Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om et stort og åpent Pokémon-spill, hvor målet ikke nødvendigvis er å slåss og redde verden til enhver tid, men hvor man liksom bare kan være og eksistere sammen med de lodne maskotene. Utviklerne i Game Freak har tydeligvis også hatt denne drømmen, og i løpet av de siste par generasjonene har de sakte, men sikkert nærmet seg dette målet.
Nå er Pokémon Legends: Arceus her, og dette er helt klart det nærmeste de har kommet barndomsdrømmen så langt. Opplevelsen er massiv og engasjerende stort sett hele tiden, men en rekke svakheter gjør at man merker at dette bare er det første steget i en helt ny retning for Pokémon-serien.
Elefanten i rommet
Vel, helt ny er den kanskje ikke. Som tidligere nevnt er dette en overgang Game Freak har jobbet med lenge nå, og Pokémon Legends: Arceus er i bunn og grunn bare «wild area»-ideen fra Pokémon Sword og Shield utvidet til det fulle.
Her kastes man tilbake i tid, til den gang Sinnoh het Hisui, da Team Galaxy var snille filantroper, og pokémon fortsatt var nytt og relativt ukjent for menneskeheten. Etter en lengre introduksjon hvor vi blir kjent med dette nye universet, legger man ut på eventyr i en stor og åpen verden, fordelt på fem unike soner.
Disse sonene er basert på kjente erketyper, hvor den første man snubler over er et typisk gressdekket slettelandskap, mens man senere får utforske tundraer og vulkanfylte strandsoner. Omgivelsene fungerer til sin bruk, men er alle litt flate og platte takket være en gjennomgående mangel på finpuss. Det går lenge mellom de virkelig polerte stedene, og alt i alt er omgivelsene litt kjedelige å se på.
Samtidig er dette faktisk ikke så distraherende som jeg først hadde fryktet. I det store og det hele fungerer det grafiske helt greit: Spillet er om ikke annet stort og svært fargerikt, og etter en stund slutter jeg nesten å tenke på de litt grumme omgivelsene.
Fri og frank
I stedet fokuserer jeg helt og holdent på monstrene som beveger seg rundt omkring. For det vandrer altså pokémon fritt rundt i dette universet. Hele tiden og overalt. Det er så godt som alltid minst én pokémon på skjermen, og slik dras man gradvis på kryss og tvers av verdenen.
Disse monstrene har man fått i oppdrag å oppdage, slåss med og helst også fange, med det mål å lage den aller første pokédex-en. Det er en fiffig idé, som fungerer ekstra godt her på grunn av hvordan spillet ikke lenger krever at du slåss med skapningene for å fange dem.
Nei, faktisk trenger man bare å kaste en pokéball og krysse fingre og tær for at vedkommende skal holde seg inne i den. Ulike faktorer som nivåforskjell, vinkelen man kaster fra og hvorvidt skapningen har sett deg påvirker utfallet, slik at man belønnes for å snike seg gjennom høyt gress og så treffe slynglene uten at de oppdager deg.
Det er en utrolig frisk vri, som gjør prosessen med å fange pokémon mye friere og mer interessant.
Beistene man snubler over deles alle inn i én av tre kategorier som avgjør hvordan de reagerer når de oppdager deg: Små røvere slik som Starly og Teddiursa forsøker gjerne å stikke av; mer avslappede typer ala Bidoof og Spheal lar deg gå helt inntil dem; mens den siste typen tar til motmæle og må utfordres til kamp hvis de ser deg.
Brorparten av de totalt 242 monstrene i spillet havner i sistnevnte kategori, og dette er med på å gjøre opplevelsen litt mer masete og irriterende enn det den burde være.
Håndgripelige monstre
Kampsystemet er også annerledes denne gangen, med raske overganger hvor slåssingen foregår nøyaktig der man kaster pokéballen, mens man som trener kan løpe rundt og se handlingen fra flere forskjellige vinkler underveis. Monstrene kan også lære seg å mestre forskjellige angrep, og dermed låse opp to ulike versjoner av det aktuelle angrepet: én rask og én sterk.
Dette påvirker det turbaserte kampsystemet som nå også har en liste over hvem som skal angripe når og samtidig lar den samme skapningen angripe to ganger på rad under visse forhold. Ellers er det meste som forventet, hvor ildtyper brenner opp gresstyper, vanntyper gir ildtyper en dukkert, og stein slår saks.
Flyten er i all hovedsak mye bedre enn før, og animasjonene i kamp er flere hakk over det vi fikk servert i Sword og Shield. Lommemonstrene føles mer håndgripelige og troverdige, der de spyr gift og dunker inn i hverandre med langt større overbevisning enn noen gang.
