Tidligere har jeg ikke akkurat vært tilbakeholden med min kjærlighet for Pokémon-franchisen, så derfor syntes jeg ikke det var alt for ille å skulle anmelde PokéPark Wii: Pikachu's Adventure. Jeg har kun såvidt vært borti et eneste Pokémon-spill til en stasjonær konsoll før, og det var Pokémon Stadium som ble sluppet for et tiår siden, til Nintendo 64.
Jeg har vel egentlig aldri opplevd et Pokémon-spill som dårlig, så dette skulle bli spennende å legge under lupen. Klarer PokéPark Wii: Pikachu's Adventure å være interessant for andre enn de aller minste, og viktigere nok, kan det appellere til fans av Pokémon-franchisen?
Ned i kaninhullet...
Eventyrspillet begynner med at Mew hopper inn foran pokémonene Chikorita, Piplup, Charmander og Pikachu og lager et sort hull i bakken. De fire monstrene ramler rett ned, og blir spredt for alle vinder.
Som tittelen på spillet hinter til er altså dette Pikachus eventyr, og det er selvsagt pokémonstjernen vi får spille. Pikachu lander alene i Meadow-sonen i spillet, og opplæringsdelen begynner. I spillet bruker man "1" for å sprinte, "2" for å hoppe, holder Wii-kontrollen horisontalt og kvitter seg med nunchucken. Kontrollsystemet sitter helt greit, men gjør ikke noe mer utenfor et helt standard kontrolloppsett.
Det er fra begynnelsen av selvfølgelig helt åpenbart at dette er et spill for barn, så at absolutt alle oppgaver er enkle burde kanskje ikke være spesielt overraskende. Ordet "enkelt" når imidlertidig nye høyder når de aller fleste oppdragene består av å sprinte inn i kasser som står tilfeldig plassert rundt omkring, for å finne objekter som ligger skjult inne i dem. Snorlax ble blant annet meget fornøyd da jeg ga han et stort bær.
Selve poenget i PokéPark er nemlig å skaffe deg venner, og med en Facebook-liknende oversikt over alle Pokémon-vennene til Pikachu tilgjengelig via spillets hovedmeny er alt tilrettelagt for en trivelig stund i parken. Verden er ikke lett, og det gjelder jaggu meg for Pokémon-verdenen også. Pokémon rundt om i parken nekter nemlig plent å være venner med deg før du har lekt med dem eller fullført banale oppgaver.
Den tidligere nevnte "spurt-inn-i-kassen"-varianten er meget populær blant mange pokémon, men de liker også å leke gjemsel hvor man nærmest hver gang ser den andre pokémonen bare ved å kaste et blikk på skjermen. Den tredje leken er å leke sisten med krabaten man vil bli kjent med. Å kalle det sisten blir kanskje å ta litt i, ettersom du kun skal spurte inn i vedkommende én gang.
Man kan også lekesloss mot andre pokémon, noe som er helt latterlig enkelt uansett hvem du slåss mot. A-knappen gjør at Pikachu bruker Thunderbolt, og du kan i tillegg sprinte på fiender for å gjøre mer skade. Senere i spillet får man også tilgang til angrepet "Iron Tail" som gjør ting enda litt lettere. Man gjør stort sett det samme fra kamp til kamp, og fiendene har omtrent uten unntak kun ett angrep som skyter eller kaster et objekt eller et element mot deg. Et dypt kampsystem er kanskje for mye å be om, men litt variasjon hadde ikke skadet.
For å komme videre i spillet må man eventuelt også fullføre visse attraksjoner i parken, som blir spilt ved å riste på Wii-kontrollen eller tilte den for å styre. Det er her det å være venn med andre pokémon er lurt – å fullføre disse attraksjonene blir betraktelig enklere hvis du bruker dem istedet for deg selv. For eksempel er vann-pokémon bedre i svømmeattraksjonene og apeliknende pokémon bedre i å svinge seg etter tau. Det er et interessant lite system som tvinger deg til å bli venn med en del pokémon, men som også får deg til å føle at Pikachu kanskje ikke er så kraftig likevel.
