Mye tidshopping
Tidsaspektet har også blitt aktivt brukt da en designet de forskjellige brettene og nivåene i spillet. Flere ganger må spilleren skru ned hastigheten på omgivelsene for å rekke å trykke på brytere og stupe gjennom dører som ellers ville ha smelt igjen før en rekker frem til dem. Et annet hovedpoeng i spillkonseptet er også at man må hoppe frem og tilbake i tid for å løse forskjellige gåter. En må gjerne reise tilbake i tid for å skru på noen brytere som gjør at ting i "nåtiden" fungerer, og som videre gjør at man kommer videre i spillet. Slike lange hopp i historien blir utført ved at en stadig kommer tilbake til et sted hvor det er en virvelvind som virvler prinsen frem og tilbake i tid.
Denne hoppingen frem og tilbake i tid fører naturligvis til at spilleren må gå igjennom de samme områdene flere ganger, i forskjellige tidsperioder. I utgangspunktet er dette en litt morsom ide, men etterhvert blir det også litt strevsomt å føle at en løper ned den samme gangen som man har løpt flere ganger før.
Et annet nytt konsept er en rekke scener i spillet hvor man må rømme fra Dahakaen. Det er først mot slutten av spillet at man får utfordre dette monsteret som er på jakt etter deg, men med jevne mellomrom innhenter likevel tidsvokteren deg, noe som fører til en rekke heftige rømme-scener. I begynnelsen av spillet er disse både korte og enkle, men etterhvert som en spiller seg lenger og lenger ut i historien blir disse intense hendelsene noe av det vanskeligste med hele spillet.
Enkle kontroller
Noe av det mest geniale med PC-versjonen av Prince of Persia: Warrior Within er de enkle kontrollene. Alt sammen styres ved hjelp av musen og en håndfull knapper på tastaturet, og det hele er løst på en overraskende intuitiv måte. Dette kunne spesielt vist seg å være et problem i sammenheng med kampscenene, men dette er også løst på en veldig fin og enkel måte. Hvem prinsen ser på bestemmer for det meste hvem han angriper. Blokking, angrep med de to forskjellige våpnene samt hopping over fiender og langs vegger takles helt fint uten å måtte flytte hendene fra de knappene en bruker i resten av spillet.
Allikevel er dette et typisk spill hvor en analog håndkontroll virkelig gir uttelling, noe som blir ekstra tydelig om man har prøvd spillet på både PC og Xbox. Slåssingen blir mye mer intuitiv slik knappene er plassert på Xbox-kontrolleren, og en får bedre flyt i kjempingen. Allikevel skal Ubisoft ha skryt for tastaturkontrollene til PC, da disse som tidligere nevnt er overraskende enkle å få taket på.
Det eneste som er problematisk med kontrollene er hvordan kameraet styres. På PC styrer en synsvinkelen med musen, men altfor ofte får en problemer med å se hvor en skal fordi kameraet ikke vil bevege seg gjennom vegger og lignende. Dette er litt enklere på Xbox der man styrer kameraet med den ene analoge joysticken, men kameraet har fortsatt store problemer med å fremstille spilluniverset på en oversiktlig måte. Systemet fungerer helt fint ute i åpent terreng, men når mesteparten av spillet utspiller seg i trange ganger og passasjer blir kamerasystemet rimelig tungvint og irriterende i lengden. Det kan ofte være vanskelig å se den veien en har tenkt å hoppe, og timingen på å løpe gjennom sagblad-feller og lignende preges ofte vel så mye av flaks og tilfeldigheter som av beregning.
Lyden i spillet har en liten, men viktig rolle. For det meste er den preget av ambiente, persiskinspirerte lydtepper av samme type som dominerte i Prince of Persia: Sands of Time. Når adrenalinet begynner å pumpe og kampscenene blir hyppigere, forandrer riktignok musikken karakter. Forsiktige trommer og nesefløyter blir byttet ut med tunge, snerrende gitarer som pumper av gårde med dramatiske, harde rytmer. Rent logisk sett passer ikke musikken veldig godt inn i den historiske settingen, men så er da heller ikke Prince of Persia et historisk spill.
I eventyrlogikken som spillet ellers referer til fungerer musikken helt utmerket. Undertegnede er i utgangspunktet ekstremt skeptisk til prog-metall, men de tunge gitarene fungerer veldig effektiv med å gire opp spilleren og gjøre kampscenene mer intense. Samtidig understreker musikken også den mørkere undertonen som preger Prince of Persia: Warrior Within i forhold til det forrige spillet.
Stabil PC-versjon og tynn Xbox Live
PC-versjonen av spillet kjørte uten særlige problemer, mens Xbox-versjonen hadde en tendens til å oppføre seg litt rart. Under testingen av spillet var det flere hendelser som skulle utløses når en kommer et stykke ut i spillet som ikke ble satt i gang, noe som resulterte i at det var umulig å komme videre uten å hente et lagret spill. Til tider fungerte heller ikke musikksystemet skikkelig, og flere heftige kampscener måtte utkjempes uten musikk.
Lastingstidene på spillet er overraskende lave, både når en kommer til et nytt nivå og når man laster lagrede spill. Ellers er det ikke mange merkbare forskjeller på dette spillet og det forrige når det kommer til de tekniske løsningene med selve spillet, selv om grafikkmotoren tydeligvis har fått en overhaling siden sist gang. Grafikken tar seg et lite hakk bedre ut på Xbox enn på PC, men med et brukbart grafikk-kort er det ikke spesielt stor forskjell mellom de to maskinene.
Xbox-versjonen av spillet har også støtte for en funksjon PC-versjonen ikke har; Xbox Live. En kunne gjerne tro at det dermed ville være inkludert en form for flerspillermodus, men den gang ei. Live-støtten består i to egne enspillermoduser som heter "Arena Combat" og "Time Attack". I førstnevnte skal en slakte flest mulig fiender, mens i den andre skal man løpe gjennom en bane på tid. Live-biten består her i at det etter hvert vil være mulig å laste ned nye baner til disse to modusene. Kan dette være en litt billig unnskyldning for å kunne kline på "live"-klistremerket på spillets innpakning?
Konklusjon
Alt i alt klarer Ubisoft å kverne ut noe som kan se ut til å bli enda en klassiker. Utviklerne kunne tatt en spansk en og bare lagd noen nye nivåer og en ny storyline og gitt ut spillet som Prince of Persia 2, men studioet har heldigvis valgt å gi spillet flere nye dimensjoner. Kampsystemet er både godt gjennomtenkt og godt integrert i spillet. Samtidig har man klart å beholde noe av den samme eventyrlige stemningen og den gode historien som Prince of Persia: Sands of Time hadde. Dessverre er det fortsatt litt problemer i prinsens univers, og da særlig når det kommer til kamerakontroller. Disse trekker ned helhetsinntrykket en del, og forkludrer noe som ellers er en særdeles spennende og behagelig spillopplevelse.
