Det er obligatorisk å begynne med følgende: Hver høst følger vi spent med på fotballkampen som herjer mellom Electronic Arts (EA) og Konami. Nå er resultatet endelig klart. Etter min mening ble det ekstraomganger i år, der bortelaget fra Japan knep seieren med to vakre scoringer i det 104. og 111. minutt. Banens beste? ”Rammen” og ”Stæsj” var god for hjemmelaget, mens tre spillere utmerket seg for japanerne. ”Mulighet”, ”Tilfeldig” og ”Virkelighetsnært” gjorde alle en av sine beste kamper i karrieren. Hvem vil du kjøpe til ditt stjernegalleri av spillmaskiner?
Null hull
Etter en fin introduksjonsfilm er du endelig i gang; klar til avspark. Første kamp ender 0-0. Hm, er jeg rusten? Andre kamp ender 0-0. Hva er dette? Tredje kamp ender 0-0. Jeg må trene. Du får ikke noe gratis i Pro Evolution Soccer 5 (PES 5), her er det bare trening og eksperimentering som gir lønn i himmelen. Etter noen timer alene på treningsfeltet er jeg klar igjen, ny kamp. Stillingen ved pause er, ja nettopp, 0-0. Jeg fikser litt på taktikken, kjører frem en ekstra spiss. – Ligg på siste mann, gutter, roper jeg til TV-apparatet. Ti minutt ut i andre omgang: Mål! Jeg leder 1-0. Gleden bobler opp i meg, jeg blir nærmest ruset av å endelig ha puttet lærkula i nettet. Kampen ender 2-0, jeg er ved perleporten.
Når du endelig får taket på spillet er det ikke noen annen fotballtittel som kan konkurrere med PES 5. Måten Konami tvinger deg til å tenke over det du gjør på banen gir deg desto større glede når du lykkes. Finte, pasning, skudd; kombinasjonene og mulighetene virker nærmest å være uendelige. Her kan du bruke tid på å sette opp laget med tilhørende strategiske disposisjoner. Hvordan skal høyrevingen ligge? Hvem skal spille midtspiss? Skal forsvaret støte eller falle av? Du kan også velge å styre én enkelt mann under kampene. Interessant, men ikke alltid like morsomt. Dødballer er stort sett som før, her er det ingen piler eller sikter som skal pekes i krysset. Nei, friheten er total og du må prøve deg frem for å lykkes.
Herlig frihet
Bevegelsesfrihet er ordet som definerer Konamis fotballyndling. Når det kommer til spillerbevegelser er det bare noen få småting som hindrer deg i å være den aktive hjerne til samtlige på laget. Skudd, dribleserier, pasninger og bevegelser: Alt virker uavhengig og nesten totalt uskriptet. For en herlig følelse det er å ha kontroll! Spillet kan faktisk oppleves som vanskelig på grunn av dette, men igjen så er det en treningssak. Øvelse gjør mester. Toppen av kransekaka? Ja, det er når du en sjelden gang scorer usannsynlig pene mål. Da er gleden så stor at hodet nærmest eksploderer av det økte blodtrykket. Disse perlene kan og skal lagres, så kjøp deg en bunke ekstra minnekort.
PES 5 virker å gå en smule tregere enn sin forgjenger. Det er både plusser og minuser ved denne endringen. Det er positivt fordi det i flere tilfeller gjør spillet mer virkelighetsnært. Du har også lettere for å utføre finter og halsbrekkende kombinasjoner. På minussiden er det tider da ballen går i overkant sakte, det kan bli litt langdrygt og lite actionfylt. Når det gjelder skudd og pasninger vil du raskt bli vant med hva som er den rette oppskriften for suksess. I begynnelsen kan du oppleve at du legger for mye kraft i forsøkene, men dette moderer seg selv når du blir varm i trøya.
Kampene bærer ofte preg av å være en stillingskrig, en kamp om hver eneste ball. Derfor blir det også mye frispark, selv for små forseelser. I begynnelsen stykker dette opp kampene noe voldsomt, men når du er inne i taklingens kunst flyter det hele mye bedre. Dommeren er svært sparsommelig med kortene, her må du virkelig dra til for at mannen i sort skal dra opp kortstokken. Bruken av fordelsparagrafen er varierende. Noen ganger blir jeg overrasket over hvor godt den fungerer, mens andre ganger blir den misbrukt til de grader av dommeren. Murens oppførsel synes litt merkelig. Selv ved frispark fra 40-50 meter finner motstanderen det lurt å sette to mann i mur. Dette er en av få logiske brister i PES 5, men selvsagt ikke avgjørende for spillets totale kvalitet.
Smarting
Den kunstige intelligensen varierer selvsagt med hvilken vanskelighetsgrad du velger. Selv om motstanderen kan virke litt spak på det nederste nivået får du mer enn nok å bryne deg på om du går et hakk eller to opp på skalaen. Motstanderen drar nytte av eventuelle feil du foretar deg, og du bør være gjerrig med ballen om du skal unngå baklengs. Med vanskelighetsgraden på topp er det som å spille mot Zidane og Ronaldo i det virkelige liv; svært vanskelig men også inspirerende. Den sterke kunstige intelligensen vil ofte resultere i målfattige kamper, men som jeg til stadighet sier: Da smaker en eventuell seier også mye bedre.
Spillerne dine forholder seg til de roller du gir dem før kampen, og her er mulighetene mange. Det er i det hele tatt en mengde interessante grep du kan gjøre før fløyta blåses for avspark, og er du tålmodig kan din trenergjerning resultere i en synlig innvirkning på banespillet. I de fleste situasjoner ble jeg imponert over samsvaret mellom teori og praksis. Spillerne oppfører seg for det meste naturtro overfor system, motstander og ikke minst ballen. Litt var det imidlertid å trekke for her også. Forsvaret synes ofte å ligge overdrevent dypt, da snakket jeg først og fremst om motstanderen. Det finnes ikke noe forsvar med vettet i behold som ligger fem meter fra eget mål når de angripes, da blottlegger de seg for langskudd. Dessuten synes jeg mine spillere ved enkelte anledninger låser seg til løpene de går på og i tillegg har problemer med å møte ballen. Avstanden mellom lagdelene var også til tider litt stor, men dette kan du til en viss grad moderere med taktiske endringer.
