Nesten en normal by
Etter hvert som du spiller vil du få enkelte grupper mot deg, og de tidligere nevnte antispilldemonstrantene er den første gruppen mennesker som vil se på deg som fiende. Disse vil ignorere politiet og skyte etter deg med en gang de ser deg. Heldigvis ignorerer ikke politiet dem, så det er stort sett mulig å la lovens håndhevere ta seg av slike aggressive bøller. På dine reiser rundt i Paradise blir du ofte vitne til blodige kamper mellom folk som ikke har noen ting med deg å gjøre. Det er ikke slik at alt gameplayet foregår ute i Paradise sine gater. Som sagt kan du gå inn i de aller fleste bygninger, og noen av dem er såpass store at de er egne brett i seg selv. Mange av oppdragene leder inn i lineære brett typisk dem vi finner i vanlige skytespill, og disse er stort sett godt laget. Postal 2 inneholder til og med to "brennende bygning"-brett, og takket være spillets gode spesialeffekter tar disse seg svært godt ut.
Paradise er en by som inneholder det meste av det en normal liten by skal inneholde, samt en del mer bisarre ting. Byen har eget vaskeri, en rekke spisesteder, en spillehall, et bibliotek, en politistasjon og mye, mye mer. De fleste av disse stedene behøver du aldri å gå inn i, men for de av oss med stor utforskertrang kan det være mange gode grunner til å ta turen innom de forskjellige stedene. Du kan gå inn i de aller fleste bygningene og lete etter ting som kommer godt med, men husk at hvis du blir oppdaget på et sted du ikke har noe med å være kan du risikere å bli skutt etter av sinte huseiere eller arbeidere. Vanligvis vil folk løpe for å finne en politibetjent, og da bør du helst være borte når lovens lange arm kommer for å undersøke.
Paradise er, i ennå større grad enn GTA 3's Liberty City, lagt opp for å belønne dem som bruker tid på å utforske landskapet. Hvis du ser et område som ser vanskelig ut å nå kan du nesten være hundre prosent sikker på at det ligger ett eller annet snadder der og venter på deg. Det å utforske byen er dessuten et must hvis du vil ha noen særlig glede av spillet. Postal 2 er et svært kort spill, og hvis du bare gjør det som er absolutt nødvendig for å klare oppdragene dine vil det være over i løpet av noen timer, og du vil ha gått glipp av svært mye av det Paradise har å by på. Et av de artigste stedene i byen er en elefantfarm (med ordentlige elefanter med seriøse nerveproblemer og en stor trang til å trampe på folk), og denne behøver du aldri å besøke i forbindelse med noen oppdrag. Det er nesten trist å tenke på at enkelte går i gjennom hele spillet uten noensinne å se en elefant gå amok. Byen forandrer seg også litt fra dag til dag. En dag er det kanskje en fest i en av husstandene, en annen dag kan du risikere å få se et orkester marsjere gjennom byen.
Kontroversielt innhold
Før vi går videre bør jeg kanskje komme med en advarsel: Uansett hva du gjør, ikke ta dette spillet seriøst. Det er bare et spill. Hvis du er en av dem som mener at komikere som Otto Jespersen og Trond Kirkvaag har en tendens til å spøke med ting det ikke bør spøkes med vil du nok ikke like Postal 2. Dette spillet spøker med alt, fra religion og homoseksualitet til dyreplageri og brannstiftelse. Intet er hellig i Paradise. For å nevne et eksempel kan jeg si at i et oppdrag skal du skrifte i kirken, som samtidig blir angrepet av islamske fundamentalister. Denne sekvensen er omtrent så politisk ukorrekt som det overhodet er mulig å bli. Spillets bruk av katter som levende lyddempere kommer nok også til å vekke harme hos mange.
Når det gjelder blod og gørr er egentlig ikke Postal 2 spesielt ille. Det blir litt blodsprut (og i og med at spillet simulerer væsker på en god måte kan du se hvordan blod f.eks. renner utfor en bakke), men modellene blir stort sett ikke synlig påvirket av skader slik de blir i Operation Flashpoint eller så til de grader i Soldier of Fortune 2. Unntaket er folk som har blitt utsatt for flammer, de blir seende ganske groteske ut. Dessuten er det mulig å slå hodet av folk. Sett i forhold til de hundreogørten gore-zonene i Soldier of Fortune 2 sine modeller er dette rimelig tamt, og det gjør at volden i Postal 2 får et klart tegneseriepreg i forhold til den realistiske og ofte kvalmende volden i SoF 2. Dette betyr imidlertid ikke at spillets attenårsgrense er ufortjent, dette er ikke et spill for barn. Det er situasjonene og ikke det visuelle som kan gjøre inntrykk.
