Når Sony nå slipper sin første stuekonsoll på syv år, fronter selskapet en helt annen posisjon enn før. Mens PlayStation 3 ble hauset opp som en superkomputer med fokus på underholdning – en maskin Ken Kuturagi ikke ville kalle en spillmaskin – er beskjeden mer nøktern denne gangen.
PlayStation 4 handler om spill.
Etter en lang helg med maskinen i hus er dette mantraet bekreftet. Alt er fokusert rundt spillopplevelsen, fra operativsystemet til de sparsommelige mediefunksjonene som er presset inn i boksen. Sony har virkelig satset alt på ett kort, og det gagner oss som først og fremst er ute etter å spille.
Elegant boks
Det første man legger merke til når man flerrer konsollen ut av esken er den stilfulle designen Sony har gått for. Den lille sorte er faktisk overraskende tynn, og tar betydelig mindre plass enn det storebror PlayStation 3 gjorde da den først ble lansert. At den skråner bak og foran er et elegant trekk som skiller den fra resten av de trauste firkantede boksene som er plassert i TV-benken. Kronen på verket er lyset som går langs midtstripen når man fyrer opp maskinen.
Til å være liten produserer ikke konsollen så altfor mye støy. En svak viftelyd durer alltid, men det er først i spilling at viftestøyen blir merkbar. Det oppleves ikke sjenerende, og med mindre du foretrekker å spille med lav lyd vil du ikke slite med å overdøve viftesurret.
Hakket mer brysomt er Blu-ray-drevet som har det samme lydnivået som andre diskenheter. Det er merkbart, men sammenlignet med støynivået vi er vant med fra de tidlige utgavene av Xbox 360 og PlayStation 3 stiller Sonys nyeste godt. Jeg bør nevne at vi kun har fått testet denne med Blu-ray-avspilling, siden vi ikke har fått tak i noen diskbaserte spill enda.
Resten av innholdet i esken er forutsigbart – her finner du en HDMI-kabel, strømkabel, ladekabel til kontrolleren, øreplugg med mikrofon, manualer på alle mulige språk, og selvfølgelig en Dual Shock 4.
Kruttsterk kontroller
For første gang siden Sony introduserte DualShock-kontrolleren til PlayStation i 1997 har selskapet endret betydelig på utformingen. «Start»- og «select»-knappene er høvlet vekk, og erstattet med «share»- og «options»-knapper plassert nært toppen av midtdelen. Disse virker litt ikke-intuitive, og vanskelige å nå, men jeg er åpen for at dette kan være en tilvenningssak.
Midt i sulamitten finner vi en trykkbar berøringsflate som minner om en touchpad fra en bærbar PC – et tilskudd til kontrolloppsettet som per dags dato ikke hever opplevelsen betraktelig. Vi har selv kun prøvd berøringsflaten i Killzone: Shadow Fall på en messe tidligere i år der den erstatter en meny, og selv om det virker enkelt og greit gjør det ingen vidundre for grensesnittet. At den ikke brukes til menynavigering i operativsystemet virker litt underlig.
For de med større grep enn oss småfingrede kan det være hyggelig å høre at analogstikkene har blitt skilt ytterligere fra hverandre. De gummibelagte stikkene føles også betydelig bedre enn Sonys tidligere forsøk – mye på grunn av innhulingene som gjør at tommelen ikke glir av midt i spillmoroa. Skal jeg pirke litt mer på det overfladiske kan jeg nevne at pil- og kontekstknappene gir mer motstand sammenlignet med DualShock 3.
Den beste nyvinningen er helt klart skulderknappene. Mens de to fremste ikke har blitt mer buet, har de bakerste fått en innhuling som gjør at fingeren ikke lenger glir av knappen ved trykk. Dette var DualShock-spakenes største problem, og det er på høy tid at denne endringen trer i kraft.
Nederst på spaken finner vi en minijack-inngang som fungerer med enpluggs headsett. Jeg prøvde den ut med det medfølgende headsettet, som er langt fra behagelig å bruke. Heldigvis er det fritt fram for å bytte til andre høretelefoner med minijack, noe som gjør opplevelsen bedre.
