DoubleJump, episode 76

Tidligere i år fikk jeg lånt et PlayStation VR-headset for å teste ut Resident Evil 7: Biohazard i VR. I løpet av de ukene jeg hadde PlayStation VR fikk jeg testet både arkadespill, demo-disker, kjørespill, simulatorspill – og ikke minst et visst skrekkspill.

Noen av disse spillene var bedre enn andre. Førsteinntrykket mitt hjemme i stua var for eksempel ikke så veldig behagelig, med Super Stardust Ultra VR som gjorde meg så kvalm at jeg faktisk måtte ligge med øynene lukket så lenge at jeg sovnet i en times tid. Det er for øvrig en ting man må være klar over når man spiller i VR: Du blir veldig fort sliten – spesielt de første etappene, hvor kroppen aktivt jobber med å tilpasse seg det ganske, men ikke helt, presise VR-systemet.

Da vil jeg heller anbefale å starte med Ocean Descent-demoen i VR Worlds, hvor alt du gjør er å stå og observere.

Men nok om nybegynnertipsene. Jeg har teste mange gode spill, og her kommer noen av de beste opplevelsene jeg hadde med PlayStation VR.

Driveclub VR

Kjørespill er ikke min sjanger. Utover Mario Kart og arkade-kjørespill som F-Zero og Fast RMX har jeg ikke mange spill å skryte av i repertoaret. Det var likevel noe helt annet å kjøre i VR.

Driveclub VR er i bunn og grunn akkurat det det høres ut som: Driveclub i VR. Og det funker fint. Grafikken er ikke så veldig mye å skryte av, men bildefrekvensen holder seg stødig og høy, og omgivelsene er detaljerte nok til at du virkelig får kjenne på fartsfølelsen når du trør inn gassen.

Jeg viste spillet til min far, som liker gamle flysimulatorspill, og han fikk veldig lyst til å kjøpe PlayStation VR og ratt- og pedalsett – til han hørte hva totalprisen ville landet på. En kompis som for tiden lærer seg opp til å bli lastebilsjåfør ble sittende i godt over en time i strekk i spillet, fordi han elsket hvor overbevisende det var. Han følte virkelig at han kjørte en bil.

I likhet med vanlig Driveclub er det mulig å spille med venner på nett, kjøre «time trials» eller spille karrieremodus. Det er med andre ord et fullverdig spill, som jeg ser for meg at både kjørespill-entusiaster og folk som er over middels interessert i VR-teknologien kan sette pris på. Sistnevnte kategori vil kanskje ikke legge ut for en fullversjon av et spill som jeg strengt tatt skulle ønske det fantes en gratis demo av, men om du allerede har Driveclub finnes det et ganske rimelig oppgraderingspass som gir deg tilgang til VR-versjonen på PlayStation Store.

Job Simulator

I Job Simulator befinner du deg i et museum i fremtiden hvor roboter styrer alt. Robotenes hoder er gamle bilderørsskjermer med ansiktsanimasjoner, og din oppgave som spiller i dette museumet er å simulere hvordan det var å ha en jobb før alt ble automatisert.

Du har ganske mye kreativ frihet i spillet. Hver simulering plasserer deg i et bestemt arbeidsmiljø, som for eksempel kontorarbeider. Som kontorarbeider skal du gjøre alminnelige arbeidsoppgaver du får av robot-«sjefen» din. Det varierer fra å skrive en rapport på datamaskinen, til å godkjenne jobbsøknader og – du vet – forfalske salgstall for å sette selskapet i et bedre lys. Normale dagsmål i enhver bedrift.

På kontoret ditt har du hverdagslige gjenstander som kopper, bilder, gule klistrelapper og ymse annet du kan flytte på (og kaste over til nabobåsen til stor misnøye fra dine «kolleger») med Move-kontrolleren. En kopimaskin gjør det mulig å skanne og kopiere hva du måtte ønske, men om du skulle prøve å kopiere penger kommer det ut en seddel med «ONE FAKE MONEY» i stor skrift på.

Spillet er veldig sjarmerende, og måten roboter misforstår våre daglige jobbrutiner på, samtidig som de treffer blink på mange referanser, gir spillet god underholdningsfaktor.

Med fire forskjellige arbeidsmiljøer – kontorarbeider, butikkbetjent, gourmet-kokk og bilmekaniker – og et forholdsvis langt oppdrag på hver av arbeidsplassene, er det nok å sysle med i Job Simulator. Spillet er ikke så dyrt heller, så det er absolutt verdt å skaffe seg om du har PlayStation VR og to Move-kontrollere.

Rez Infinite

Rez Infinite er et rytmespill på skinner. Det ble originalt gitt ut som Rez på Dreamcast og PlayStation 2 i 2001, så på Xbox Live Arcade i 2008 som Rez HD, og til slutt på PlayStation VR i et oppusset format med nye moduser.

Du styrer en figur som endrer form etter hvor godt du gjør det i spillet. Du flyr rundt i et Matrix- og Tron-lignende miljø hvor du sikter på fiender enten ved å bevege hodet eller med spaken. Alle handlinger blir utført i takt med den retro-inspirerte musikken, som blir mer og mer intens jo dypere inn i et nivå du kommer.

Hver bane ender i en sjefskamp, og som i andre rytmespill er det poengtelleren på slutten av hver bane som gir gjenspillingsverdi. Her får man se blant annet hvor mange prosent av fiendene man har klart å bekjempe.

