Årets FIFA har allerede kommet ut på markedet. Nå er det erkerival Pro Evolution Soccer sin tur til å trollbinde fotballfansen. 2009-utgaven har litt av en jobb foran seg, FIFA 09 var nemlig et av de beste spillene i serien på lenge. Dermed kan teppet gå opp for en av de jevneste fotballspillkrigene i manns minne. Fokuset i Pro Evolution Soccer 2009 er som vanlig banespillet, men man har også forsøkt å pusse opp alt rundt den grønne matta – slik at vi som spiller skal få en enda mer total fotballopplevelse.

Svake moduser

Årets Pro Evolution Soccer består i all hovedsak av muligheten til å spille treningskamper, modusen «Become a Legend», Champions League og velkjente Master League – i tillegg er det mulig å spille diverse turneringer og cuper i en egen modus. På papiret er det dermed litt av hvert å bedrive tiden med i dette spillet, men variasjonen er ikke så stor som den kanskje kan virke.

«Become a Legend» klarer aldri å matche Electronic Arts’ «Be a Pro». Her kan du velge en midtbanespiller eller angripe og utvikle ham i halvekte ligaer rundt i Europa. I starten spiller du bare treningskamper for B-laget mot, hold deg fast, A-laget. Etter hvert som du imponerer i din posisjon får du tillit på førstelaget, og senere på ditt landslag. Spilleren utvikler seg hele tiden, men dette er ganske omstendelig – ting tar tydeligvis tid når du er et supertalent.

Hovedproblemet til «Become a Legend» er stokk dumme medspillere, som øyensynlig aldri blir bedre – selv om du skifter til en mye større klubb. De vaser ofte rundt i en egen verden og løper gjerne rett i motspillere, samt at de elsker å løpe i flokk etter ballen defensivt. Kommandosystemet føles svært begrenset, og det hjelper ikke stort å be om ballen når den kunstige intelligensen ofte tar seg god tid med å slå lærkula din vei. Dermed blir dette en lek i å være egoist, hvis du først får ballen beholder du den for enhver pris.

En annen modusnyhet i år er Champions League. Konami har rappet lisensen fra sin erkerival EA, og gir oss en helt grei mesterligaopplevelse, selv om noen laglisenser mangler. Rammen rundt kampene er imidlertid fin, og smådetaljer som grafikken ved bytter og lagoppstillinger trekker opp – det bidrar rett og slett til den riktige atmosfæren. Pluss deles også ut for at flere menneskestyrte lag kan være med, dette kan bli en liten hit på (lange) vorspiel.

Omfattende Master League er for øvrig stort sett det samme vi har fått servert de siste årene. En av få nyheter er todelt forhandling om spillere, der du både må bli enig om overganssum og lønn. Her kunne faktisk serien trengt en aldri så liten oppussing.

Kjapt og trygt

Lokalt blir treningskampen ofte den kjappeste og enkleste løsningen når det skal spilles, spesielt om du har noen kompiser med deg i sofaen. Hvis vi ser bort i fra «Become a Legend» er nemlig Pro Evolution Soccer 2009 svært solid når det kommer til banespill, og viser en positiv utvikling fra fjorårets utgave. Det skal ikke mye spilling til for å se at Konamis tittel trolig har en lengre levetid når det kommer til selve fotballspillingen enn FIFA 09. Her er det mye å lære, og vel så mye man må mestre.

Pro Evolution Soccer er pasningenes og posisjoneringens spill. Det som gir aller mest tilfredsstillelse her er å bygge opp perfekte angrep for så å avslutte med en stjernescoring. Dette fungerer fordi spillerne i liten grad somler med ballen før de gir den fra seg. Dessuten er ikke spillere så bundet til løp som det vi ser i FIFA. Spillerne er ikke så limt til ballen her, og det betyr at du må jobbe for å bryte ballbanen på for eksempel innlegg, noe som er svært tilfredsstillende. Når dette sitter føler du virkelig at det er du som spiller fotball.