Bak på kontrolleren er det også et lys som viser farger basert på kontekst i spill. Foreløpig virker dette veldig overflødig, og det er ikke mulig å skru av lyset. En liten høyttaler som spyr ut små lyder er også plassert på kontrolleren, men det varierer fra spill til spill hvordan denne brukes.
DualShock 4 imponerer med sine forbedringer, og etter et par dager med spilling sitter den stort sett som et skudd. Batteriet virker å vare i 7 - 9 timer før det er utladet, noe som er litt kort. Heldigvis tar det ikke lang tid å lade den opp igjen. Kontrolleren er mye mer behagelig enn sine forfedre, og er en stor del av det som gjør at opplevelsen av PlayStation 4 skiller seg fra PlayStation 3.
Fra OS til OS
Det andre som signaliserer et skifte mellom generasjoner er det velfungerende operativsystemet. Sammenlignet med PlayStation 3s «Cross Media Bar»-dreg er PlayStation 4s menyer kjappe, om enn litt mer komplekse.
I praksis er det to menylinjer. Toppmenyen fylles av ikoner som er knyttet til konsollens funksjoner, slik som PS Store, et varslingssenter, profilside og innstillinger. Under denne finner vi en bruksmeny som fylles av spill, tjenester og alt knyttet til selve spillopplevelsen. Denne todelingen er ikke vanskelig å navigere, men jeg klør meg litt i hodet over hvorfor det er delt inn akkurat disse to menyene.
Silkeglatt er det uansett. Når du trykker på PS-knappen ved spilling kommer du umiddelbart ut i operativsystemet, noe som ofte føltes tungt i forrige konsollgenerasjon. Fra menyene kan du så gjøre omtrent alt du ønsker uten å lukke spillet, bortsett fra å starte et nytt spill.
Et ankepunkt er Trophy-menyen. Selv om den er betydelig raskere og bedre enn PlayStation 3-varianten tar det fremdeles lengre tid å sjekke skrytelista på PlayStation 4 enn det gjør på Xbox 360. Det skal sies at dette systemet mest sannsynlig også får litt etterslep hos oss som en følge av at det europeiske systemet ikke er stablet på beina enda. For øvrig har Sony lagt til et nytt undersystem i i Trophy-sankingen – nå får du vite hvor mange prosent av spillerne som har oppnådd det samme som deg, og hvor sjelden oppnåelsen er.
På nett og strømming
I løpet av testtiden fikk jeg også karret meg inn på den amerikanske PS Store-varianten, som etter alt å dømme får samme utforming her i Norge. Sony har finslipt grensesnittet som vi kjenner fra PlayStation 3 sin variant av butikken, med større ikoner og færre menyvalg. Det er ikke den store forandringen, men alt virker lettere og mindre tungdrevet.
Apropos nettoppkobling ønsket maskinen at jeg skulle laste ned oppdaterting 1.50 med en gang jeg startet den for første gang. Selv om oppdateringen ble hentet fra Amerika var dette en kjapp prosess, og det tok om lag 90 sekunder å laste den ned med min 100 Mbits-linje. Selve installeringen var også smertefri, og over på om lag to minutter.
En av tingene som oppdateringen låste opp var Remote Play-funksjonen, der PlayStation 4 kobles sammen med håndholdtkonsollen PS Vita. Vi prøvde ut funksjonen med spillene Knack og Resogun, og kan melde at den virket å fungere godt.
Funksjonen gjør at man kan strømme PlayStation 4-spill til den håndholdte konsollen over et trådløst lokalt nettverk, og dermed spille videre der dersom TV-en er opptatt med andre gjøremål. Da jeg brukte PS Vita som en håndkontroller på denne måten, fungerte den uten etterslep, og det man gjør med spakene på maskinen skjer umiddelbart på TV-bildet.
Når bildet skal strømmes til Vita-skjermen oppstår det dog etterslep på anslagsvis 25 milisekund, samt at videosignalet senkes i kvalitet og antall bildeoppdateringer per sekund låses til 30. Mest merkbar var dette i Resogun, som kjører i 1080p og 60 bildeoppdateringer i sekundet på TV-skjermen, men som da halveres på håndholdtkonsollen.