Gamle fiender, nye venner
Selve historien i PokéPark åpenbarte seg når både Pikachu og undertegnede kjedet seg og ville bort fra Meadow-sonen, og derfor måtte til Venusaur for å få tillatelse til å dra videre. Hver sone har nemlig en sjef, som samsvarer med hver enkelt sones tema. Det samme gjaldt mine gode venner som forsvant i starten av spillet, og Venusaur ville ikke gi slipp på Chikorita før jeg gjorde ferdig en liten lek med han også. Venusaur ville gjerne bli venn med Empoleon og Blaziken, sjefene for to andre soner, og ba Pikachu om å hjelpe han med dette.
Den samme regla gjentar seg egentlig 4 ganger til, med besøk til blant annet Beach-sonen og Lava-sonen. Både navnene og utformingen av områdene lider av samme skjebne, og det er av typen kjedelig. Det er ingenting spesielt som skiller de forskjellige med unntak av forskjellig fargevalg og pokémonene som hører til sonene.
Turen tok meg videre til Meeting-sonen, hvor Chikorita ble igjen for å bygge en trivelig trehytte til alle vennene sine. Jeg trakk på skuldrene og reiste videre til Beach-sonen hvor jeg omsider fant Piplup på en strandkant. Merkelig nok kunne ikke Piplup svømme over kanten som var på ca. 2 meter. Istedet insisterte de på at jeg måtte snakke med Bidoof (en beverliknende pokémon) i Meadow-sonen, og be han om å bygge en bro. Her kommer en av de smartere designvalgene til PokéPark inn i bildet, nemlig gode reisemuligheter.
Å komfortabelt be en annen pokémon om å fly deg dit du skal er unektelig en god idé, men det å få beveren til å hjelpe meg var verre. For å få han som venn måtte jeg først hjelpe han å bygge et slags makkverk av greiner og løv. Etter fire runder med trehenting fra de berømte kassene hadde han endelig utvidet huset sitt nok til å romme broren, vennen til broren, moren og bestemoren (!). Først da ville han være behjelpelig med å bygge broen i strandsonen.
Forestill deg allikevel ikke at parken er spesielt stor fordi man kan fly rundt, nei, det er heller helt motsatt. Å komme deg fra A til B uansett hvor du er burde ikke ta mer enn 5 minutter, og kortere tid etter du har oppgradert sprint-egenskapen din. Det virker mer som et barnevennlig tillegg til spillet, og sånn sett fungerer det egentlig greit.
Å reise kjapt og enkelt gjør også at du slipper en av de mest irriterende elementene i spill siden tidenes morgen, nemlig usynlige vegger. De blokkerer ikke bare vann og fjell, men også små ting som blant annet fontener og rundt gjenstander som er nærme vannkanten. Det er ganske demotiverende for eventyrlysten min å bli blokkert overalt av en usynlig kraft, men jeg går utifra at også dette har blitt gjort for å skåne de minste fra en sikker død i vannet.
Konklusjon
Rimelig kjapt sitter jeg igjen med følelsen av at Pokémon-settingen kun blir brukt som et bakteppe til historien, noe som er fryktelig synd. Dette kunne blitt implementert mye bedre, og spillet bærer så godt som ingen likhet med de håndholdte versjonene av pokémon-spillene, riktignok de som er utviklet av Game Freak og ikke Creatures Inc som har laget Poképark.
Hvis historien veide opp for tapet av personlighet i spillet kunne kanskje kvaliteten reddes, men det klarer den dessverre ikke. Historien er ikke engasjerende, har ingen interessant oppbygning, og består for det aller meste av å leke de samme gamle lekene du har gjort hundre ganger før, for nye pokémon.
Pikachus eventyr byr på en ekstremt tilgjengelig og forglemmelig tolkning av pokémon-universet, men kan ikke måle seg med kvaliteten andre pokémon-spill kan by på. Dette er et spill for de minste, og det er nok nettopp disse som vil få meste ut av Poképarken, men vær obs på at spillet kun har engelsk språk.
PokéPark Wii: Pikachu's Adventure ble lansert til Wii 9. juli.
- Les også: Anmeldelse: Crackdown 2
- Les også: Anmeldelse: All Points Bulletin
- Les også: Sniktitt: Nintendo 3DS