En pris du betaler for denne halvrealismen er at det rett og slett må mer trening til for å lykkes. En gjennombruddspasning langs bakken krever eksempelvis ganske mye trening og et godt øye for å til. Et lite minus får også pasningsystemet for å være litt mindre presist enn det burde være, selv om du kan bruke høyre analoge spake som pasningsknapp. Det er svært irriterende når ballen går et helt annet sted enn du siktet. La oss ikke gjøre sporten vanskeligere enn den er, Konami. Det er for øvrig verdt å merke seg at tempoet i spillet er ganske høyt. Dette er selvsagt en smakssak, men jeg setter pris på at spillet går ganske raskt.

Ballen føles friere i årets utgave. Fysikken når det gjelder ballbane, retningsendring og oppbremsning virker mer tilfeldig her enn i FIFA. Det må ikke blandes sammen med tilfeldigheter når det gjelder banespillet, for her gir skikkelige ferdigheter skikkelige resultater. Fysikken mann mot mann er også god, og spillere faller fint og variert når de dulter borti hverandre. Ja, det meste er så umiddelbart her. Du kan gå på løp, vende, møte og skyte raskere enn i noe annet moderne fotballspill. Enkelte forsinkelser kan du oppleve, men du har nesten total kontroll.

Stjernetreff

Det er fortsatt i høyeste grad mulig å få til stjernescoringer fra distanse i årets spill, spesielt om du styrer en toppspiller – da er det faktisk lettere enn noen gang tidligere. Selv om dette er en herlig følelse er det likevel noe som mangler. Skuddene går nemlig i litt for sakte film, de blir litt veike. Her burde fart og kraft vært satt i høysete, ikke riktig bue og skru.

Når vi først er inne på stjernespillere er det, som i FIFA, viktig å kjenne deres unike egenskaper. Det er tross alt store individuelle forskjeller på spillerne. Du vil få suksess om du skyter fra 16-meteren med en spiller som Fernando Torres eller dribler og legger inn med Cristiano Ronaldo. Sistnevnte er også en kløpper på frispark, ikke overraskende. Forskjellene mellom spillerne kunne imidlertid vært enda mer markert. Jeg var nemlig stadig vekk borti at nevnte Ronaldo ikke kunne løpe i fra passe gode backer – slik bør det ikke være.

Den kunstige intelligensen var litt svak i fjorårets utgave av Pro Evolution Soccer. I 2009-utgaven har denne fått et løft, og på høyere vanskelighetsgrader får du virkelig kjørt deg. Ett problem er fortsatt småsynlig, nemlig organiseringen i forsvaret. Det er fortsatt slik at datastyrte spillere titt og ofte blir trukket enten mot ballen eller en mann uten ball – som et kollektiv. Dette skaper overdrevent voldsomme rom, og flokkmentaliteten minner mest om fotball på miniputtnivå.

Offensivt kan du utfordre den kunstige intelligensen ved å velge bort å være mannen med ballen, for så å ta kontroll over en av spillerne som er på løp. Dette minner om en funksjon FIFA hadde tidligere, der man kunne styre en annen mann samtidig som man hadde ballen. I Pro Evolution Soccer 2009 er dette gjort bedre, og selv om det er vanskelig er det utrolig godt å få til slike angrep når teknikken sitter.

Inn med kua

Dommeren er kanskje ikke en del av selve banespillet, men hans prestasjoner bør nevnes så lenge han ikke er usynlig. Feilraten hans er nemlig litt for stor. Frispark der du er først på ball og så vidt dulter borti motstanderen er for hyppige, og kortene sitter løst i lomma på pipeblåseren. Dessverre stykker dette spillet opp en smule, men det blir aldri kritisk. Jeg har også tenkt på hvorfor lag setter opp mur på frispark fra midtbanen. Er dere stokk dumme, gutter?

