Få spillserier har fått samme heltestatus i barnekretser som Pokémon. Uansett hvor man snudde nesen, stirret en lysende, gul Pikachu tilbake på deg. Alle barna i nabolaget hadde titalls merkelige navn godt innarbeidet, og praten gikk raskt om hauger av ting jeg overhodet ikke hadde greie på. Pokémon skal få æren av å være den første greia som virkelig gjorde at jeg begynte å føle meg gammel, og trenden har egentlig aldri sluttet. Mange stilte seg uforståelige til hvordan noe så enkelt som et spill kunne få en slik oppslutning, men forklaringen er enkel. Et sterkt forenklet regelsett fra klassiske rollespill blir ispedd en god dose med samlemani, og så krydres det hele med søte, lett gjenkjennelige karakterer. Akkurat passe avansert til å være fengende, akkurat passe enkelt til å klare å fange opp omtrent alle som ikke har tatt i en spillkonsoll tidligere.
Kamp på nebb, klør og en beroligende sang
Pokémon handler overraskende nok om såkalte Pokémoner - små, ville dyr som lever i skogen, i havet, i små huler og stort sett overalt hvor dyr kan leve. Det finnes såkalte Pokémon-trenere, personer som har funnet livets mening og en underholdene hobby i å fange og trene opp villdyrene. Disse trenerene liker å kjempe kamper seg imellom, der det er de innfangede og opptrente dyrene som utgjør kampgrunnlaget. En eller to Pokémoner kjemper mot hverandre til de går i bakken, hvorpå de byttes ut med et friskt og raskt dyr. Dette fortsetter helt til en av trenerene ikke har flere dyr tilgjengelig, den andre spilleren krones til vinner og det utveksles et par premiekroner. Pokémoner dør heldigvis ikke, og kan tas med tilbake til et nærliggende Pokémon-senter for gjenoppstandelse og full fest.
Hver trener kan til enhver tid ha med seg opptil seks ulike Pokémoner, men kan lagre et uanstendig antall ekstra skapninger på det lokale senteret. Med en elektronisk lagringsenhet som en PC kan dyrene hentes fram uansett hvor man befinner seg i Pokémon-verdenen. Ettersom alle Pokémoner har spesielle egenskaper, gjelder det å velge riktig Pokémon i forhold til motstanderen. Dyrene trenes opp ved å aktivere de i kamper mot andre trenere og mot ville Pokémoner, helt i tradisjon med det klassiske "experience"-konseptet i vanlige rollespill. Etter hvert som erfaringspoengene øker, klatrer dyrene opp til nye nivå, de utvikler seg og de lærer seg nye angreps- og forsvarsteknikker. Under kamp veksler de to kampkjempe på å angripe hverandre, og et angrep kan enten være rent fysisk (og påvirker dermed helsetilstanden til det andre dyret) eller av en mer påvirkningsorientert grad, der man endrer egenskapene til motstanderen.
Trådløs triksing
Alt dette er selvsagt kjent for enhver Pokémon-interessert person, men veldig mange har feid unna Pokémon som et barnslig, uinteressant konsept. Fy på dere. Dette kan være gøy for alle som har interesse av enkle og greie rollespill, uavhengig av alder. Formatet gjør det veldig enkelt å kunne spille ti minutter eller et kvarter ved tilfeldige muligheter, og etter at et lagret spill har blitt lastet inn, gjenfortelles de fem siste handlingene du foretok deg før du lagret. Det hele passer utmerket godt inn i den håndholdte formen som spillet presenteres i, og det er tydelig at utviklerene har mye erfaring med denne typen spill. Man kan utveksle dyr mellom de ulike versjonene av Pokémon-spillene, både andre GBA-spill og versjonene som er gitt ut på GameCube. I tillegg er det inkludert en trådløs adapter, slik at man kan veksle merkelige dyr med andre spillere uten større problemer.
Spillverdenen er lagt opp som et sett større byer, hvor det går et hopetall merkelige veier og underjordiske ganger mellom de forskjellige stedene. Underveis kommer du til å snakke med en mengde ulike mennesker, som både tilbyr seg å bytte Pokémoner med deg, og andre tilfeldige tjenester de skulle ha behov for å få utført. Andre har derimot bare småplukk å fortelle, og er like interessante som å drikke yoghurt igjennom nesa. Kanskje morsomt første gang, men det blir gammelt veldig fort.
