Hvis du har spilt noen av spillene i Disgaea-serien, så vet du dette allerede. En Prinny er en liten pingvindemon som har trebein, flaggermusvinger og magetaske, og den fremste egenskapen de har er at de eksploderer hvis de får seg en støyt. Prinnyer har vært med i den fremragende strategispillserien Disgaea helt fra starten av, og deres kosete utseende og lystige kommentarer (for eksempel avrunder de nesten hver setning med utropet ”dood!”) har gjort dem til en slags maskot for serien. Dermed har utviklerne hos Nippon Ichi nå laget et helt eget Prinny-spill til PSP, noe som antagelig er store nyheter for tilhengere av eksplosive pingviner over hele verden.
Prinny: Can I Really be the Hero? (heretter Prinny-spillet) er – kanskje litt uventet – ikke et strategispill, men snarere et reinspikket plattformspill med få særegne kvaliteter. Det virker kanskje litt rart at jeg skriver dette hvis du har smugkikket på karakteren, men la det være sagt at jeg har stor respekt for godt håndverk. Selv om Prinny-spillet verken er spesielt originalt eller dypt, oser hele opplevelsen av at utviklerne har tenkt gjennom hver minste detalj og sørget for at urverket går knirkefritt.
Det mest iøyenfallende er presentasjonen. Helt fra starten av demonstrerer utviklerne at de ikke har spart på kruttet; spillet byr på lekre tegnede og animerte historiesekvenser med stemmeskuespill av høy kvalitet, slik som i Disgaea-serien dette spillet bygger på. Åpningssekvensen forteller hvordan demonen Etna (kjent for dem som har spilt det første Disgaea-spillet) har blitt frarøvet Ultradesserten sin, og sporenstreks beordrer sin hær av Prinny-slaver til å samle ingredienser til en ny porsjon. Innen ti timer har gått, må vite.
Historien er banal og usammenhengende, men det er også hele poenget. Historiesekvensene er fortalt med overskudd og mange absurde kommentarer, og det skal godt gjøres å ikke more seg mens de utspilles.
Ti timer, dood?!
Som nevnt har Prinnyene bare ti timer på seg til å finne alle ingrediensene til Ultradesserten, og med tanke på at det tar en spilltime å gå gjennom hvert brett, er det klart at det gjelder å få lagt inn høygiret. I utgangspunktet kan du velge mellom seks brett, alle med varierende vanskelighetsgrad. Tiden går mens prinnyene farter rundt, og avhengig av hvor mye klokka er endres utseendet og utfordringen på hvert brett. Det er med andre ord meningen at du skal spille gjennom mange ganger for å utforske alt.
Hvert brett fullføres ved at du kaver deg gjennom en drøss med fiender og risikable hopp, før du åpner en port inn til en boss som må bekjempes for at du skal få tak i en ny ingrediens til Ultradesserten. Hvis dette høres ut som grei skuring, kan jeg fortelle at før jeg var ferdig med min første gjennomspilling, hadde jeg mistet over tre hundre liv. Vi får innledningsvis vite at Etna har tusen prinnyer til sin disposisjon, og dermed starter du med tusen liv; hvis alle pingvinene dine er sprengt må du begynne på nytt, for ekstraliv så iallfall ikke jeg snurten til.
Ræva er så brei at den er firedimensjonell
Og tro meg, du kommer til å bli kjent som Pingvindödaren på skremmende kort tid. Prinny-spillet er ikke for pyser. Hvis du velger vanlig vanskelighetsgrad, får prinnyene dine et magisk skjerf som gjør at de tåler tre treff før de går i graven ved det fjerde. Hvis du virkelig er glad i smerte, går det an å velge vanskelighetsgraden ”Hell’s Finest”: Her tåler pingvinene dine like mye som en våt papirpose. Uansett hva du velger gjelder det å holde tunga rett i munnen, for fiendene dine tåler mye bank og du har bare tre angrep å skilte med.
