Mange av oss har gode minner fra utallige timer med kamper og monstertrening i de aller første Pokémon-spillene på Game Boy. To enkle rollespill med støtte for Nintendos linkkabel ble starten på en av Nintendos aller største spillfranchiser. Å fange, trene og kommandere små krabater til å slåss mot hverandre viste seg å bli litt av en folkesport. De populære lommemonstrene er nå tilbake på Nintendo DS, men som så mange ganger før er det ikke det klassiske «fang og tren»-gameplayet som står på menyen.
Menneske blir hulemonster
Pokémon Mystery Dungeon: Explorers of Time/Darkness foregår på en tropeøy bebodd av monstre. På øya finner vi også et utall dype, mystiske huler og en organisasjon dedikert til utforskning av disse. En dag våkner du opp på en av øyas strender, og merker at du har forandret deg i løpet av natten – du har blitt et søtt, lite monster med hukommelsestap. Hvem er du? Hvor er du? Forfjamset som du er, ser du ikke annen råd enn å melde deg inn i utforskerklubben, som tar deg imot med åpne armer.
Sånn er handlingen; den kommer ikke til å røre noen til tårer, men passer godt inn i det sorgløse Pokémon-universet. Men nå er handlingen heller ikke det utviklerne har lagt mest vekt på. Den er bare en unnskyldning for å få deg så langt ned i de forskjellige hulene på øya som overhodet mulig - som medlem av utforskerklubben må du jo leve opp til din status, og kanskje få svar på alle spørsmålene dine i samme slengen.
Dette får du hjelp til av en makker som følger deg helt fra begynnelsen av spillet. Kameraten angriper fiendtlige Pokémon når du treffer dem, og er på plass med smådumme vitser og smarte tips til hvordan du skal komme deg videre når du sitter fast. Som i mange andre Pokémon-spill blir du sterkere jo mer du slåss, og lærer hele tiden nye, sterkere angrep. Etter hvert får du også mulighet til å rekruttere beseirede Pokémon, og kommandere opp til fire av dem til å følge deg hvor hen du måtte dra.
Barnevennlig grottekravling
Gameplayet i Explorers of Time/Darkness ligner veldig mye på det vi finner i utvikler Chunsofts forrige DS-spill (Shiren the Wanderer), men denne gangen kan du som spiller godt gjøre et feilgrep eller tre, uten å måtte starte helt fra begynnelsen igjen. Du beveger deg rundt i mørke huler fylt av fiendtlige Pokémon, og prøver hele tiden å finne trappenedgangen som leder lengre ned i mørket. Fiendene du treffer er sjelden sterkere enn deg, og siden du hele tiden blir fulgt av en gjeng hjelpsomme makkere, taper du sjelden når du kommer i basketak – kanskje litt for sjelden.
Slemmingene beseirer du ganske enkelt ved å trykke på angrepsknappen helt du vinner. Her finnes det ikke mange avanserte kommandoer og triks, den som er sterkest vinner. I de fleste situasjoner er alle odds på din side: du slåss sammen med makkerne, fiendene er som oftest svakere enn deg, og hulene er fylt med helsestasjoner som raskt får deg tilbake i tipp-topp stand. Skulle du likevel komme i klemme, kan du spise medbrakte godterier for å få helsa tilbake på riktig kjøl, eller dysse fienden i søvn med et spesialangrep.
Etter å ha gjort seg kjent med hvordan spiller fungerer, føler man seg straks veldig overlegen. Etter få timer regjerer du på de aller fleste områder, og gjør akkurat som du vil med de stakkars fiendene. Det ligger heller ikke særlig mye utfordring i det å finne frem i de mørke huleomgivelsene, da etasjene rett og slett er for små til at man virkelig kan gå seg vill. Pokémon har aldri vært myntet på de mest hardbarka gamerne, men en ekstra vanskelighetsgrad hadde ikke vært å forakte.
Når monstrene dine en sjelden gang går ned for telling, får du velge om du vil bli tatt tilbake til begynnelsen av hula du ble slått ut i, eller sende et nødsignal til en annen spiller via Nintendo Wi-Fi. Hvis du er heldig og får hjelp, må den andre spilleren lete seg frem til stedet hvor du ligger, og på magisk vis blåse liv i monstrene dine. Funksjonen (som først dukket opp i Shiren the Wanderer) drar nytte av Nintendo DS sine begrensede nettmuligheter på ypperlig måte, men siden man ikke blir nevneverdig straffet når man dør i Explorers of Time/Darkness, kan man spørre seg om hvor nyttig den egentlig er i dette spillet.
Treffer målgruppen
Explorers of Time/Darkness er ikke for alle. Rollespillentusiasten blir skremt vekk av enkel historie og lett gameplay, mens andre ikke blir fristet av mangfoldige timer med hulekravling, bare for å få svar på hvorfor hovedpersonen har blitt en Pokémon. Enkel pikselgrafikk som godt kunne blitt brukt i et tidlig SNES-spill gir ingen hakeslepp, og musikken fortjener ingen hurrarop; delvis fordi mye av den er tatt direkte fra de eldre Pokémon-spillene.
Spillet treffer likevel målgruppen, som selvfølgelig er tilhengere av Pokémon-franchisen. Den som får en varm følelse inni seg når en sukkerspinnaktig Jigglypuff finner frem mikrofonen har mye moro i vente, for utviklerne har presset nesten 500 forskjellige monstre inn i Explorers of Time/Darkness. Det skal med andre ord godt gjøres å ikke dra kjensel på noen av figurene du støter på. Spørsmålet er bare om monstrene alene er nok til å rettferdiggjøre spillkjøp.
Uheldigvis gjør det enkle gameplayet at spillet blir mindre interessant for den som ikke er Pokémon-frelst. Du kan godt rekruttere monstre helt til du har flere hundre makkere å velge imellom, men de fleste av oss lengter nok etter en friskere spillopplevelse lenge før den tid kommer. Antallet monstre imponerer på papiret, men forskjellen på mange av dem ender uheldigvis ved utseende. Explorers of Time/Darkness er ikke et veldig strategisk spill, du klarer deg bra bare du får med deg at vann er effektivt mot ild.
Konklusjon
Pokémon Mystery Dungeon: Explorers of Time/Darkness er utvilsomt en innholdsrik tittel, men det er ikke for alle. Er du veldig, veldig glad i Nintendos små krabater er spillet slettes ikke dumt; her får du flere hundre av dem i ett spill. Hvis du derimot ikke har et spesielt forhold til franchisen, vil du nok ikke finne den helt store underholdningsverdien i all huleutforskningen du må igjennom før du når slutten. Her blir du hele tiden belønnet med nye lommemostre, og hvis du ikke liker dem, blir mye av poenget med spillet borte.
