Det er ikke spesielt givende å tilfeldig kombinere ingredienser for å finne oppskrifter, og attpåtil later det til at det er tilfeldig når folk har lyst på te.
Dermed kan det hende at du må labbe fram og tilbake for å få brygget en kopp, selv om du har funnet en tetørst person.
En særegen opplevelse
Heldigvis er det ikke nødvendig å fullføre disse ekstraoppgavene for å bli ferdig med historien, men de som vil ha mest mulig ut av spillet vil måtte belage seg på litt ekstraarbeid. Da er det iallfall godt å kunne konstatere at resten av opplevelsen sitter som et skudd.
Hele spillet presenteres som flotte, håndtegnede scener, med eventuelle figurer som befinner seg i hver scene lagt over. Den beroligende musikken som spilles bidrar sammen med den flotte grafikken og det velskrevne manuset til å skape en engasjerende og karakteristisk opplevelse.
Det som kunne vært en tørr samling med hjernetrim, blir isteden en sjelfull og fornøyelig helhetlig spillopplevelse.
Hva selve hovedelementet – hjernetrimmen – angår, så er det vanskelig å si noe definitivt om oppgavene, ettersom alle vil ha forskjellige preferanser og ting de synes er vanskelige.
Det er iallfall ikke noe å si på variasjonen. Som i første spill får vi praktiske problemer basert på brettspill, kinasjakk i dette tilfellet; logiske nøtter, «hvem av disse personene lyver?» dukker opp her også; og klassiske praktiske oppgaver, for eksempel en variant av Tårnet i Hanoi hvor tårnet er en stabel med pannekaker.
Konklusjon
Professor Layton var et trivelig bekjentskap da han løste mysteriet om den pussige landsbyen, og eventyret om Pandoras eske er en klar forbedring på mange punkter.
Stemmeskuespillet er enda litt bedre enn i eneren (for eksempel har skuespillerinnen som gir stemme til Luke gjort aksenten mindre elendig), den nye historien favner enda bredere enn den forrige, og det visuelle har blitt noen hakk skarpere. Ekstraoppgavene er også mer forseggjorte, selv om tesettet ikke er forseggjort på riktig måte.
Det største problemet jeg har med spillet er egentlig ikke dets egen feil. Hadde spillet hatt norsk tekst, ville målgruppen vært enda større; til tross for at historien har en del skumle elementer, er det aldri noe eksplisitt vold eller noen virkelig farlige situasjoner som ville gjort spillet upassende for barn.
Det går ikke an å tape i Professor Layton, og oppmuntringene man får etter å ha løst en nøtt får deg til å føle deg som litt av en luring.
Et alternativ for å omgå språkbarrieren for yngre spillere kan være at foreldre og barn spiller sammen; mor eller far kan fortelle hva som foregår, mens junior kan prøve seg på å gjette gåter og løse problemer.
Alt i alt er det veldig lite å utsette på Professor Laytons jakt på Pandoras eske. Forbedringene siden det første spillet er tydelige, og spillet lokker med over 150 nye gåter for de pusleglade.
Selv om noen av oppgavene er nye variasjoner på problemer man fant i det forrige spillet, er det likevel rikelig å drive med også her. På så godt som alle måter er dette et solid spill for de som liker hjernetrim.
