de første sporene i det tilsynelatende tidsreise-relaterte mysteriet.
Professor Layton and the Lost Future ble sluppet i Japan allerede i 2008, og nå har tittelen altså omsider funnet veien til Vesten. Spillet er det tredje i rekken om den flosshattkledde, erkebritiske puslespillguruen, og som vanlig er det bare å tørke støvet av konsentrasjonsevnen, nøste opp flokene i hjernetrådene og gjøre seg klar for en potensielt selvtillits-svekkende diagnostisering av egne mentale kapasiteter.
Jeg tenker, derfor ...spiller jeg
Spillet er essensielt sett en kontinuerlig serie av IQ-krevende gåter, matematiske tvister og tilsvarende øvelser som fordrer at du pisker igang omløpet i toppetasjen og gjenoppliver de små grå traverne med øyeblikkelig virkning. Spillet er langt på vei historiedrevet, men med oppgaveløsingen som det fremdriftsgivende elementet underveis.
Oppgavene presenteres ofte av karakterer du dulter borti og som belønner deg med viktige spor som arkiveres som brikker i det overordnede mysteriet som skal løses. For å orientere deg og finne ledetråder kan du også innlede samtaler, utforske omgivelser og så videre.
Hver oppgave kommer med et tall som angir vanskelighetsgraden, og det er ingen tidsbegrensning. Står du fast kan du også veksle inn såkalte hint-poeng du finner rundt omkring mot nyttige tips for hvordan du skal løse gåten. Disse er det imidlertid smart å spare på til de virkelig harde nøttene senere i spillet, selv om progresjonstrangen fort gjør deg mer enn spandabel. For dette er en ganske tålmodighetstøyende affære hvor dype åndedrag, varig sinnsro, ren samvittighet og kanskje også heving av beina for optimal drivstofftilførsel til de små, late gråtassene i topplokket kan være nødvendige forutsetninger for å lykkes.
Og mens du ligger der i en høyst uergonomisk, horisontal posisjon med tiltakende muskelkrampe i DS-armen og hjernemasse nær kokepunktet kan det godt være du belønnes med et og annet øyeblikks stolthet og kanskje tilmed et par nye intelligens-poeng om du er utholdende nok. Oppgavene holder generelt høy standard og har en kreativ, variert og smart utforming som krever flytende interaksjon mellom begge hjernehalvdeler med alt fra Tetris-aktige puslespill til nøtter av logisk-matematisk art, «tenke utenfor boksen»-oppgaver og mer praktiske, konsentrasjonskrevende prøver i samlingen.
Ensidig sjangerslave
Oppgavene er gjerne tilsynelatende enkle, men gjemmer ofte en underliggende kompleksitet med mentale labyrinter som er genuint tilfredsstillende å fullføre, særlig på de med avskrekkende vanskelighetsgrad.
Likevel tok det ærlig talt ikke så lang tid før en distanserende fornemmelse av kjedsommelighet og rastløshet begynte å gjøre seg gjeldende, og sakte men sikkert kjenner man resultatetene av sulteforingen på ren og skjær lek og moro. Jeg savner det å faktisk spille, og opplever de stadige testene som en smule slitsomme, påtrengende og pasifiserende selv mestrings -og belønningsfølelsen aldri helt slipper taket.
Joda, Professor Layton and the Lost Future er et relativt rendyrket puzzlespill og kan derfor vanskelig kritiseres for sitt dertilhørende preg, men ikke desto mindre blir dette formatet litt for sterilt, tørt og skjematisk for undertegnede. Her skiller jeg sikkert lag med de mer puritanske puslespill-tilhengerne, for jeg må medgi at jeg fortrekker tankekrevende elementer i en litt mer utvannet form og fortrinnsvis i dynamisk samspill med andre spillmekaniske bestanddeler.
Utforsknings -og detektivelementet tilfører kanskje litt mer bredde, men dog. Det finnes også et og annet minigame, blant annet et som innebærer å samle klistermerker du låser opp underveis i gåteløsingen som skal settes inn på riktig sted i noen slags illustrerte fortellinger. Ganske primitivt, men likevel en litt artig og behagelig avveksling.
Det mest formildende aspektet ved spillet er nok likevel den tekniske gjennomføringen, og her må Professor Layton and the Lost Future sies å imponere stort. Den fremtredende og passelig spennende historien formidles av tilsammen hele 30 minutter med vaskeekte tegnefilmsekvenser som er så forseggjorte at betegnelsen interaktiv film er nærliggende.
Mellom hjernenøttene består spillet hovedsakelig av meget detaljrike stillbilder av pittoreske og tidsriktige omgivelser og byarkitektur, og figurene i spillet er rike på fornøyelige karaktertrekk. Hovedpersonene Luke og Layton er kanskje de kjipeste i så måte, begge litt i overkant veloppdragne og britisk korrekthets-stereotype figurer som er som hentet ut fra et eller annet overklasse-engelsk kostymedrama. Stilmessig helstøpt altså, men kanskje litt for gjenkjennelig.
Konklusjon
Professor Layton and the Lost Future er et stimulerende puzzle-spill med et stort arkiv utfordrende og varierte oppgaver og gåter som utvilsomt vil tilfredsstille fans av de foregående titlene og lignende spill. Den ublandede puzzle-kjernen vil nok likevel skremme bort hobby-puslerne som foretrekker en lavere hjernetreningsintensitet, fin teknisk og historiemessig innpakning til tross.
Les også:Anmeldelse: Professor Layton and Pandora's Box
Les også:Anmeldelse: Professor Layton and the Curious Village
Les også:Gledelig gåtesamarbeid
