Som norsk sykkeltilskuer kan det være irriterende å se at Cervélos hjelperyttere ikke er tilstede for Thor Hushovd, mens Columbia har en haug med gorillaer som passer på Mark Cavendish i spurten. I Pro Cycling Manager 2009 kan du ta Cervélo-laget i egne hender og forandre på akkurat det. Spillet gir deg kontroll over et fritt valgt topplag i sykkelsporten som du kan lede enten i enkeltritt eller gjennom en hel sesong.
Som tittelen hinter til er ikke dette spillet det første av sitt slag, men en årlig utgivelse i god sportsspill-ånd. Jeg er ikke noen sykkelfantast, snarere tvert imot, men jeg fant likevel en viss glede i 2007-utgaven som på sett og vis introduserte meg for sykkelsporten sammen med Tour de France-sendingene på TV2. På tross av sine oppturer var det en god del ting å klage på for to år siden, og det er skuffende å se hvor sakte det går med utviklingen hos Cyanide. I realiteten er dette nesten det samme spillet som ble gitt ut i 2007, men nå med muligheten for å gjøre endringer i databasen over ryttere og lag, og komponere sitt eget topplag. I år er også banesyklingsmodusen (som kom i 2008) utvidet med flere grener, men den er fortsatt veldig enkel, og det er utendørsrittene som er den egentlige tiltrekningskraften.
Planlegg veien mot suksess
Spillet har Tour de France-lisensen, og inneholder dermed de samme etappene som verdens største sykkelritt har i virkeligheten. Alle de store lagene og rytterne er også med, men her har det tydeligvis vært litt rettighetskrøll med noen av lagene, for vi får ikke stifte bekjentskap med Thor Hushovd, men Thor Heshovd – og den store amerikanske comeback-kongen heter Lance Neilstrung. Heldigvis er det ikke verre enn at man stort sett kjenner igjen navnene likevel, og det kan også rettes ved å laste ned en brukerlagd modifikasjon.
Den viktigste delen av spillet er karrieredelen hvor man tar kontroll over et sykkellag over flere sesonger. Der får man muligheten til å blande seg inn i de fleste aspekter ved administrasjonen av et sykkellag. Spillet starter i januar, og konkurransene begynner ikke før litt senere på året, så det første man bør gå i gang med er treningsleirer og andre forberedelser. Det er ingen opplæringsdel å spore, i motsetning til for to år siden, men hvis man har vært borti et managerspill eller to tidligere vet man å snoke litt i kalenderen og kikke litt i manualen. Da vil man finne ut at rytternes fysiske form styres av en kombinasjon av mengden trening og antall ritt man har deltatt i i løpet av sesongen. Rytterne når toppformen når de har kjørt rundt 20 etapper, noe som gjør at man må planlegge rittdeltakelsen og sesongstarten nøye. Om man bruker alle de beste rytterne i starten av sesongen finner man plutselig ut at de er utslitt før man kommer til juli og Tour de France.
Detaljstyringen av den fysiske formen overlater en del tørr og kjedelig planlegging til spilleren. Det er ingen som gjør hjemmeleksen din for deg. Kontrasten til resten av managerdelen kunne knapt vært større – det øvrige administrative er simpelthen i overkant overfladisk. Det kan ofte være vanskelig å se effektene av det man foretar seg i kulissene. Det kan også være slitsomt å finne fram i menyene, som ikke er spesielt intuitivt lagt opp etter min mening. For eksempel mangler nyhetsmeldingene lenker til rytteren den omhandler, mens sammenlagtstillingen så langt i et etapperitt er et par museklikk for godt skjult.
Veldig kort fortalt finner jeg liten glede i mediehåndteringen, skadebehandlingen, utstyrsinnkjøpene og alt annet utenom selve løpene. Cyanide forsøker å lage en god ramme rundt opplevelsen, men presentasjonen imponerer ingen. De latterlige intervjuspørsmålene i sykkelmagasinet man blir presentert for innimellom er et eksempel, og det hjelpes ikke av den flaue norske oversettelsen av spillet, som er full av feil og merkelige formuleringer. Heldigvis finnes det deler av spillet som imponerer mye mer.
Taktikk er gøy
Spillet er uten tvil på sitt beste når man får se etapperittene i 3D og styre rytterne underveis. Uten en opplæringsdel kan det være vanskelig å vite hva som er taktisk lurt å gjøre om man kun er sporadisk innom sykkelsporten. Heldigvis er det taktiske aspektet godt ivaretatt for dem som har plukket opp noen begreper her og der. Luftmotstanden er akkurat så viktig i spillet som i virkeligheten, slik at det ikke fungerer å være enslig indianer gjennom hele løpet. Man kan til en hver tid velge om hver enkelt rytter skal være med å dra for å øke tempoet og hjelpe de andre, eller om man skal ligge bak og spare krefter.
