For en som er interessert i sykkelsporten er det ikke noe som er mer gledelig enn et fullblods sportsdirektørspill. Utvikler Cyanide er nå ute med sin sjuende utgave av Pro Cycling Manager. Her kan du fostre frem dine egne Hushovd-er, Valverder-er og Cancellara-er. Eventuelt kan du ta over lagene til disse gutta, og selv føre dem til suksess. I de siste årene har Tour de France-lisensen blitt viktigere og viktigere for serien, og i 2007 kan det virke som den har blitt en hvilepute for Cyanide. Ja, nyhetene er der, men til gjengjeld er spillet så fullt av feil at det tidvis er ubrukelig. Kanskje noen andre bør overta stafettpinnen nå, for spillkonseptet er for bra til at det skal bli ødelagt på denne måten.

Pusset opp

Pro Cycling Manager 2007 har fått en kraftig overhaling siden sist. Spillet kommer med nye menyer og funksjoner som gjør spillopplevelsen utenom rittene bedre og mer realistisk. Spillserien har begynt å ta museskritt mot det beistet Football Manager 2007 er i dag, men det er fortsatt langt igjen. Dybden når det kommer til samtaler med syklister, overgangsforhandlinger og interaksjon med mediene er på langt nær den samme. I Pro Cycling Manager tar man fortsatt litt for lett på disse elementene, og rammen rundt syklingen forblir dermed noe tynn.

Det som virkelig er horribelt med årets utgave er hvor ofte dette spillet klikker. Her hoppes det ut til Windows midt under ritt, nyhetslesing og treningsleirer, til uendelig stor irritasjon for undertegnede. Jeg var blant annet vei mot gul trøye for Alexander Vinokourov på den første fjelletappen i Tour de France da det plutselig klikket. Poff, så gikk hele etappen i vasken. Jeg har oppdatert spillet og alle mulige drivere på to maskiner, uten hell. Autolagring redder heldigvis litt av klikkparaden, men stadige omstarter tærer på tålmodigheten. Dette er trist, Cyanide. Bare trist.

Selve sykkelopplevelsen, når den fungerer, er ikke bare god, den er koselig også. Det er akkurat som å hygge seg med for eksempel Tour de France fra TV-stolen, bare at du faktisk også har kontroll over det som skjer med ett av lagene. For den som ikke kjenner til sykkelsporten er det kanskje overraskende at det er en sterk lagidrett vi snakker om. Individualister kommer sjeldent langt på egen hånd.

Når du velger et av de mange lagene i dette spillet, der de aller fleste nå har lisensene på plass, velger du også hva som er målet ditt som sportsdirektør. Med Credit Agricole er det naturligvis spurtene det satses på, med Thor Hushovd i spissen. Astana (eller Kazakstana, som laget heter i spillet) har uhyre sterke sammenlagtryttere, så her er det de store etapperittene som gjelder. Et lag som Predictor-Lotto representerer en gyllen middelvei, med spurtkanonen Robbie McEwen og fjellgeita Cadel Evans i stallen.

Mange oppgaver

Underveis i ritt er det opp til deg selv å forme det som skjer på landeveien. Du kan gå i brudd, eller ta initiativ til å kjøre inn disse. Spurter må trekkes opp for beste resultat, og hvis du ikke klarer dette bør du legge deg på hjulet til en av dine antatt sterkeste konkurrenter. Det er lite som slår følelsen av en perfekt utført sprint, da med unntak av suksess i fjellene.

De ekstreme fjelletappene er nemlig hjertet i et etapperitt, og det er her sammenlagtvinneren egentlig kåres. Om du går i brudd her må du hele tiden balansere mellom innsatsen syklisten skal legge ned og kreftene han har igjen. Kjører du for sakte blir du tatt inn, for raskt så vil rytteren gå tom. Alt handler om å finne den perfekte balansen. Et par småfeil er det likevel, og jeg la spesielt merke til hvor mye hovedfeltet tar innpå utbrytere i nedoverbakker mot slutten av ritt/etapper. Slik skal det ikke være, nedoverbakker med skarpe svinger er jo perfekt for et brudd.

Realismen når du kjører er likevel svært god. Det er herlig å gjennomføre en taktikk i laget, beskytte ryttere, og stikke av gårde i brudd. Jeg nyter å se hvordan bratte bakker, brostein og vind splitter feltet. Dessuten kan du oppleve hvordan ditt valg av utstyr slår ut i ritt, så det gjelder å ta forberedelsene alvorlig. Rytterne har for øvrig begrenset med næring underveis, et urealistisk spillelement som faktisk gjør spillopplevelsen bedre. Du kan nemlig ikke kjøre som en villmann når du kan gå tom for mat og drikke, dette spillet er som sagt som å gå på en knivsegg – konstant balansering må til for å lykkes.

