Det er med skrekk og gru jeg husker tilbake til det originale Prince of Persia på den gamle Nintendoen. Selv som liten tass kunne jeg få en voldsom fart på de firkantede kontrollerne når ting ikke gikk min vei – og i Prince of Persia gikk ting aldri min vei. Foreldrene mine husker det kanskje best som det året NES-kontrollere fikk en egen post i regnskapet.
Årets iterasjon av den persiske prinsen er en mer tilgivende affære enn slik jeg minnes han fra barndommen. Borte er det friske utseendet fra 2008-modellen nå når Ubisoft utbroderer Sands of Time-historien.
Vår mann returnerer fra et av sine mange eventyr, idet brorens kongelige palass er i ferd med å bli overkjørt av fiendtlige styrker. I ren desperasjon bestemmer brødrene seg for å slippe løs en urgammel kraft i den gamle byen for å ta opp kampen mot de invaderende styrkene. Dessverre er det allerede for sent når det går opp for dem at de bare har gjort vondt verre.
Anmeldelse:Prince of Persia - Fortryllande akrobatikk
Velkjente strøk
For alle dere som spilte dere gjennom prinsens akrobatiske eventyr på forrige generasjons konsoller, er de umiddelbare likhetene slående. Ubisoft har til og med kostet på seg å leie inn samme skuespiller til å puste liv i vår høytsvevende venn. Nå har det seg allikevel sånn at mye har skjedd på de sju årene siden The Sands of Time kom ut, uten at franskmennene har lykkes å ta dette inn over seg i noen nevneverdig grad.
Det går ikke mange minuttene før gamle takter sitter i fingrene. Jeg løper opp og ned vegger, kaster meg fra platå til platå høyt oppe blant falleferdige ruiner og forserer de første av et stort antall feller med et smil – kontrollene sitter som støpt. De stakkarslige fiendene har knapt fått i seg morgenkaffen før de sables ned som en gjeng turbankledde dominobrikker og jeg tjener opp mine første erfaringspoeng. Etter langt om lenge ringer telefonen. Det er 2003 som vil ha tilbake spilldesignet sitt..
Hva i alle dager? Hadde jeg ikke sittet med en Xbox 360-kontroller i hendene og spilt med HD-oppløsning kunne jeg sverget på at dette var nøyaktig det samme spillet jeg koste meg med for sju år siden! Men eventyret er enda ungt, og det er en lang vei å gå enda.
Keep it simple, stupid
Det har vært en trend de siste årene å forenkle mekanikkene i spill for å gjøre dem mer tilgjengelige for den allmenne hop. Der vi før ble servert fargerike kombinasjoner som krevde øvelse og innsats for å få til, blir vi nå ofte servert en grå, tilgjengelig lapskaus bestående av spektakulære animasjoner som pasifiserer spilleren og suger ut enhver form for mestringsfølelse. Vil jeg se noen slåss, ser jeg en film. Vil jeg slåss selv, spiller jeg et spill. Derfor er det så vanvittig frustrerende når Ubisoft igjen serverer denne resirkulerte, beige suppa fra Assassin's Creed.
Anmeldelse:Assassin's Creed 2 - Snikmorderens oppfølger
Fiendene kommer sigende mot deg som hjernedøde zombier, og alt du trenger å gjøre er å klemme ned slåknappen til krampa tar deg. Det er ingen parering, kombinasjoner eller annen moro å ta del i. Du har samme våpenet gjennom hele spillet, men kan tjene deg opp erfaringspoeng som du kan bruke til å låse opp magier. Dessverre er også disse litt sjelløse, og passive. Det er enkelt, billig og tilgjengelig – slåssingens svar på McBurger og King Donald's.
Merkelig nok kjeder jeg meg aldri så mye som jeg føler jeg bør gjøre under disse sekvensene. Det blir litt som å se den samme episoden av MacGyver for nittende gang – det er ikke akkurat spennende, men du blir sittende allikevel i mangel på noe bedre å gjøre. Og i likhet med MacGyver er det alltids NOE å hente.
