Jeg har alltid likt en god hjerneutfordring; det være seg gåter, intelligenstester eller regneoppgaver. Polarium (Chokkan Hitofude på originalspråket) er fullspekket med treningsøkter for hjernen. Det tilsynelatende enkle konseptet viser seg etter hvert å være ganske avansert, og med mulighet både for bedagelig tempo med ubegrenset tid og superstress a la Tetris, burde de fleste kunne bli tilfredsstilt.
Enkelt konsept
Konseptet blir forklart gjennom en enkel opplæring: Hvert brett består av et antall hvite og sorte bokser, liggende på rekke og rad innenfor et rektangel. Målet er å få alle boksene på hver rad til å bli enten sorte eller hvite, og du endrer farge ved å snu boksene. Du kan selv merke hvilke bokser du vil snu, men bare ved å tegne én sammenhengende strek med rette vinkler. Og det er det, egentlig. Du bruker pennen og den trykkfølsomme skjermen til å merke bokser og klikker på den siste boksen en gang til for å utføre handlingen.
Som nevnt innledingsvis, finnes det flere spillmodi. Det mest behagelige er "puzzle", der du får 100 utfordringer å bryne hjernen med. Mens de første utfordringene er på grensen til det banale, blir det fort vanskelig, og allerede fra brett 30 og utover blir det som regel noen minutters tenking på hvert brett. I tillegg har spillet en innebygget brettdesigner, som gjør at du kan lage egne oppgaver. Du må selv vise programmet hva løsningen er før det blir godkjent og lagret. Puslespill du selv har laget kan du også overføre til andre DS-er.
Stressende
For den som ikke er fremmed for litt stress, har spillet også en "challenge"-modus, der du har langt dårligere tid. Fire og fire rader faller ned hvert 5. sekund i tetris-stil, og målet er å klare å fjerne så mange rader du klarer (ved å få alle boksene på en rad i samme farge). Blir begge skjermbildene fylt til randen med bokser, er det slutten på visa, for å si det på godt norsk. For hver 100. rad du klarer å fjerne, endres settet med firerrader også, til stadig mer utfordrende mønstre.
Grafikk- og lydmessig er ikke Polarium spillet du drar frem for å imponere kompisene. Spillet har bare et par sanger og veldig enkle lydeffekter, og grafikken begrenser seg til enkleste sort. Men så er ikke Polarium spillet som har intensjon om å revolusjonere hverken grafikk eller lyd heller.
Det ser ut til at de fleste DS-spill utnytter WiFi-funksjonaliteten, og Polarium er intet unntak. Man kan spille mot en kompis over det trådløse nettet, selv om flerspilleropplevelsen begrenser seg til "Challenge"-modusen. For den som har spilt Tetris mot en annen spiller, fortoner dette seg helt likt; rader som spiller A klarer å fjerne, dukker opp hos spiller B, og vinneren er den som holder ut lengst.
Konklusjon
Polarium er faktisk veldig gøy. Tilsynelatende veldig enkelt, men under kappen skjuler det seg et spill som er vanskelig å mestre, og det er en sjelden tilfredsstillende følelse som melder seg når man klarer et vanskelig brett på første forsøk. "Challenge"-modusen er i overkant tøff. De første gangene er det sjelden man klarer å holde på mer enn ett minutt, men det er også noe av sjarmen - etter hvert lærer man seg å kjenne igjen mønstrene slik at det går som en lek å snu selv de vanskeligste mønstre til vannrette rader av lik farge. Jeg innbiller meg at hjernen din har veldig godt av den slags.
