Babels tårn
Babylon er kanskje ikke like slående som palasset i Sands of Time, men det er et langt mer variert og spennende miljø. Bymiljøet brukes stort sett til å skape veldig kontrast mellom gateplan og hustak, og du skal stort sett fra det ene til det andre. Måten du beveger deg i høyden, og hele tiden jobber deg oppover eller nedover sørger for en helt unik følelse av progresjon. Det handler ikke om å komme seg fra ende til annen i et brett lenger, men heller om å forstå hvordan du kan bruke bybildet til å nå målet ditt. Spillet er fortsatt strengt lineært, men det føles som en langt mer åpen opplevelse på grunn av måten du beveger deg gjennom områdene.
Spillet gir litt drahjelp selv, med utsiktspunkter som gir deg oversikt over hele områder før og underveis i problemløsingen. De har en viss effekt med hensyn til planlegging, men først og fremst viser det hvor attraktivt The Two Thrones er. Det mest imponerende er måten alle bybildene ser naturlige og flytende ut, til tross for alle de praktisk tilrettelagte bjelkene og gesimsene. Det er i det hele tatt forfriskende å se et spill som virkelig klarer å forene funksjonelt og kosmetisk rom, uten å se konstruert ut.
Det eneste virkelige aberet med spillet er at seksjonene med den mørke prinsen tenderer til å bli litt vanskelige, og at lagringspunkter og sjekkpunkter av og til ligger hensynsløst langt fra hverandre. Når du har hoppet rundt mellom husvegger og bærebjelker i ti-femten minutter, for så å gjøre et enkelt feiltrinn, har du ikke lyst til å gjøre alt på nytt særlig mange ganger. Noen av møtene med fiendene kan også bli latterlig vanskelige om du roter til et snikmord. Heldigvis kan du alltids bruke tidens sand til å redde skinnet ditt, men andre ganger er det ganske enkelt ikke et alternativ. En fiende som introduseres senere i spillet gofler ganske enkelt i seg sanden din, og er ikke åpne for snikmord heller. Første gang du møter dem er du helt uforberedt på kampen, og vips, du risikerer å måtte spille et par temmelig store kamper og en lang plattformseksjon om igjen.
Kampsystemet sitter også fast mellom tilgjengelighet og kompleksitet. Det har kombinasjoner og ambisjoner som ikke ville virket fremmede i Devil May Cry eller God of War, samtidig som spillet ikke vektlegger kamp. Blandet med litt manglende lyd- og animasjonstegn på angrep fra motstandere, blir spesielt kontring en risikabel affære og hver eneste kamp er virkelig for tilværelsen. Det er selvsagt bare fint at spillet er litt utfordrende, men trenger det virkelig være en distraksjon fra hovedopplevelsen som planter kniven mellom øynene dine?
Slike problemer gjør seg bare gjeldende et par ganger, men det er irriterende nok til at det går utover inventaret. Men resten av spillet veier opp for det. Bortsett fra disse blindveiene, er hele opplevelsen fremragende designet og gjennomført. Det er på mange måter spillet vi alltid har håpet Prince of Persia skulle bli, etter de to litt sprikende men veldig solide forløperne.
Konklusjon
Prince of Persia: Two Thrones er det beste spillet i serien med temmelig god margin, og lett ett av de peneste og mest distinkte som er kommet hittil i år. Det er et av de beste plattformspillene i år, egentlig bare slått av God of War, og om du har satt pris på de to tidligere spillene, kommer du til å elske dette. Om du ikke har spilt de to tidligere spillene i serien, vil historien virke pussig, men det hindrer deg på ingen måte i å underholdes av det solide spillet som, tross alt, er hovedattraksjonen.
