Rundt bordet i den halvmørke kjelleren sitter den rabiate kaninen fra Sam & Max, den tungt bevæpnede fyren fra Team Fortress 2, gretne Tycho fra Penny Arcade og Strong Bad fra Homestar Runner. Hvis du har noe til overs for figurene er du i godt selskap nå, såfremt du liker Telltales småfrekke sans for humor.
Om litt er det Texas hold 'em for alle penga og hva man ellers måtte ha av verdisaker; gullklokker, solbriller og gigantiske skytevåpen havner også i potten med jevne mellomrom.
Liten mann med babyhender
Uinvidde trenger ikke frykte, jeg skal ikke bruke noe særlig pokerterminologi. Jeg har aldri spilt poker før i mitt liv, det har rett og slett ikke slått meg som noen god måte å kaste bort penger på. Helt til Poker Night kom på banen; risikoen for økonomisk tap er eliminert og kveldens selskap er fire likbare herrer, så da er det vel på tide å miste møydommen.
Seddelbunkene slenges på bordet og kortene deles ut. I bakgrunnen spiller en nokså anonym og uforstyrrende melodi. Når replikkene hagler og figurene er i full gang med å verbalt angripe arbeidsgivere, sine spillverdener og hverandre, er det nok lettere å føle seg mer som inntrenger enn kompis. Det er ikke så farlig, det er festlig likevel.
Samtalene er sånn passe på kanten; fulle av bannskap med mindre du har sensurert dem fra menyen, men hva er vel moroa med det? Det er ikke uvanlig å få høre at du kan stikke og pule deg sjæl, eller enda verre; beskjed om at du er en liten babymann med babyhender.
Replikkene mister selvsagt slagkraften når de dukker opp igjen for tredje og fjerde gang, men figurene overrasker stadig ved å servere nye gullkorn flere timer uti spillet. Gutta har gjort det gøy å lære reglene, eller i det minste hvilke kombinasjoner som er bra å ha på hånden. Det tar ikke så lang tid før jeg skjønner tegninga og begynner å vinne innimellom, men hardbarka pokerspillere som ønsker en real utfordring har nok kommet til feil bar.
Jeg har allerede hørt mer drevne spillere klage over at Poker Night mangler dybden og utfordringen til virkelighetens poker, og det er sannsynligvis sant. Stadig, når spillet koster 30 kroner og er utviklet av Telltale Games bør det kanskje være et hint om hva man kan forvente seg ..?
Se hvem som går med pappabuksene nå
Uansett befinner jeg meg på motsatt ende av skalaen, og for en komplett nybegynner som har lyst til å lære er de første par timene artige nok. Etter hvert blir man naturligvis lei av å høre figurene gjenta seg selv, men det er mulig å jekke ned nivået av skravling via menyen.
For én gang skyld skal jeg vedkjenne at et spill tilfredsstiller meg på dialogfronten. Ikke fordi Poker Night har den beste spilldialogen i hele verden, men med et smånostalgisk forhold til enkelte av figurene er det lett å finne tonen. Deler av tilfredsstillelsen kommer selvsagt av å gjenkjenne referansene som ramler ut av dine snakkesalige motspillere, så det er et pluss å ha litt kjennskap til seriene de kommer fra.
Tross drøssevis av kvasse, humreverdige replikker er spillet tidvis nokså umorsomt. Det gjelder særlig i tilfeller hvor mekanikken svikter og mine tre ess eksempelvis blir mindre verdt enn motspillerens to. På grunn av tekniske glipper taper jeg masse fiktive penger, og jeg ber det juksete babyspillet om å pule seg selv, for det er åpenbart slik man snakker når man spiller poker med gutta.
De fire herrene rundt bordet ser overraskende bra ut, og de har både personlighet og stil. De er velanimerte, fargene kler dem, og belysningen i rommet er passe dempet. Det kan neppe måle seg med en ekte pokerkveld i venners selskap, men som underholdning i de sene nattetimer er det både hyggelig og avslappende på sin egen måte.
Skrudd i pompen
Det finnes dessverre enkelte svakheter i spillet som er lette å utnytte når man først finner dem. Siden visse knep gjør spillet noe mer forutsigbart og kjedelig skal jeg la være å røpe hva de er, men det dreier seg ikke om bløffing slik man kanskje skulle gjette. Hittil har jeg ikke klart å se noen sammenheng mellom figurenes kroppsspråk, replikker eller satsing og hva slags kort de har på hånden.
Det virker ikke som om det har noe å si, og det er ett av problemene erfarne pokerspillere kan oppleve med Poker Night. Det hele later til å utspille seg nokså tilfeldig; aller mest basert på flaks, og spillet krever knapt mer ferdighet enn det gjør å dra i spaken på en enarmet banditt.
Figurene hiver kort og penger rundt seg tilsynelatende uten å vurdere hva de har på hånden, og det er umulig for meg å avsløre om noen av dem bløffer.
I tillegg til pengepotten kan man også vinne ulike gjenstander underveis. Unike gjenstander til Team Fortress 2 kan låses opp ved å danke ut enkelte figurer, og ved å vinne turneringer låser man opp nye bord og kortstokker. Med andre ord er det et par timers spilling å hente for maniske samlere også.
Når jeg endelig er komfortabel med spillereglene oppdager jeg til min misnøye at jeg har tapt en del penger i prosessen, og det som er risikoen med virkelighetens pengespill har gitt seg til kjenne. Det er altfor fristende å spille én turnering til når tallene på skjermen er røde. Jeg skal vise dere, babymenn!
Konklusjon
Etter å ha sittet gjennom ni timer med amatørpokerturneringer innser jeg at magien forsvant for en god stund siden. For tredve spenn er det likevel vanskelig å klage på varigheten, og for prisen av to ispinner kan lærevillige pokerjomfruer få en rask innføring i grunnleggende regler, samt hyggelig selskap på kjøpet. Forutsatt at en passiv-aggressiv Tycho som banner i ett kjør er hyggelig nok for deg, da.
Om du er nysgjerrig på kortspill og helt grønn, eller fan av figurene eller Telltales tidligere spill, kan jeg absolutt anbefale en titt på Poker Night at the Inventory – du har ikke så mye å tape. Hvis du derimot føler deg passe flink i poker fra før av er det mulig du vil føle mest frustrasjon; ring de ordentlige vennene dine i stedet.
- Les også:Pokerkveld med spillfigurer
- Les også:Eventyret er over for Tycho og Gabe
- Les også:Nyheter for Team Fortress 2