En stadig tilbakevendende kritikk mot Pro Evolution Soccer er mangelen på lisenser, og jeg forstår den. Nyhetene i årets utgave er få, og man har mistet navnerettighetene på Serie A og Primera Division. De fleste lag fra disse ligaene er imidlertid ekte, men totalinntrykket er noe tynt. Videre spiller Dimitar Berbatov fortsatt i Tottenham, mens Spurs stadig ikke har hentet sin russiske superspiss. Dette er irriterende, men det finnes en løsning.

Årets spill kommer nemlig med et godt redigeringsverktøy der du kan sende spillere rundt om kring som du vil. Videre kan du skape egne spillere, endre utseende på dem og bygge unike lag. Hvis du har god tid kan du også legge ned en detaljjobb i drakter og logoer. Mye arbeid, men det sikkert verdt det for entusiaster.

Den aller beste nyheten når det gjelder grafikken er faktisk flyten. Fjorårets spill på Playstation 3 var ikke akkurat midt i blinken i så måte, men 2009-versjonen er helt plettfri når det kommer til flyt mens du spiller lokalt. Totalinntrykket på det visuelle planet blir likevel litt grått og trist når man sammenligner med det fargesprakende og levende FIFA. Kamper i regn uten flomlys ser rett og slett ikke bra ut.

Lik seg selv

Når det gjelder spillerlikheten varierer denne voldsomt. Enkelte er uhyre bra gjengitt, mens andre ser smårare ut. Det kuleste er imidlertid at de største stjernene er seg selv like når det kommer til finter og bevegelser, det høyner realismen. Animasjonene blir aldri like bra som i hovedrivalens spill, men dette er en pris som må betales for et mer direkte og responsivt banespill.

En annen god nyhet i år er at musikken har blitt langt friskere, her risikerer du faktisk ikke å begynne å blø ut av ørene når du spiller. Bredden er imidlertid litt snever, så du går fort lei av de helt kurante sangene. Når du spiller er det lite som sitter lydmessig. Publikum er slitsomt og ensformig. Hver gang du scorer høres supporterne ut som et smådaft snøskred, og lydene når du sparker ballen eller treffer stolpen er lite troverdige. Navigasjonslydene i menyene er fortsatt ganske merkelige. Her snakker vi pling, plong og svosj til den store gullmedaljen.

Det er sofakos som er aller best når det kommer til flerspillerbiten i Pro Evolution Soccer 2009. Kamper mot likesinnede er svært spennende og givende, en bedre sosial fotballopplevelse på spill får du neppe. Som i fjorårsversjonen er jeg ikke helt fornøyd med nettdelen. For det første må du registrere deg på Konamis nettsted om du i det hele tatt skal komme deg på, for det andre er det litt for lite å ta seg til i nettbiten. Når du først spiller kamper viser det seg også at hakkingen er alt for markert, noe som ødelegger mye av spillegleden. La oss håper dette blir fikset. Snarest!

Konklusjon

For første gang så lenge jeg har anmeldt spill har det blitt uavgjort i den årlige fotballkrigen mellom det som egentlig er to ganske forskjellige spill. Der FIFA har modusmengden, lisenser og glitter kommer Pro Evolution Soccer 2009 med et uovertruffent banespill som trolig er enda mer slitesterkt enn sin rival. Her er det stadig noe å lære, stadig nye utfordringer. Spillet er likevel ikke perfekt, med sin noe rare kunstige intelligens, flere svake moduser og en litt kjedelig visuell fremstilling. Til tross for dette makter Konami å levere en svært givende fotballopplevelse for spillere som vil investere litt tid å bli god.

Har du litt penger til overs kjøper du begge spillene. Vi snakker tross alt om verdens vakreste idrett, her.

Denne anmeldelsen er basert på Playstation 3-utgaven. Spillet slippes for Xbox 360, Playstation 3 og PC torsdag 16. oktober. En versjon for Playstation 2 følger 30. oktober, og PSP får også en utgave 6. november. Deretter kommer en egen Wii-versjon i februar.