Da prototypen til The Legend of Zelda: The Wind Waker ble vist fram for første gang under Nintendos egen spillmesse, Space World i 2001, haglet kritikken mot valget av cel-shadegrafikk. Shigeru Myamoto forsvarte seg modig og argumenterte for at dette ville utvide seriens rekkevidde til å nå flere aldersgrupper. Selvsikkert mente «Mister Nintendo» at folk ville like spillet, bare de fikk testet det med sine egne hender.
Den som ler sist ler best. Året etter fikk journalister prøve spillet på E3, og all kritikk forsvant som dugg for solen. Mange rangerer Wind Waker helt i toppsjiktet av Zelda-spill, og de fleste har nå trykket det grafiske uttrykket i spillet til sitt bryst. Verden roper konstant etter et nytt spill i Zelda-serien, så hvorfor ikke gi ut en gammel klassiker i oppusset drakt for å døyve ventetiden?
Lysere tider
Det har gått ti år siden The Legend of Zelda: The Wind Waker ble gitt ut for første gang, og mye har skjedd på grafikkfronten det siste tiåret. Til tross for at høyoppløste bilder har vært standard i ganske mange år allerede, kastet Nintendo seg på HD-bølgen først for et snaut år siden med Wii U.
Den oppdaterte grafikken i Wind Waker HD er ikke den største revolusjonen verden har sett. Selv om grafikkteknologien har tatt gigantiske steg er nå cel-shading en gang cel-shading.
Misforstå meg rett, grafikkmessig er originalen og HD-utgaven langt unna hverandre. Alt ser vesentlig bedre ut nå. Fargene er sprekere og lysere, linjer er tydeligere og spillet er mye mer detaljrikt. For eksempel ser husene på Windfall Island kjempebra ut, enda så stusslige de egentlig er.
Figurer og objekter virker mer tredimensjonale, særlig i situasjoner med mye lys. Når Link åpner en kiste med noe ekstra snasent oppi, ser man tydelig at ansiktet og hodet er rundt og ikke så flatt som i en tegnefilm.
Dog virker kontrasten å være skrudd noe høyt opp i HD-utgaven. Løper man rundt på en øy med stekende sol over hodet kan det til tider bli litt vel lyst. Det blir så lyst at bildet nærmest blir slørete og grått øverst på skjermen. Lavere kontrast eller i det minste muligheten til å justere kontrasten etter eget ønske hadde ikke vært å forakte.
Utforskning er ekstra gøy i Wind Waker, for det er noe nytt å se og oppleve på hver eneste øy. Nye sideoppdrag, rare personligheter eller skatter venter på alle de tørre flekkene i det store havet.
På bøljan blå
Store deler av spillet tilbringes ute på sjøen i en liten, rød båt. Jeg hadde fullstendig glemt hvor behagelig det er å seile fra øy til øy siden sist jeg spilte originalen. Enda så ensformig det kan høres ut, er det beroligende å skjære gjennom de blå bølgene, mens man får selskap av et par måker. I HD-versjonen kommer objekter i horisonten raskere frem enn i originalen. Det gjør det ytterligere motiverende å seile når man ser målet langt der fremme.
Underveis kan man komme over skatter som må fiskes opp, fiender som kan bekjempes eller nye øyer å besøke. Utforskning er ekstra gøy i Wind Waker, for det er noe nytt å se og oppleve på hver eneste øy. Nye sideoppdrag, rare personligheter eller skatter venter på alle de tørre flekkene i det store havet.
På mange av øyene skjer det riktignok ingenting om man ikke har kommet langt nok i historien, noe eller noen dukker bare opp på natten når det er nymåne eller andre faktorer som spiller inn. Ettersom det skjer noe spesielt i hver enkelt av de 49 rutene på kartet er det lett å miste oversikten over hva som skjer hvor og når. Siden kartet nå vises på GamePad-en skulle jeg ønske utviklerne hadde integrert muligheten til å tegne og notere på kartet, slik man kunne i The Legend of Zelda: Phantom Hourglass.
Bedre kontroller
GamePad-en viser kartet og inventaret i hver sin fane som man enkelt kan veksle mellom med et trykk på en knapp. Hver av rutene på kartet kan zoomes inn på inntil tre ganger. Ved siden av hovedkartet vises annen info som hvilken vei det blåser og skattekart man har funnet.
Utstyrsfanen gir en ryddig oversikt over alt man har plukket med seg på veien. Flasker, kikkert, bomber og så videre. Med berøringsskjermen kan man enkelt og praktisk tilegne de forskjellige tingene til en knapp uten å måtte pause spillet. Dette er nok en pekepinn på hvordan GamePaden kommer til å integreres med nye Zelda-spill i framtiden.