Likevel er kampene altså litt vel irriterende, særlig når jeg vet at jeg kunne sluppet alt dette styret hvis spillets «catch rate» bare var litt mer tilgivende.
Rhyhorn på repeat
Pokémon er som sagt overalt, og med 242 flotte skapninger å oppdage, er det mye å gjøre her.
Utvalget byr naturlig nok på store deler av den opprinnelige fjerde generasjonen, men har også en del andre kjente fjes. For eksempel hadde jeg tidlig alt fra Sylveon til Sudowoodo med meg, før jeg etter hvert endte opp med blant annet Walrein, en forvokst Parasect og Hisui-utgavene av Typhlosion og Electrode på laget.
Jeg skulle likevel gjerne sett enda større variasjon, særlig på tvers av de forskjellige sonene. Det er for all del gøy å se hvordan de unike monstrene agerer og ser ut ute i verdenen, men jeg synes de samme skapningene går igjen litt for ofte.
Det er liksom begrenset hvor mange steder Carnivine, Stantler og Mothim kan dukke opp før jeg skulle ønske jeg så noe helt annet.
Repetisjon er likevel et sentralt konsept i Pokémon Legends: Arceus, hvor man ikke lenger bare fanger en pokémon og så sier seg ferdig med den. I stedet må man nå oppfylle flere unike krav for å fylle inn hvert felt i pokédex-en.
Dette kan være så mangt, inkludert å fange et visst antall Gastly på natten, å se Kricketune bruke angrepet Slash opptil 25 ganger i kamp, eller å bli overrumplet av en rekke Combee-er som hopper ut av trær. Det er friskt og spennende, og den som vil se og gjøre alt har utrolig mange timer foran seg.
Spar meg!
Disse timene vil imidlertid ikke være helt problemfrie. Som jeg allerede har nevnt, er det å bli oppdaget ofte en irriterende og kaotisk affære, og spillet har også et par andre momenter som virkelig holde opplevelsen tilbake.
Blant disse finner vi spillets historie, som er litt mer involvert og personlig enn de fleste andre Pokémon-spill, men som likevel ikke er givende nok. Også her blir opplevelsen litt flat og kjedelig, og jeg merker fort at de utallige tekstboksene – som dukker opp hver gang man har fullført et oppdrag og skal farte til et nytt område – er noe jeg egentlig bare ønsker å hoppe over.
Spillet har også en del klønete styring, og selv etter i underkant av 25 timer med spilling har jeg fortsatt ikke vendt meg til at man ikke hopper av monstre man rir på med «B» og at det å holde inne «ZL» når man ikke er i nærheten av en pokémon i stedet gir deg et ubrukelig førstepersons perspektiv.
Det desidert mest irriterende med Pokémon Legends: Arceus er nok likevel det grusomt tungvinte «loot»-systemet. Her kan man lage pokéballer og helsegjenstander ved hjelp av ingredienser man finner omkring i verdenen, og rent teoretisk fungerer det veldig godt.
Problemet er bare at man finner så utrolig mange forskjellige og unødvendige gjenstander i Hisui, og plassen i ryggsekken er ekstremt begrenset. Man kan etter hvert låse opp større og større ryggsekk, men det blir liksom aldri nok plass, og selve prosessen med å flytte, selge og kaste ting på dynga er utelukkende irriterende. Spar meg for dette neste gang, Game Freak!
Konklusjon
Pokémon Legends: Arceus er tidvis svært klønete, har en tynn historie, litt for få monstre, et enormt irriterende «loot»-system og en ganske visuelt flat verden.
At opplevelsen til tross for alt dette fremdeles er en glede å spille stort sett hele tiden, er da et klart bevis på at Game Freak har gjort mye annet veldig riktig. Spillet flyter enormt godt, det er givende å snuble over nye skapninger, det er veldig mye å samle og oppdage, og figurene og angrepene deres er penere og mer detaljerte enn noensinne.
Alt i alt bunner dette ut i en knallsterk 7/10, som jeg dessverre ikke har det i meg å justere opp. Til det er det for mange små irritasjoner som dukker opp overalt underveis – ingen av dem er ekstremt graverende på egenhånd, men til sammen holder de altså opplevelsen en del tilbake.
Utviklerne skal likevel ha masse ros for det de har fått til, og fortsetter de slik skal det jammen meg være gøy å være Pokémon-fan de neste 25 årene også.
Pokémon Legends: Arceus er eksklusivt tilgjengelig på Nintendo Switch.