PlayStation 4 byr også på muligheten til å strømme spill via nettjenestene Twitch.tv og Ustream. Som en tidligere Twitch-bruker er det bare å logge inn med kontoen sin, trykke på «share»-knappen og sette i gang med spillingen. En ramme som kan legges rundt bildet gjør at det er lett å holde øye med hva som skjer i pratevinduet samtidig som man spiller, selv om det kan gå litt kjapt om mange nok kommenterer samtidig. På min 10 Mbits-linje fungerte dette knirkefritt på høyeste kvalitet, som riktig nok lider litt av kompresjon.
Ingen mediaboks
Som mediesenter virker ikke PlayStation 4 å være særlig attraktiv. Utenom å by på tilgang til strømmetjenester som Netflix og avspilling via Sonys Music- og Video Unlimited-tjenester, er det ingen muligheter for å spille av egne filer. Unntaket er MP3- eller CD-er som for øyeblikket ikke kan spilles av, men som Sony lover at skal implementeres med tid. Så vidt jeg kan se er det heller ingen mulighet til å strømme filer over nettverket fra en annen maskin.
Dette er egenskaper som kan legges til i oppdateringer, men at Sony velger å utelate det ved lansering gjør at det er en viss risiko på å satse på PlayStation 4 som en medieboks. Dette er en maskin for de som spiller – resten får nøye seg med andre løsninger.
Av spill har vi fått tid til å teste Knack og Resogun inngående. Selv om jeg kommer tilbake med anmeldelser av begge kan jeg nevne at de fungerer godt sammen med systemet, men kan nevne at Remote Play-funksjonen via PS Vita i ett tilfelle noe merkelig kappet talelyden fra Knack.
Begge spillene ble lastet ned fra den amerikanske nettbutikken, noe som gjør at det er litt vrient å måle enkelte funksjoner knyttet til nedlasting. For eksempel begynte vi å spille Knack lenge før de 36 gigabytene var ferdig nedlastet – spillet viser informasjon om nedlastingen i hovedmenyen, og hvor mange kapitler som er tilgjengelig.
At nedlastingen av Knack på i vårt tilfelle gikk uhorvelig tregt kan skyldes flere ting. For det første ble spillet lastet fra amerikanske servere – for det andre slet Sony med PlayStation Network i helgen. Det er vanskelig å gi et skikkelig inntrykk av nettopplevelsen før Sony skrur på serverne på denne siden av Jorden.
Konklusjon
Når PlayStation 4 slippes i Norge 29. november er det etter alt å dømme en velfungerende konsoll som havner under TV-en. I løpet av mine knappe tre dager med maskinen har jeg hatt lite å utsette på nykommeren, selv om det har vært et en del slit å navigere en amerikansk nettløsning som ikke er ment for meg. Det kan jeg ikke klandre Sony for.
Viktigst er det at alt flyter godt, noe som virker å være på plass allerede.
De mest positive nyvinningene er utvilsomt den nye kontrolleren og strømmefunksjonen. Førstnevnte gjør et kvantebyks fra sin forgjenger og forbedrer så å si alt, sistnevnte har potensialet til å bygge videre på grunnlaget lagt av PC-publikummet som har gjort dette et par år allerede.
Det er i mediehåndteringen at PlayStation 4 per dags dato kommer til kort. Blu-ray- og DVD-avspilling er vel og bra, men at eksterne harddisker ikke kan brukes til medielagring og avspilling av filer får meg til å klø meg i hodet. Muligens har Sony hatt hastverk og fokusert på det viktigste først, og kanskje kommer dette senere.
Når alt kommer til alt handler en spillopplevelse om spillene. Siden jeg kun har prøvd Resogun og Knack så langt blir det vanskelig å kommentere utvalget ved lansering. Frem mot lansering vil vi komme med flust av anmeldelser, slik at det blir lettere å se om spilltilbudet er noe å skryte av.
Foreløpig er PlayStation 4 en velfungerende maskin som er skreddersydd for spilling, og ikke stort mer. Kanskje er det nok.
Visste du at originale PlayStation var Sonys hevn på Nintendo?
Les historien om hvordan Sony ble verdensleder på spill »
PlayStation 4 slippes i Norge 29. november. Vi har prøv en konsoll på utlån fra Nordisk Film, mens Knack og Resogun ble kjøpt via en amerikansk PlayStation-konto.
