I Twin Sectors dystre fremtid har menneskene virkelig rotet det til. Jordkloden er ubeboelig, og den eneste måten å overleve på er å lagre de siste restene av menneskeheten i kryosøvn, i et anlegg dypt under jorden. Man får selvsagt ikke plass til alle, så man fokuserer heller på eliten. De beste av oss er de som, om mange herrens år, skal våkne opp igjen og kolonisere planeten på nytt (utvilsomt slik at de kan forårsake nok en katastrofe en eller annen gang i fremtiden).
Du spiller Ashley Simms, som våknes opp av kryosøvnen av anleggets superintelligente (men usedvanlig inkompetente) datamaskin. Han forteller at noe er galt, og at om situasjonen ikke ordnes vil alle dø innen ti timer. Uheldigvis har han ikke mulighet til å vekke opp noen andre, så hvis ikke du får fikset problemet vil menneskeheten utryddes. Ingen grunn til å føle seg presset, med andre ord.
Hjernetrim og plattformhopping
Twin Sector er ikke et skytespill, selv om det kanskje ser slik ut. Det minner i stedet litt om klassiske Portal, for her er fokuset å komme seg gjennom en serie miljøer designet for å sette både hjernen og refleksene på prøve. Til å hjelpe deg har du to høyteknologiske hansker, som kontrolleres ved hjelp av høyre- og venstreknappen på musen. Du bruker venstreknappen for å trekke ting til deg, og høyreknappen for å skyve dem fra deg.
Hvis du for eksempel peker på ei tønne som ligger litt unna og holder inne venstreknappen en stund før du slipper, vil tønnen komme flygende mot deg. Du kan også holde ting i luften foran deg ved hjelp av denne knappen (så kan de roteres ved hjelp av musehjulet). Men dette er ikke alt. Peker du på en vegg, eller et annet stasjonært objekt, og holder inne venstreknappen vil du trekkes mot veggen. Peker du på taket, trekkes du opp i luften (før tyngdekraften tar over, og kaster deg ned igjen).
Dette gir deg en spennende og unik måte å navigere deg gjennom miljøene på, og de intrikate omgivelsene er selvsagt designet slik at du må utnytte deg maksimalt av egenskapene for å komme deg videre. Hvis du for eksempel må komme deg opp på en avsats som er litt for høy til at du kan hoppe dit, kan du peke på taket eller veggen bak, og bruke tiltrekningsfunksjonen for å trekke deg opp.
Slik akrobatikk er bare en liten del av det Twin Sector har å by på. Basen er fullstappet av andre utfordringer, som dødelige lasergjerder, brennende korridorer og låste dører. For å komme deg forbi disse må du utnytte deg av en rekke ulike ting du finner i miljøene. En ball laget av superkomprimert søppel kan for eksempel bryte opp en låst dør, om den treffer hardt nok. Eksplosivt materiale kan også brukes til å komme seg videre, men vær forsiktig så du ikke sprenger deg selv i lufta. Enkelte nivåer har også mer unike elementer, slik som knapper du kan skru på for å påvirke tyngdekraften.
Twin Sector bruker likevel ikke fryktelig mange virkemidler for å skape et spennende og utfordrende gameplay. Det er måten virkemidlene stadig brukes i nye situasjoner på som gjør at spillet holder seg friskt. En fastmontert laserkanon med bevegelsessensor kan for eksempel være en dødelig hindring i én situasjon, og en verdifull alliert i en annen.
Hva slags base ér dette, egentlig?
Hvis du har levd en stund, husker du utvilsomt hvordan omgivelsene i 3D-spill var tidlig på nittitallet. Grafikkteknologien var så enkel at man ikke kunne lage realistiske miljøer. I stedet fikk vi labyrintaktige militærbaser, som ikke forsøkte å være noe annet enn kulisser for skytingen, hoppingen eller hva det nå var spillet fokuserte på. Det var ikke noe poeng i å forsøke å lage miljøer som lignet på noe vi ville finne i virkeligheten, for det klarte man uansett ikke å gjøre.
Å spille Twin Sector er som å reise tilbake til denne tiden. Miljøene i dette spillet består av korridorer og rom som ikke ser ut til å ha noen som helst annen funksjon enn å tilby hinderløyper for deg som spiller. Spillet forteller deg kanskje at du er i et avfallsanlegg eller en pumpestasjon, men områdenes oppbygning har fryktelig lite med det de skal forestille å gjøre.
Miljøene minner derfor litt om dem vi fant i Portal, men der Portals miljøer aldri ble presentert som annet enn hinderløyper forsøker man her å få deg til å tro at den usannsynlige arkitekturen er laget med realistiske formål.
