Prince of Persia: Revelations er på sett og vis en noe utvidet konvertering av PC- og konsollspillet Prince of Persia: Warrior Within, som er det andre kapitlet i den gjenopptatte serien om den smidige prinsen.
God gammel franchise
Prince of Persia-franchisen strekker seg mange år tilbake, og det gledet et spillhjerte å høre at Ubisoft iverksatte et comeback for den aldrende prinsen med sin utgivelse av Prince of Persia: Sands of Time noen år tilbake. Utviklerne har ikke ligget på latsiden, og med det nylig utgitte The Two Thrones har vi fått tre spill i serien. Det ville være feil å påstå at Warrior Within var et dårlig spill, men det er ikke seriens beste – og da lurer igjen jeg på hvorfor Ubisoft valgte akkurat dette til å representere franchisen på Sonys lille håndholdte.
Til de som ikke kjenner til Prince of Persia: Warrior Within eller serien i det hele tatt, spiller du en ung og atletisk arabisk prins som har kommet i konflikt med intet ringere enn tiden. Historien er kompleks av natur, så jeg korter det ned til å si at en slags kronologiens vokter, Dahaka, er ute etter å ta prinsens liv, etter at sistnevnte skapte en tidsrift da han reddet sultanens palass fra ødeleggelse i Sands of Time. Den eneste måten å stoppe Dahaka på, er å dra tilbake til øya hvor den såkalte tidssanden ble lagd, for der å reise tilbake i tid og forhindre det.
En engelskmann i New York
Noe av det jeg fant negativt med Warrior Within, og som en direkte følge også gjør seg gjeldende i Revelations, er at de har byttet bort det stemningsfulle landskapet og den flotte, anvendelige babylonske arkitekturen. Som erstatning blir vi introdusert for et kaldt og halvskummelt gotisk slott. Det er hele tiden noe som ligger og skurrer og jeg klarer ikke å plassere en arabisk prins i disse omgivelsene – på samme måte som jeg hadde vanskeligheter med å godta at den siste samuraien var en blekfeit amerikaner ved navn Tom Cruise.
Spillopplevelsen er som i de andre spillene i serien en todelt affære. Man veksler stadig fra actionfylte og noe monotone sverdkamper, som i for eksempel God of War, til å sitte og nistirre på skjermen – på søken etter en måte å komme seg videre.
Selv om det finnes mange kombinasjoner hvor du både kan bruke omgivelsene og flere våpen, bunner det som oftest ned i at du stort sett holder deg til de enkleste bevegelsene - mye fordi spillet alt for ofte tillater deg nettopp dette. Det er ingen tvil om at prinsen er en akrobatisk krabat av de sjeldne, og utfører til imponerende skue svært så spektakulære kombinasjoner. Problemet er bare at så lenge en noe matt kunstig intelligens ikke krever at du gjør stort annet enn å løfte sverdet slik at motstanderne kan løpe i det, er det ikke vits å gjøre noe stort nummer av det.
Fascinerende puslespill
Puzzle-delen, eller det å finne en vei for å komme seg fra A til B, er en av spillets aller sterkeste sider. Denne delen av Prince of Persia har fascinert og gitt meg hodebry mang en gang. Timing og presisjon har alltid vært viktige begreper, og bare det å vite hvor og når du skal hoppe skiller ofte livet fra døden. Det er på sett og vis greit at du skal straffes for din egen udugelighet hvis du faller ned i avgrunnen like før neste lagringsplass, men den selsomme prinsen er begavet på flere områder og kan i små drag kontrollere tiden, så om du skulle falle ned fra en avsats kan du et visst antall ganger spole tilbake handlingen noen sekunder og prøve på nytt.
Det som derimot ikke er greit, er når teknisk svikt overtar for den menneskelige varianten på viktige områder i spillprogresjonen. Selv om jeg kanskje på forhånd hadde håpet det, klarer ikke prinsen å kontrollere det mange andre har prøvd; PSP-ens lastetid. Jeg har for lengst forsonet meg med at UMD-disken ikke er guds gave til mennesker med dårlig tid, men spillet kan da for svarte ikke begynne å laste når du er på vei gjennom kritiske punkt. Det lastes forferdelig mye, noe som stykker opp en ellers god spillopplevelse.
Frynsete lydside
Lyd skal være med på å skape autentisitet, noe jeg ikke føler er tilfellet i dette spillet. Selv om det ikke er en spesielt stor andel dialog, er denne like velspilt som i en ungarsk såpeserie. Inntrykket av et platt og stereotypisk persongalleri ble opplest og vedtatt i det øyeblikket rollefigurene åpnet kjeften. Jeg er ikke imponert over resten av lydeffektene, og de to forskjellige panikkskrikene den ellers så sindige prinsen ytrer er irriterende pinlige allerede første gangen. Musikken føles dessuten noe malplassert, og det kan late til at den begynner og slutter akkurat når den selv finner det for godt.
Til tross for at rollefigurene og da spesielt prinsens fysikk til tider er praktfull, har den generelle grafikken på omgivelsene og mellomsekvenser en tendens til å bli noe grøtete å se på. Kameraet har generelt gode muligheter og er taktilt sett enkelt å kontrollere, men har sine svakheter da det noen ganger rett og slett ikke lar seg temme. Det som likevel irriterer meg mest ved grafikken er en noe ustabil gjennomføring av lyssettingen. Den endrer seg svært mye over små områder, og man blir ubevisst sittende å vri på PSP-en for å hele tiden se i den vinkelen området er mest opplyst i. Som så mange andre spill til konsollen får også Revelations problemer med bildeoppdateringen når det skjer mange ting på en gang - noe som absolutt ikke gjør seg da dette er et spill hvor de rette knappene må trykkes på eksakt rett tid.
Bitre, gjentatte forsøk på å passere vanskelige hindre kombinert med den gode mestringsfølelsen når du overkommer dem, trekker deg ubevisst lengre inn og du ønsker mer. Dette gjør, til tross for fraværet av flerspillermuligheter, at spillet får en ganske god varighet.
Konklusjon
PSP-prinsen blir nok aldri konge, men det ligger helt klart et potensiale for slike titler på håndholdte konsoller. Jeg føler etter å ha prøvd både konsoll- og PC-versjonene av spillene i serien, at jeg på en måte blir litt avspist med denne tittelen. Revelations kunne vært mer enn et ganske godt spill om Ubisoft hadde klart å kvitte seg med endel tekniske svakheter, samt forsterket med en mer engasjerende og levende omgang med sverdet. Videre hadde jeg gjerne sett at noe ugress i form av floskler og klisjeer hadde blitt luket ut av en ellers inspirerende og god historie.