Under lengre etapperitt som Tour de France gjelder det å sette seg noen mål og vite hvem av dine ryttere som eventuelt skal gå for hvilke trøyer, enten det er den gule ledertrøyen, poengtrøyen eller klatretrøyen. Så gjelder det å disponere rytternes krefter riktig og vurdere når man skal rykke fra og når man skal holde igjen. Mulighetene er mange når man først vet hva man vil, og min tid med spillet bekrefter at både utbrudd på de rette stedene og massespurter med hjelp av opptrekkere er taktikker som kan gjennomføres med hell.
I de avgjørende spurtene gjelder det enten å få en lagkamerat til å dra opp sprinteren, eller å finne en annen rask rygg å legge seg bak slik at han kan spare krefter og dra forbi rett foran målstreken. Det er lite som er så tilfredsstillende som når man får til akkurat det. Unntaket er kanskje når man får se en skikkelig muskelmann som har spart krefter gjennom hele Touren suse forbi et samlet hovedfelt opp rutens bratteste fjell. Disse øyeblikkene får man sjelden gratis, men må fortjenes ved systematisk jobbing. Spenningen ivaretas ved at det stadig kan skje noe uventet, som at motstandere plutselig rykker, eller at egne ryttere er involvert i massevelt i hovedfeltet. Det kan være frustrerende om sammenlagtlederen din plutselig deiser i bakken midt i rittet, men det er også desto mer givende når man febrilsk forsøker å dra ham opp igjen til hovedfeltet med hjelperytterne – og lykkes.
Tekniske mangler
Under rittene er det flere ulike måter å gi ordre til rytterne på. Å sette i gang en sprint kan for eksempel gjøres enten ved å markere rytteren og trykke på sprintikonet i nedre venstre hjørne. Eventuelt kan man høyreklikke rytteren og klikke det samme ikonet der. Det er viktig å lære seg hvordan man skal bruke spillmotoren til å gi ordre, for i likhet med spillmenyene er det ikke alltid like intuitivt. Spesielt irriterende er det at Cyanide ikke klarer å bestemme seg for hvor knapper skal plasseres: Statusindikatoren for hver rytter, som egentlig kun er for syns skyld og for å velge rytter, har tilfeldigvis også en knapp for å bruke energigeléen. Dermed kan man lett ende opp med å bruke den ekstra energien på feil tidspunkt når man egentlig bare mente å markere rytteren.
Spillet bruker tilsynelatende den samme gamle grafikkmotoren det alltid har brukt, og detaljnivået på både på ryttere, tilskuere og omgivelser for øvrig er nokså lavt. Bedre blir det ikke av at animasjonene tidvis er lite troverdige, og at man stadig kan se ryttere og følgebiler som kjører gjennom hverandre. Lydmessig trengs det også mer arbeid. Musikken vil nok de fleste skru av etter et par minutter, og kommentarene under løpene er noe mangelfulle sammenlignet med andre sportsspill.
Konklusjon
Spillserier som i utgangspunktet holder et høyt nivå kan ofte slippe unna med å gi ut nye utgaver hvert år med kun minimale forbedringer. Serier som derimot har store forbedringspotensialer og faktiske mangler bør etter min mening ikke gjøre det samme og forvente å selge godt, men nettopp det virker å være tilfelle med Pro Cycling Manager 2009. For tilhengere av serien er databaseverktøyet og de selvkomponerte lagene fine tillegg, men de gjør ikke mye fra eller til for de gjennomsnittlig interessertes oppfatning av spillet. Det er nemlig ikke alt ved spillet som er som det bør være. Mye av det som skjer rundt løpene i sesongdelen er uinteressant, noe som til dels ødelegger den eneste langvarige modusen. Å kjøre enkeltritt er mulig, og byr på mer tettpakket underholdning, men da varer heller ikke spillet særlig lenge.
Redningsvesten til Pro Cycling Manager er at rittene jevnt over er artige, med mye taktikk og spenning, men også her er det en god del ting som kunne vært gjort mye bedre. For sykkelfans er det dessverre ikke så mange alternativer på markedet, så vi får håpe på at Cyanide gjør seg litt mer flid med rammene rundt løpene til neste år.
PS. Jeg opplevde stadige kræsj og problemer med å kjøre i ønskede oppløsninger, men har kun testet spillet på én maskin og har ikke lagt vekt på dette i anmeldelsen. Den testede utgaven er oppdatert til versjon 1.0.3.3.