I starten av spillet skurrer kombinasjonen av de usannsynlige omgivelsene og forsøket på å lage en seriøs historie veldig, men heldigvis er dette noe man venner seg til etter hvert. Twin Sector er tross alt et spill, og så lenge utviklerne har gjort det de kan for å sikre at nivåene er interessante fra et spillmessig ståsted, får det bare være at realismen er så godt som ikke-eksisterende.
Stadig trøbbel
Uheldigvis blir det raskt klart at Twin Sector har langt mer alvorlige problemer å stri med enn at miljøene ikke virker ekte. Det å bruke hanskenes gravitasjonskraft for å navigere deg rundt i miljøene er et spillelement man aldri blir hundre prosent komfortabel med. Hvor mye du trekkes fremover eller skyves bakover avhenger av litt for mange variabler til at det blir helt forutsigbart, og måten nivåene er laget på betyr at selv de minste feil straffes hardt.
Det er nemlig ekstremt lett å bli drept i dette spillet. Bare det å falle litt for langt fører til døden, og nivåene er fulle av steder hvor et blunk på feil tidspunkt kan være fatalt. Lange lastetider fører til at du noen ganger bruker mer tid på å laste inn spillet igjen etter dødsfall enn du faktisk får brukt på å spille. Irriterende er det også at selv om spillet har en hurtiglagre-funksjon må du manuelt huske på å laste den inn. Venter du litt for lenge etter at du er død, vil nemlig spillet laste inn lagringen ved forrige sjekkpunkt, uansett hvor mange ganger du har hurtiglagret etter det.
Spillets høye vanskelighetsgraden er rett og slett utrolig irriterende, og det er litt som om utviklerne ikke helt vet når de skal stoppe. Når du konsentrerer deg om vanskelige akrobatiske utfordringer, blir det lett frustrerende når du samtidig har svevende, dødelige kuler i hælene dine, og laserkanoner som skyter etter deg og dreper med ett eneste treff.
Jeg synes dette er veldig synd, fordi de gangene jeg ikke river meg i håret av frustrasjon, har jeg det faktisk veldig moro med dette spillet. I starten er nivåene ukompliserte (ikke «lette»), og det samme er nøttene du får servert. Men etter hvert som du kommer videre, blir utfordringene langt mer intrikate, og man må faktisk bruke hodet for å lykkes. Igjen minner spillet litt om Portal, med sine intelligente nivåer og tilfredsstillende utfordringer.
Dette er i seg selv noe som gjør at jeg ønsker å like dette spillet. Portal var et glimrende eksempel på hvordan man kunne lage virkelig herlige gåteløsningsspill i 3D, og på sitt beste bringer Twin Sector frem mange av de samme følelsene som Portal skapte. Dessverre er det alt for mye frustrasjon og ergrelser mellom godbitene til at dette er et spill jeg med hånden på hjertet føler jeg kan anbefale, selv om det også gjør mye bra.
Det hjelper heller ikke at det virker som utviklerne har hatt litt hastverk med å få spillet ut. De har for eksempel ikke hatt tid til å korrekturlese dialogene i spillet, noe som i det minste betyr at vi får litt utilsiktet moro på kjøpet. Primært er det den stakkars datamaskinen Oscar som lider av dårlig oversatt engelsk – og hvem vet, kanskje man rett og slett ikke laget ham bedre.
Presentasjonen ellers er helt grei. Teknologien bak spillet virker solid, og det eneste problemet her er Doom-fenomenet, altså at de fleste omgivelsene ser helt like (og veldig kjedelige) ut. Det går mest i grå korridorer, og det er jo ikke fryktelig spennende. Jeg må i det minste gi litt skryt til skuespilleren som har rollen som Ashley selv – hun virker akkurat passe frustrert og forvirret over situasjonen hun er i, og gjør en god jobb (i motsetning til Oscar).
Konklusjon
Twin Sector er et spill som har potensialet til å nå store høyder. På samme måte som Valve-klassikeren Portal leverer det intelligente og intrikate nøtter, og situasjoner som føles virkelig tilfredsstillende å overkomme. I motsetning til Portal sliter det imidlertid veldig med vanskelighetsgraden. Det er rett og slett alt for frustrerende til tider, med et stort fokus på prøving og feiling. Det hjelper ikke at feilingen innebærer døden, og en lang lastetid før du kan prøve – og feile – igjen. Jeg vil ikke dømme dette spillet nedenom og hjem – det har mange fine lyspunkter. Men vær oppmerksom på at utviklerne gjør nesten like mye feil som de gjør rett.
Twin Sector kan kjøpes via digital nedlasting, blant annet hos GamersGate og Steam.