Simulert moro

Hvis du ikke vil sykle selv kan du simulere enkeltritt og lengre perioder på kalenderen. Slik kan du hoppe over mindre spennende konkurranser, uten at det går utover syklistene dine. Hele stallen (på opptil 30 mann) må jo få prøve seg. Nytt av året er at du kan gi syklistene roller og instrukser under simuleringen, slik at din vilje skjer selv om du ikke er på plass i følgebilen. Selv om dette er en god løsning, bør du ikke simulere når stjernene dine er i aksjon. Det beste er nemlig alltid å ha kontroll selv, og husk at sponsorene dine forventer at du vinner enkelte utvalgte ritt. Dessuten sier syklistene i fra om ritt de vil være med i, og det er smart å følge opp disse ønskene.

Pro Cycling Manager 2007 kommer også med et lite rollespillelement. Som sportssjef blir du stadig bedre i ferdigheter som for eksempel kommunikasjon og finanser, avhengig av hvilke resultater du oppnår. Syklistene tilegner seg også erfaring når de konkurrerer, men husk at det er begrenset hvor mye du kan bruke hver rytter gjennom sesongen. Derfor må selv de største navnene få hvile innimellom.

Optimalisering har vært et problem for Cycling Manager-serien i flere år, i hvert fall slik jeg har opplevd det. 2007 er intet unntak, og det er et tankekors at et såpass teknisk ordinært spill suger mye krefter fra maskinen din. Med unntak av lange lastetider ble imidlertid dette aldri et problem for meg, men spillere med litt svakere systemer kan oppleve å slite. Dessuten er bruken av skygger mislykket, disse irriterer med sin stadige hakking og blinking.

Klumpekjøring

Videre har jeg noen små kosmetiske problemer, blant annet med at dine ryttere klumper seg opp når de slipper seg ned etter å ha dratt feltet – det ser bare for dumt ut. Til gjengjeld er banene mer detaljerte i år enn tidligere, med flere og mer varierte bygg og mer ekstreme landskap – og flere gode kameravinkler gjør at du får deg en ny sightseeing under hvert eneste ritt. Tour de France kommer med autentiske etapper fra årets ritt, og det er utvilsomt stas når du kjenner igjen landemerker slik som Tower Bridge og Eiffeltårnet. Publikum i Pro Cycling Manager 2007 er også svært livat, da spesielt på harde fjelletapper. De oppfører seg akkurat som de verste baskerne i Pyreneene, noe som er utrolig morsomt.

En ting du kan være bombesikker på når det gjelder Pro Cycling Manager er at musikken suger barteflass. Det er helt sensasjonelt at man klarer å servere det samme, forferdelige lydsporet år etter år. Heldigvis kan du skru av musikken, men da gjenstår bare lyden av sykkelhjul, helikoptre og en tilskuer eller to. Vi slipper i det minste å høre fakta om hver eneste bygning vi passerer av kommentatoren, men det er stort sett det eneste positive ved vår mann i boksen – han er dvask og lirer konstant av seg selvfølgeligheter. Menyene kommer for øvrig i en norsk versjon, noe som underholder like mye som det hjelper. Oversettelsene er ofte helt feil, slik som at en innlagt spurt blir hetende mellomklasserittet. Likevel, det er nyttig for de som ikke kjenner til den engelske terminologien i sykkelsporten.

Du trenger ikke være alene når du sykler for heder og ære i Pro Cycling Manager 2007. Spillet kommer nemlig med en flerspillerdel, som enten kan nytes over LAN eller Internett. Sistnevnte benytter noe som heter Gamecenter, og det er ikke alltid man lykkes med å opprette spill her – det kan være ganske knotete. Når det faktisk fungerer er det uhyre spennende å kjøre mot menneskelig motstand. Opplevelsen blir enda mer uforutsigbar enn i enspillerdelen, og adrenalinet suser gjennom hele kroppen. Klikkraten er ikke like ille her som i enspiller, merkelig nok, men én krasj til desktop i er én for mye.

Konklusjon

Sommeren er ikke det samme for meg uten Tour de France og Pro Cycling Manager. Derfor er det så trist at årets utgave av sykkelspillet er såpass ustabilt. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har avsluttet spillet på vanlig måte, de andre gangene hopper Pro Cycling Manager 2007 ut i Windows på eget initiativ. Stadig autolagring redder litt av disse fadesene, men det er forferdelig irriterende å kjøre en etappe du har vunnet om igjen – for så å tape. 2007-utgaven av denne sykkelsimulatoren kunne og burde vært den beste i serien, innholdet er jevnt over godt. Det hjelper imidlertid lite når feilene er såpass graverende, selv etter den siste oppdatering fra Cyanide. Det er med en liten tåre i øyenkroken at jeg gir sluttkarakter på dette spillet, min interaktive sykkelsommer er ødelagt.