En kamp mot tiden
Foran deg ligger et stort hull i gulvet med dødelige pigger på bunnen. Hva gjør du? Skal du prøve å hoppe over? Er det noe du kan henge deg fast i for å slenge deg over til andre siden? Eller skal du prøve å løpe langs veggen, forbi hullet? Dette må du spørre deg selv gjennom hele spillet, og The Sands of Time hindrer deg ikke i å prøve og feile. Prinsen kan gjøre så mye forskjellig, og alt han gjør stråler av eleganse og erfaring. Det ser rett og slett blendende pent og livaktig ut, og å kontrollere ham rundt i miljøene fungerer utmerket uten noen som helst frustrasjoner. Spillet er i stor grad basert på dette å overvinne miljøet, og finne en måte du kan komme deg til neste område på. Av og til møter du på pigger på gulvet, pigger som beveger seg, sagblader som stikker ut av veggene, og så videre. Av og til støter du også på disse hersens sand-zombiene som du må bekjempe, men det meste av tiden går på å løse ”puslespillene” miljøene er bygd opp av, noe som er mer enn fornøyelig.
Kampsystemet i The Sands of Time er tilsvarende genialt som resten av spillet. Kampene er såpass sjeldne at det skal gå ganske lang tid før du blir lei av dem, og du får svært mye kontroll over det hele selv. Prinsen er utstyrt med en sabel som han kan kutte fiendene opp med, og hans akrobatiske evner kommer også godt til nytte her. Ved enkle knappetrykk kan du hoppe opp på ryggen til fiendene dine, hoppe salto over dem, eller unnvike dem på alle mulige måter. Av og til vil kameraet (som for øvrig er mesterlig utført i dette spillet) sakke ned tiden til ”slow-motion”, og jeg må med hånden på hjertet si jeg aldri blir lei av å se dette i fri utfoldelse. Det er som å se på en karatefilm – det er kunstnerisk, elegant og spennende å se på.
Prinsen får også tilgang til en kniv kalt ”The Dagger of Time”, som han bruker til å ødelegge sand-zombiene når de faller til bakken. Denne kniven er helt sentral i spillet, og har en større nytteeffekt enn bare dette. The Sands of Time-konseptet bygger, som du sikkert skjønner, på dette med tid og muligheten til å kontrollere den. Prinsen sier: ”Noen sier tiden går rett frem som en elv, men jeg kan si deg at den er som en storm”. Med kniven kan Prinsen skru tilbake tiden som han selv ønsker, og hvis du gjør en feil eller faller ned i et mørkt hull, er det bare å begynne å spole tilbake. Du blir vitne til en stilig grafikkeffekt, og ting som har skjedd blir straks ugjort. Kniven må fylles opp med energi, og dette gjør du hver gang du ender livet til en av sand-zombiene. Går noe galt og du er helt tom for energi, må du gjerne begynne på nytt på det nivået du befinner deg på. Systemet er ganske enkelt perfekt.
Stinn av atmosfære
Utseendet til The Sands of Time er ekstremt velgjort. Hele prosjektet oser av produksjonsverdier som står utviklernes hjerte nær, og du ser at dette er noe de har brydd seg om i stor grad. Hele spillet følger en spesiell stil, og grafikken er svært konsekvent. Persia-følelsen er gjennomsyrende og storslått, og når musikk, lyd og grafikk kommer sammen på denne måten, skaper det en atmosfære som absolutt er uslåelig i The Sands of Times favør. Lyseffektene er utrolig gode, og hele bildet har en litt ”doven” og ”bleket” følelse over seg, og selv om det høres negativt ut er det ment utelukkende positivt. De mange effektene, alt fra ”slow-motion” til Prinsens fantastiske bevegelser gjennom miljøene og rundt fiender, er med på å skape en stil full av identitet for spillet som enkelt bør kategoriseres som en grafisk perle. Det er ikke perfekt, men det er ganske så nært.
Fiendevariasjonen kunne nok vært litt bedre i spillet. Ærlig talt er det ikke så mange måter å lage zombier ut av vanlige mennesker, og The Sands of Time skal ikke være et spill på et høyt fantasinivå med troll og kjemper. Litt variasjon hadde dog vært å foretrekke, men når det er sagt skal det være klinkende klart at fiendene er svært velgjorte. De har også forskjellige måter å oppføre seg på, og noen utgjør en ekstrem trussel for Prinsen. Musikken i The Sands of Time følger opp i samme linje som grafikken. Den er storslått, fortryllende og mektig, men den stjeler ikke heller ikke all oppmerksomheten. Den oser av ”Tusen og én natt”-følelsen, og er med på å skape en magisk ramme rundt begivenhetene. Også lydeffektene er hjertelig velproduserte, og selv om stemmearbeidet er begrenset, er de fylt med entusiasme og kvalitet.
Konklusjon
Du må virkelig se lenge etter for å finne feil ved Prince of Persia: The Sands of Time. Det er rett og slett ikke lett, fordi spillet bugner over av kvalitet og enkelt, men variert gameplay som kaptiverer deg fra første stund. Det er bare fordi vi er skammelig bortskjemte vi gjerne ville bedt om litt mer variasjon, spesielt på fiendefronten og kanskje også når det gjelder dette med musikk. Gameplayet er spennende og byr ofte på sunn hjernetrim: Alt fra å finne riktig vei i en myriade av feller, til å flytte på bokser og dra i spaker, eller ta del i enorme puslespill som kan ta en halvtime før du virkelig finner ut hvordan du skal gjøre det. Kombinerer alt dette med en akrobatisk hovedperson som er en sann fryd å spille, og slåsskamper som simpelthen aldri blir kjedelige, og du har et plattformspill som det ville vært en fornærmelse mot spillindustrien å kalle noe annet enn klassisk.