Gyroskopfunksjonen i kontrolleren blir også flittig brukt. For eksempel kan man bruke den store håndkontrollen til å se seg rundt, eller sikte med bomerangen. Så lenge man passer på å holde GamePad-en rett framfor seg når man trykker på knappen fungerer dette utmerket. Under stressende situasjoner som for eksempel i en sjefskamp havner kanskje håndkontrollen litt litt på skjeiva og konsollen kan slite med å skjønne hvor man egentlig peker med kontrollen.
Man kan velge å skru av gyroskopfunksjonen og bare bruke stikkene som i gamle dager. Det er kanskje mer pålitelig å bruke stikkene, men samtidig føles det også mer trått. Å sikte med gyroskopet er både raskere, mer presist og morsommere.
Flaskepost
Wind Waker er betraktet som et av de enkleste i Zelda-serien. Det har Nintendo forsøkt å gjøre noe med i den oppussede utgaven. Fra hovedmenyen kan man når som helst skru av og på «Hero Mode». Dette er en ekstra vanskelighetsgrad hvor fiendene gjør dobbelt så mye skade, og man får ikke tildelt noen ekstrahjerter ved å kutte gress eller knuse potter.
Fiendene er fortsatt like enkle å beseire, men det er uunngåelig å miste hjerter over tid, og på et eller annet tidspunkt vil man gå tom for hjerter. Alt håp er imidlertid ikke ute. Det er selvsagt mulig å få kjøpt helseeliksirer eller fange feer på flasker. Passer man på å alltid ha en fe eller to på lager skal man nok klare seg meget bra.
Sliter man med å komme forbi en gåte, eller trenger et hint til hvor man skal gå, kan man nå sende flaskepost ut på det sosiale nettverket, Miiverse. Funksjonen heter «Tingle Bottle» og erstatter Game Boy Advance-linken «Tingle Tuner». Funksjonen er ikke testet i praksis siden Miiverse-kanalen til Wind Waker HD ikke er åpen i Europa enda. Etter spillets lansering vil man kunne finne flaskeposter på stranden, sendt fra spillere som sitter fast, eller som bare vil sende en hilsen. I teorien er dette en fabelaktig måte å få aktivitet på Miiverse. Vi får bare krysse fingrene for at det fungerer like bra i praksis.
Konklusjon
Det er litt merkelig at Nintendo har valgt å pusse opp akkurat dette spillet. Grafikken i Wind Waker er tidløs nok i utgangspunktet og spillmekanikkene var også meget gode i 2003. I mine øyne hadde det kanskje vært mer på sin plass å lage en nyversjon av Twilight Princess, som jeg verken synes så spesielt bra ut — og det var ting ved mekanikkene som ikke fungerte optimalt. Det er også mange som håper på en nyversjon av Majoras Mask.
Jeg er imidlertid svak for nostalgi, og tar naturligvis imot denne oppussede versjonen av et fantastisk spill med åpne armer. Nyversjonen gjør det bra på de samme områdene som originalen. Det er den samme fantastiske historien, forbedrede spillmekanikker og et enda vakrere utseende. Selv om bevegelseskontrollen også har noen mindre gode sider er det i det store bildet nærmest uvesentlig for helheten.
Musikken i Wind Waker er min personlige favoritt fra Zelda-serien. Når vinden river tak i seilet, solen kikker over horisonten og den nydelige melodien fra sjøen begynner å spille kan man ikke annet enn å lene seg godt tilbake og kose seg. Musikken bidrar fortsatt like sterkt til å sette den gode stemningen gjennom hele spillet, og er så bra at jeg fort kan finne på å sette på musikken også når jeg ikke spiller.
Den nye vanskelighetsgraden «Hero Mode» skulle jeg riktignok heller ønsket at inneholdt nye og vanskeligere templer, som i «Master Quest» til Ocarina of Time. Utviklerne har tatt en litt for enkel utvei med «Hero Mode». Forhåpentligvis betyr det at de ikke ville bruke for mye tid på dette spillet, og heller fokusere på et splitter nytt Zelda-spill.
Og mens vi venter på noe nytt, er The Wind Waker HD en av de beste måtene å døyve abstinensene på.
Les også vårt tilbakeblikk på originale The Wind Waker fra 2001.
The Legend of Zelda: The Wind Waker HD kommer i salg 4. oktober, kun for Wii U.