Det visuelle, kombinert med den kule musikken, gjør Rez Infinite til en svært stilfull pakke. Det er mange nivåer å spille gjennom, og man kan både justere vanskelighetsgrad og hvor mye du vil at spillet skal redusere kamerabevegelser. Det er med andre ord et spill de fleste VR-interesserte kan teste ut, enten de har stødige sjøbein eller lett blir bilsyke.

Det kanskje mest minneverdige i Rez Infinite er et modus som heter Area X. Slik jeg har forstått det er dette utvikleren sin «slik ville Rez 2 sett ut»-demonstrasjon. Dette er et lengre nivå med helt ny musikk, vakre partikkeleffekter og nye fiender. I tillegg er det mulig å styre figuren din her, noe som introduserer et aldri så lite snev av utforskning, samtidig som utfordringen blir høyere siden du lett kan overse fiender som angriper bak deg.

Etter å ha spilt de originale banene og avsluttet med Area X, håper jeg virkelig utvikleren får de midlene som trengs for å skape en fullverdig oppfølger.

Thumper

Thumper, ja. Fy fela for et intenst spill. Dette er et enda mer fokusert rytmespill enn Rez Infinite, og er ene og alene grunn nok til å kjøpe en subwoofer til stereoanlegget ditt.

Jeg skal prøve å beskrive settingen: Du styrer en metallisk bille som beveger deg i drepende høy fart, på fysiske skinner, gjennom noe som kan minne om en dimensjonsreise eller en form for kosmisk limbo, rett mot et vesen som ikke kan beskrives som noe annet enn et sort hull med tenner og tentakler som svaier frem og tilbake i takt med musikken.

Skinnene du beveger deg på har diverse hindre som du må overkomme med forskjellige knappetrykk. Alle hindrene er plassert i takt med musikken, og de har alle sin egen type lydeffekt som aksentuerer musikken.

Du bruker disse hindrene for å sloss mot det sorte hullet. Når du har beseiret det er det videre til neste fase, og til slutt står du foran et massivt, infernalsk beist. En smilende djevel med store, brennende katteøyne som du må banke med rytmiske knappetrykk. Det er faktisk så intenst at det nesten er litt skremmende.

Musikken er selvfølgelig det som gjør Thumper så utrolig kult. I bunn og grunn består den av pauker og andre rytmeinstrumenter, samt elektroniske lydeffekter. Når du trykker på knapper for å komme over hindre, forsterkes musikken og flere lag legges på og intensiverer det hele.

Når du får inn et angrep på en boss kommer det et enormt bassdrønn, og du sitter der og gliser med VR-hjelmen i trynet. Jeg anbefaler gode hodetelefoner, eller et heftig stereoanlegg når du skal spille dette.

Resident Evil 7: Biohazard

I motsetning til Thumper er ikke trøkk det viktigste å tenkte når du skal spille Resident Evil 7: Biohazard. Det beste her er å ha hodetelefoner med aktiv støykansellering, eller øretelefoner med silikonpropper slik at så mye som mulig av omverdenen utestenges. Det binaurale lyddesignet er nemlig så overbevisende at når du i tillegg har en VR-skjerm så nært ansiktet at du glemmer at det er en skjerm – ja, da er opplevelsen komplett.

Resident Evil 7 er ikke bare et etterlengtet «comeback» for skrekkserien. Med muligheten for å spille hele spillet fra start til slutt i VR tar Capcom et steg videre, og klarer å skremme meg så mye at jeg ofte angrer på at jeg sitter og spiller.

Men det er utrolig vanskelig å faktisk legge det i fra seg. Spillet er nemlig så utrolig godt gjennomført, både historiemessig og spillmekanisk, at det på en eller annen skrudd måte blir naturlig for meg å kalle det en fryd å spille.

Du sikter ved å bevege hodet ditt mot målet, noe jeg oppfattet som svært naturlig. Det gjør det faktisk enklere å plante hodeskudd enn når man sikter med spak.

I konklusjonen min fra saken jeg gjorde på dette spillet i februar skrev jeg følgende:

«Atmosfæren gjør opplevelsen til noe spesielt jeg ikke helt har kjent på før. Hjernen din tror du er der, uansett hvor mye du tenker «dette er ikke virkelig, dette er ikke virkelig». Den kognitive delen av hjernen gjør det å bare være i dette spilluniverset unikt. Det er guffent, uten tvil, men det føles nytt og forfriskende, på en måte som skiller seg ut fra kortere opplevelser som Job Simulator og Batman Arkham VR hvor den samme samlingen spillmekanikker vises frem i forskjellige kreative innkledninger. Disse spillene er også svært gode, men Resident Evil 7 skiller seg ut fordi det viser at VR er mer enn bevegelseskontroller og flyging gjennom verdensrommet.

Det gjør seg ikke avhengig av enkle «gimmicks» men funker på grunn av stemning og gjennomgående gode spillmekanikker, og klarer å holde seg interessant som en VR-tittel gjennom hele den over ti timer lange historien. Det er rett og slett det beste eksemplet per nå på hva virtuell virkelighet har av potensiale, og en svært god opplevelse jeg unner alle som våger.»

Har du ikke spilt Resident Evil 7 enda, skaff deg, eller finn noen som har PlayStation VR og spill det i VR. Å oppleve dette spillet for første gang virtuell virkelighet er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Denne teksten er en omskriving av «Open Mic Knight»-spalten til DoubleJump. Hele episoden, som også inneholder blant annet førsteinntrykk av Mass Effect: Andromeda, kan du høre nedenfor.