Historien er gammel, men utførelsen er nå ny. Prince of Persia: The Sands of Time er siste installasjon i serien om den arabiske prinsens strabasiøse eventyr, som selskapet Brøderbund først begynte for fjorten år siden. De fleste kjenner ham igjen på hoppingen over skumle pigger, eller når han febrilsk prøver å unngå svake områder i gulvet eller fiendens sylskarpe sabelspiss. Å bringe et 2D-basert plattformspill inn i 3D er kanskje noe av det vanskeligste du kan gjøre i spillverdenen, og når du i tillegg skal bygge det hele på en kjent og elsket franchise er utfordringen helt sikkert skremmende for de fleste utviklere. Ubi Soft har gjort det utrolige. Prince of Persia: The Sands of Time beholder forgjengernes magi, og byr i tillegg på et rikt, variert og uhyre morsomt eventyr.
En legende fra østen
Det er ikke lenge du skal spille før du merker at Prince of Persia: The Sands of Time har alle de kvalitetene som skal til for å fortjene betegnelsen ”klassiker”. Det ser skrekkelig godt ut, gameplayet er genialt enkelt i sin utførelse, og du blir heller aldri lei av å spille det. Og du vet det er et godt tegn når hovedpersonen i spillet er en sann nytelse å kontrollere, og nærmest føles som en forlengelse (og forbedring) av ditt eget legeme. Spillet finner sted i et arabisk-inspirert eventyrmiljø, med alt som hører med av lettkledde kvinner i silke som puster, menn i turbaner, bøyde sabelsverd og enorme palasser. Historien i The Sands of Time er helt ny og skrevet av det jeg antar er en veldig begavet forfatter, ganske enkelt fordi den glir fint inn i det enkle gameplayet spillet byr på uten å gjøre det så komplekst at det ikke harmoniserer med resten av innholdet.
Historien er eventyrlig, men likevel troverdig på en fantasi-aktig måte. Alle rundt deg blir omgjort til sand-zombier, og det er din jobb å reversere den fryktelige forbannelsen. Til og med din egen far blir offer for den onde magien, i det han og Prinsen besøker en av sine allierte i India. Som i alle gode heltefortellinger finnes det en erkeond karakter med mørke ringer rundt øynene, litt utspekulert stemme og en merkelig trang til å ødelegge alt og alle i verden. En annen essensiell figur i fortellingen er den lekende jenta som klynger seg små-forelsket på vår helt (men hun gjør det ikke åpenlyst), og som ikke virker som noe annet enn ”ekstra bagasje” før også hun viser at hun kan brukes til litt av hvert, og straks blir en viktig støttespiller som du faktisk slipper å kontrollere selv. Også måten historien er fortalt på i The Sands of Time er elegant og enkel, og gjør det lett å leve seg inn i det hele.
Kongelig eleganse
Prince of Persia: The Sands of Time er bygd opp i en serie av nivåer som glir rimelig sømløst inn i hverandre. Det er nivåbasert skal du se, men da hele opplegget finner sted i det samme generelle området hele tiden – et eventyrlig palass av episke proporsjoner – føles alt veldig sammenknyttet og konsekvent, hvilket er en god ting. Likevel greier Ubi Soft å skape variasjon, og selv om hvert nivå slekter på det forrige vil du hele tiden finne nye miljøer og nye utfordringer du kan leke deg med. Her vil du besøke gylne haller, mugne ganger, gamle dyrehager – eller kanskje hoppe rundt på taket og veggene på utsiden av palasset. Og det hele spiller ut som en slags fortelling fremført av prinsen selv, og hvis du dør eller faller ned et sted du ikke kan komme opp igjen, vil han bryte inn med ”Nei, det var ikke det som skjedde” før du blir sendt tilbake til et tidligere lagringspunkt. Svært elegant.
Det hele spillet handler om – sett bort fra sand-zombier eller forelskelser under en østlig, stjernefull natt – er prinsen selv. Ubi Soft har forstått at hovedpersonen er det som betyr mest i et plattformspill, og resultatet er omtrent helt genialt. Prinsen er en akrobat av de ytterst sjeldne, og kontrollene fungerer så knirkefritt at det nesten er skummelt å ta del i. Figuren består av en myriade forskjellige animasjoner; vakre, glatte og veldig imponerende. Prinsen kan utføre drøssevis av halsbrekkende øvelser slik som å hoppe salto, løpe langs veggene, hoppe over vidstrakte juv eller ryggen på de mange sand-zombiene han møter på. Du trenger aldri å være redd for å falle ned fra avsatser – Prinsen vil alltid henge seg fast uten å falle ned, noe som stort sett eliminerer enhver følelse av frustrasjon. Sammenhengen mellom miljøene og Prinsens egenskaper er i perfekt harmoni, og The Sands of Time er på alle måter et spill hvor du må tenke og legge strategier på forhånd.