Prinnyer har et par kniver i magetaska si, og det vanlige angrepet de har er å knive folk i magefettet. Hvis du hopper før du angriper, avfyrer de ildkuler i førtifem graders vinkel nedover, og hvis du trykker nedover og X i lufta, slenger prinnyen din skinka nedpå det som måtte befinne seg under ham. Hvis du smekker en fiende med stussen, blir den som regel svimeslått i noen få øyeblikk; akkurat nok tid til å knive vedkommende i hekken og bygge opp kombomåleren din, som gir belønninger i form av ekstra livenergi eller bare småsnacks som gir poeng.
Stjertesmellen har også en annen viktig funksjon, og den er ganske viktig å mestre. Opplegget er at prinnyer tydeligvis bare kan hoppe i en bestemt vinkel og med en bestemt fart hver bidige gang de hopper. Det vil si at når du først har hoppet, så får du ikke justert vinkelen eller hastigheten underveis, og dermed er det påkrevd at du planlegger før du bykser. For hvert hopp kan pingvinen din foreta et dobbelthopp i lufta, og hvis du klinker noen i knollen med stussen, får du ett hopp pluss dobbelthopp til. Hver gang du hopper kan du velge om du vil hoppe mot venstre, høyre eller rett oppover, og mange av brettene legger opp til at du må planlegge ruta di mellom forskjellige fiender og hindringer slik at du rævklasker deg mot målet. Dette er alt annet enn lettvint, og krever mye tilvenning. Fordelen er at når du først mestrer systemet, så får du den gode mestringsfølelsen bare et ordentlig utfordrende spill gir.
Crappy Feet
Dette er med andre ord ikke noe for deg som ikke setter pris på en real utfordring. Hvis du først gir deg i kast med spillet og aksepterer at hver gang du dør er det fordi du har gjort noe feil, finner du timevis med moro i Prinny-spillet. Når du kan alle hovedbrettene ut og inn og har samlet nok dessert til en hel bankett finnes det fortsatt en drøss med hemmelige småsaker å finne; skjulte brev som åpner opp en ny historie å spille gjennom, eller små dukker som er satans vanskelige å samle, men som lar deg kjøpe ekstramateriale når du har samlet nok. Det finnes garantert mer å hente rundt omkring også, men jeg innrømmer glatt at jeg ikke er god nok til å finne det – ennå.
For spillet gir mersmak, absolutt. Utfordringen i seg selv må ses på som en forsterkende faktor for spillegleden; hvis du ikke er enig i dette, kan du like gjerne hoppe over akkurat dette pingvinspillet. Prinny-spillet handler om å beseire overveldende dårlige odds, og belønningen er en klin kokos latterlig historie, nydelig grafikk og stemningsfull musikk, samt følelsen av å beseire noen virkelig sinnssyke utfordringer.
Konklusjon
Livet som eksploderende demonpingvin er så absolutt ikke for alle, men det er åpenbart heller ikke meningen. Hvis du liker å leve farlig, samt setter pris på tradisjonell japansk absurd historiefortelling og knakende godt håndverk presentasjonsmessig, kan du begå mye styggere feilskjær enn å importere Prinny-spillet. Såvidt meg bekjent har ikke spillet fått noen europeisk slippdato ennå, men heldigvis klarer norske PSP-maskiner fint å spille den amerikanske utgaven. Er du kjent med Disgaea-serien fra før av, vet du at spillene legger stor vekt på mestring og utnytting av mange forholdsvis enkle, sammenvevde systemer, og dette gjelder fortsatt selv om prinnyenes eget eventyr er er plattformspill. Det er vanskelig, det føles sabla urettferdig til tider, og du vil måtte bite deg i leppa for å svelge frustrasjonen en god del ganger underveis, men hvis du står på er det absolutt verdt det. Kan du virkelig være en helt? Det kommer helt an på deg, dood.
