Etter kunngjøringen i høst om at PlayStation 3-lanseringen i Europa ville utsettes til mars 2007, har premierenervene for vår del lagt seg en del. Likevel er det ingen tvil om at magen kriblet da Nordisk Film Interactive, som distribuerer Sony-spillprodukter i Norge, inviterte til prøvespilling. PlayStation 3 er en maskin med mye å bevise – ikke minst om den vil være verd den høye prisen sammenliknet med konkurrentene Xbox 360 og Wii.
Fra Gamer.no sendte vi Øystein Furevik, Kent William Innholt og meg selv, og eksemplaret vi fikk prøve stod og ventet på oss i et eget rom, spesialkonfigurert for spillnytelse gjennom stoler som ristet i takt med spillet, hjemmekinolyd og en stor 1080p-kapabel Sony-flatskjerm. Vakkert!
De aller første inntrykkene dreide seg om selve maskinvaren, etter at vi hadde lekt oss litt rundt i menyene, studert selve boksen fra alle tenkelige vinkler og så videre. Systemet du navigerer for å velge de ulike oppgavene og innstillingene på maskinen er nesten helt likt systemet på PSP, så hvis du har prøvd den håndholdte Sony-maskinen vet du omtrent hva du kan forvente av PS3, selv om oppløsningen på PS3 er enda deiligere. Kort sagt er alle valgene arrangert på en horisontal rekke, og ved å trykke oppover og nedover på hvert enkelt valg finner man de tilgjengelige undervalgene. Minimalisme gjort på riktig måte, i følge Kent William:
– Jeg synes PS3 oppleves som en mer elegant maskin enn Xbox 360, både fordi den knapt lager en lyd, og fordi brukergrensesnittet er så stilrent. 360-en min er derimot den mest bråkete spillboksen jeg har, og det med god margin. Jeg er svært imponert over det lave støynivået, det er godt jobbet av Sony hvis dette er standarden de masseproduserte PS3-ene vil ligge på, mener han.
Øystein blir også imponert over hvor stillegående den er, men er uenig i at brukergrensesnittet er bedre:
– For meg virker grensesnittet litt upersonlig og kjedelig. Menyene på 360 er kanskje ikke direkte vakre, men de er koseligere. Selve PS3-maskinen er pen, men jeg synes kontrollen er alt for lett – kanskje de burde lagt inn et lite lodd slik at den ble tyngre?
– Jeg synes ikke den er for lett, og det er veldig behagelig at den er trådløs, mener Kent William.
I tillegg til å være fri for ledninger, har den nye og medfølgende SIXAXIS-kontrolleren støtte for analoge skulderknapper, slik vi har vært vant til det på Xbox, 360 og GameCube. Men vi syns det var litt underlig at disse knappene buer innover i stedet for å "krumme seg rundt" pekefingrene til spilleren.
– Avtrekkerknappene burde krummet ut på PS3 også, siden det hadde gitt et bedre grep, sier Kent William.
– Disse knappene føles litt påklistret slik de er nå, mener Øystein.
Når det gjelder den andre store nyvinningen til SIXAXIS, bevegelsessensorene, var det vanskelig å bedømme hvordan de vil bli brukt ut fra de tre spillene vi prøvde. I to av dem fant vi ikke noe særlig å bruke bevegelser på – det eneste unntaket var da vi ble bedt om å riste løs en fiende i Resistance: Fall of Man, men dette kom så brått på at vi ble litt fortumlet, siden spillet ellers aldri brukte bevegelsessensorene. Det tredje spillet, MotorStorm, gir deg mulighet til å bruke kontrolleren for å svinge, men det er for mye usikkerhet rundt hvordan tilvenningen vil være til at vi tør spå riktig enda om kontrolleren egner seg til slik styring. Mer om dette lenger ned i artikkelen.
Resistance: Fall of Man
Første spill vi fylte maskinen med, var Resistance: Fall of Man, et paranormalt skytespill lagt til 50-tallet. Her presenteres en kontrafaktisk historie i forhold til ufallet av andre verdenskrig, som festlig nok involverer rabiate romvesen på menneskejakt. Førsteinntrykket er imidlertid at 1920x1080 piksler er behagelig skarpe saker. Områdene vi beveger oss gjennom er store og detaljerte, og det er ofte mye som skjer på en gang. Men var forventningene våre kanskje enda høyere?
– Det er helt klart veldig pent, men det føles ikke så stort som man kanskje kunne forventet. Resistance virker som et helt greit skytespill, som sikkert blir moro mens man venter på noe bedre, påpeker Øystein.
– Spillet virker morsomt, men ikke spektakulært. Det virker for eksempel ikke som det vil være i nærheten av Halo, som baserer seg på en perlerad poengterte og kondenserte spillsituasjoner, hvor du alltid er i stand til å takle den neste utfordringen takket være den selvgenererende helsen. Resistance virker tilsynelatende både mer tradisjonelt og mindre elegant, legger Kent William til. 
Kent William er imidlertid generelt positiv til Resistance, og synes den grunnleggende skytingen sitter bra, og at granatene er morsomme å bruke.
– Spesielt synes jeg de pinnsvinaktige granatene som skyter ut pigger var en artig overraskelse, forteller han.
Etter en stund virker det imidlertid som Øysteins oppfatning av grafikken tar en ny retning:
– Det er kanskje stygt å si det, men Resistance er hva du får når du tar et PS2-spill og legger til "bump mapping" og øker detaljnivået litt.
Påstanden blir hengende i luften noen sekunder mens Kent William smaker på den.
– Vel, den første assosiasjonen er at dette er et høyoppløst Black med romvesener, og Black tilhører jo den forrige generasjonen, selv om det er blant de teknisk mest avanserte spillene der. Samtidig er dette for eksempel godt over nivået som ble satt av Call of Duty 2 i fjor på 360.
Vi fikk spilt oss gjennom et par-tre store uteområder, og det er ingen tvil om at Resistance ser solid ut – ikke minst med tanke på at det hele fløt silkeglatt, samt at kontrollene er umiddelbart forståelige for alle som har spilt konsollskytespill før. Men våre kåte gamersjeler ville ha mer, mer, mer.
