Eksotisk våpenarsenal
Et førstepersons skytespill er avhengig av at våpnene føles tilfredsstillende å bruke, og det gjør de definitivt i Prey. Med unntak av den smått ubrukelige skiftenøkkelen har alle sammen et eksotisk og organisk preg, og selv om de dekker de vanlige funksjonene (maskingevær, snikskytterrifle, hagle, granatkaster, og så videre), føles de unike nok til at det er morsomt hver gang du finner et nytt våpen. Alle har to forskjellige skytemoduser og det er alltid situasjoner hvor det lønner seg å bruke et våpen fremfor et annet, noe som sikrer at hele arsenalet føles nyttig og brukes flittig.
Enkelte ganger må vi navigere gjennom mørke korridorer (Prey er jo tross alt basert på Doom 3-motoren), og da må Tommy frem med lighteren sin for å lyse opp. Dette er egentlig litt smart; lighteren blir nemlig raskt varm, slik som virkelige lightere. Dermed har utviklerne kunnet gi oss en begrenset lystilgang uten å ødelegge troverdigheten, slik alle de ubrukelige lommelyktene vi får i andre spill har en tendens til å gjøre. Mørke korridorer er det uansett rimelig få av i Prey, så hvis du frykter at spillet har tatt etter Doom 3 på det området, kan du puste lettet ut. Gameplayet får også litt variasjon av at vi etter hvert får tilgang til et romskip, som gir oss noen Descent-aktige sekvenser.
Spillhelt med evig liv
En litt spesiell side ved Prey er at det ikke er mulig å dø. Når Tommy mister så mye helse at han under normale omstendigheter hadde dødd, sendes han i stedet bare til en åndeverden, der han må tilbringe noen sekunder omgitt av onde ånder (som han kan skyte for å få ekstra helse og ammunisjon til åndevåpenet sitt). Når denne lille straffeperioden er over, sendes han tilbake der han var. Det positive med dette er at det ikke er noen vits i å bruke "quicksave"-funksjonen særlig ofte, samtidig som du slipper å spille vanskelige områder flere ganger. Men det er nok noen som føler at dette tar bort mye av spenningen, da du aldri straffes for å spille dårlig. Det ideelle hadde kanskje vært om folk kunne velge om de ville spille med denne muligheten eller ikke, og eventuelt fått mer poeng for å spille uten.
Prey er uheldigvis ikke spesielt langt. Jeg brukte cirka 7 timer med spilling på å komme gjennom spillet for første gang (og litt mindre da jeg spilte gjennom spillet på Xbox 360, men da visste jeg tross alt hele tiden hva jeg skulle gjøre). Samtidig følte jeg egentlig at spillet var langt nok, og jeg tror nok jeg hadde blitt lei om det hadde vært særlig mye lenger. Dette er til en viss grad fordi spillet ikke introduserer særlig mye nytt etter hvert som tiden går, og med enkelte unntak preges det heller lite av den friske fantasifullheten vi får i begynnelsen. Spillet fortsetter å være morsomt hele veien, men blir rett og slett litt forutsigbart etter hvert.
Spillet kommer også med flerspillermuligheter, for opp til åtte spillere samtidig (på begge plattformer). I utgangspunktet virker dette lite, og inntrykket forsterkes av at spillet kun støtter to moduser; "deathmatch" og "team deathmatch". Jeg synes likevel flerspillerdelen er veldig underholdende, ikke minst på grunn av spillets underlige forhold til tyngdekraften og de dynamiske portalene, som gjør at du helst bør ha øyne i nakken (eller på toppen av hodet) for å unngå ubehagelige overraskelser. Hadde Prey kun kommet med enspillermuligheter, hadde det sannsynligvis endt opp med en syver, men flerspillerbiten gir såpass mye ekstra underholdning at spillet karrer til seg den karakteren du ser på bunnen av siden.
Gameplayet i Prey er stort sett identisk på Xbox 360 og PC. Faktisk er jeg svært positivt overrasket over kontrollene på 360-versjonen - jeg savnet aldri musen og de trofaste WASD-tastene under gjennomspillingen. I flerspiller kunne jeg imidlertid tenke meg de litt kjappere PC-kontrollene, da jeg lett ble offer for brutale motspillere med lynreflekser. Grafikken ser flott ut på begge plattformer, men har du en god PC (og du trenger ikke noe svindyrt monster av en maskin heller), er PC-versjonen overlegen, både i forhold til bildekvalitet og oppdateringshastighet. 360-versjonen slår tilbake med muligheten til å låse opp prestasjonspoeng (om enn noe lettkjøpte slike), men alt i alt vil jeg nok anbefale PC-versjonen om du har maskinvaren i orden.
Konklusjon
Hvis du bare planlegger å spille enspillerdelen av Prey, kan du late som det står en syver under konklusjonen. Som et enspillerspill er Prey solid, underholdende og til tider friskt, men litt i korteste laget og litt forutsigbart etter hvert. Det at omtrent hele spillet foregår i samme type omgivelser hjelper heller ikke, på tross av at flere av kulissene er spektakulære. For all del – dette er gode saker, og vil garantert ende som en av årets beste spillopplevelser i denne sjangeren, men noen klassikerstempel får det ikke.
Flerspillerbiten føles spennende nok til at spillet likevel sikrer seg en åtter. Antall spillere er begrenset, og vi får egentlig bare én enkelt modus, men det er lite som er så tilfredsstillende som å stå rolig i taket, direkte over en motstander, og sende ham til de evige jaktmarker uten at han noensinne skjønte hva som traff ham.
Merk: Skjermbildene i denne artikkelen er tatt fra PC-versjonen.
