Primals deilige protagonist heter Jen. Hun er på heavy-konsert med kjæresten Lewis da de blir angrepet av en kappekledt figur som ikke er medlem av bandet. Figuren bortfører Lewis og etterlater Jen i koma. I bevisstløs tilstand svever sjelen hennes over til en annen sfære - Oblivions astrale verden hvor hun møter den lille djevelen Scree. Scree er en stor kriger fanget i en liten kropp, men han har fortsatt digre magiske krefter. Scree forteller om den evige konflikten mellom Order og Chaos, og hvordan Chaos er i ferd med å vinne. Dette vil få store konsekvenser både for Oblivion og menneskenes egen verden. Han lærer også Jen at hun selv er halvt demon og at hun er nøkkelen til kampen mot Chaos.
Jen må reise gjennom fire verdener befolket med ulike typer demoner, og siden hun er utstyrt med de rette genene kan hun plukke opp egenskapene til de forskjellige rasene. Scree er også med henne hele veien, og spilleren skifter på å kontrollere de to. En stor del av Primal går ut på å løse ulike problemer og finne måter å komme videre på, og det er helt nødvendig å utnytte begge karakterenes unike egenskaper. Scree er for eksempel en djevel til å klatre opp og ned vegger, mens Jen kan skifte mellom menneske- og demonskikkelse med våpen som spenner fra skarpe klør til flammende sverd. De to første demonrasene hun møter er i bunn og grunn gode, mens de to siste er i forbund med Chaos. Det loves noen heftige personlighetsforandringer når Jen skifter form. Vi kan bare bekrefte at det er ganske dramatisk og visuelt slagkraftig første gang Jen tar demonskikkelse. Hun blir rett og slett stor og stygg. Disse skiftene har stor innvirkning på historien og er ganske traumatiske for hovedpersonen. Det kan jo også hende at kjæresten hennes kommer til å få et par traumer når hun endelig klarer å redde ham.
Statuer et eksempel
Scree er en levende steinstøtte med evnen til å ta kontroll over andre statuer han kommer over. I testversjonen hadde vi problemer med å åpne en dør, men så fort Scree klarte å overføre sjelen sin til statuen som voktet inngangen var det en smal sak å gjøre vei. Studio Cambridge lover heftige kamper mellom enorme steinfigurer og gigantiske demoner. Scree har i tillegg den fordelen at han forvandles til stein hver gang Jen er i slåsskamp, noe som gjør ham usårbar. Etter hvert som de to parhestene beveger seg gjennom Oblivion finner de en masse energisteiner (lodestones) som Scree lagrer i kroppen. Det er denne energien som gjør det mulig for Jen å beholde demonskikkelsen og hun kan når som helst hente energi fra ham.
Som en annen gribb kan Scree også bruke døde fiender som energikilde. Alle slåsscener i Primal foregår som nærkamp og i begynnelsen kan kampsystemet virke litt begrenset og veldig uvant med utstrakt bruk av skulderknappene. Produsentene hevder at spillmotoren byr på både superangrep, komboer, motangrep og blokkeringer uten at Gamer.no helt klarte å få sving på slåssingen i løpet av den korte demoen. Systemet kan absolutt ha noe for seg, men det krever nok en del øvelse. Hvert demonrike har egne monstre (vakter og individuelle personligheter) og et ganske aggressivt dyreliv som synes Jen ser saftig og god ut. Rovdyrene vi støtte på så ekle ut, men var ikke for vanskelige å mose. AI-en deres (Artificial Inteligence eller kunstig intelligens på norsk) var heller begrenset, mens de store slemme demonene var en del kjappere mellom hornene. Dette er også i tråd med produsentenes ord - dyr er lite intelligente, demoner er mer intelligente. Totalt finnes det over 20 ulike fiendetyper og seks boss-monstre. Innenfor disse 20 rasene eksisterer i tillegg en rekke variasjoner, muligens etter samme mønster som monstervariasjonene i Diablo-serien på PC (noe som skal bringe antall unike individer opp til rundt 100).
Dødsfint
Grafikkstilen i Primal leder tankene til den gamle klassikeren Soul Reaver på PSOne, noe som er en veldig god ting. Jen er nydelig modellert og står i perfekt kontrast til det mørke og maskuline miljøet hun ferdes i. Smådetaljer som frostrøyk fra munnen hennes eller de skiftende ansiktsuttrykkene gjør Primal til en saftig biff for øynene, med stemningsskapende partikkel- og lyseffekter som gir Oblivion det rette magiske anstrøket. Den demoniske forvandlingen er også så oppsiktsvekkende at Gamer.no fikk seg en støkk første gang. Demoen har en del clipping-problemer, men vi regner med at slike bugs blir utslettet før slippdatoen.
De ulike områdene av Oblivion er løst basert på faktiske historiske epoker (Romerriket, det franske aristokratiet) og sørger for geologisk variasjon fra dype vann til høye fjell. Historien fortelles med en rekke kuttscener og disse er gjort med den utmerkede grafikkmotoren og i et helproft filmspråk. Primal er i bunn et eventyrspill og mye innsats er lagt ned i presentasjon og skuespill, som ved første visning virker som noe av det beste vi har sett på PS2. Jens livstrette stemme og litt kyniske holdning kan minne om April fra norske Den Lengste Reisen eller vår alles Buffy The Vampire Slayer, og føyer seg pent inn i rekken av jenter med sterk personlighet og tilsvarende lårmuskler. Stemmen bak Jen er Hudson Leick som spiller Callisto i tv-serien Xeena (du ser den på ZTV), mens lille mektige Scree gjøres av en av stjernene fra Babylon 5.
Konklusjon
Primal har som sagt vært under utvikling i over to år. Dette er aller mest synlig i den svært engasjerende historiefortellingen og grafikkmotoren. Spillet har visse problemer med originaliteten og låner kjente elementer fra et bredt spekter av andre spill, tv-serier og mytologi. I utgangspunktet er ikke dette noe problem, alt står og faller på hvordan den ferdige miksen smaker. Førsteinntrykket er at produsentene ennå ikke er helt i mål med spillbarheten. Problemene du skal løse er litt for kjedelige og kampsystemet for lite fleksibelt. Historiefortellingen virker derimot svært lovende og kunne garantert gjort seg på skjermen som helaftens spillefilm. Vi skal ha krusifikset klart og vievannet i bakhånd når det ferdige spillet dukker opp - det kan bli en besettende opplevelse eller bare en grøssende pen historie.
